Sudmann Larssens romankarakter er dømt til å forbli et dårlig tilslørt gjesp

Hvorfor må litteraturen være så full av dramatikk og eksentriske personligheter? De fleste av oss er jo ganske vanlige mennesker som lever nokså ordinære liv. Kanskje peker svaret mot sjølve årsaken til at vi i det hele tatt søker mot fiksjoner: fordi vi trenger adspredelse fra vår egen trivielle elendighet, fordi vi søker trøst i andre menneskers vekst og fall, fordi vi ofte finner innsikt i ruinene av deres nederlag?

Eivind Sudmann Larssens roman Vi er basert på en sann historie handler om en ytterst alminnelig mann. Den navnløse jeg-fortelleren er i utgangspunktet gift, pappa til to og ansatt i det som antropologen David Graeber ville kalt en typisk bullshit-jobb: Han kontrollerer fakturaberegninger som allerede er blitt utført av et datasystem. Men vår helt klager ikke. Han er ryddig arbeidstaker, en stabil ektemann og god pappa. Han er av typen som gjør klar kaffetrakteren før han legger seg om kvelden. Kona Therese, derimot, er langt mer turbulent. Hun er kunstmaler med vidløftige ambisjoner: «Hun ville arbeide i store formater, samarbeide med store gallerier i det store utland».

Må ta slutt