Årets beste bøker 2020

Kritiker Knut Ødegård

1. Jon Fosse: Eg er ein annan. Septologien III-IV (Samlaget)

Enno ufullført, men langt nok kome med band fem av sjubandsverket til å utropa Jon Fosses Septologien til eit storverk i norsk litteratur. Det er denne rytmen i språket, denne Fosse-krafta som han er åleine om i norsk litteratur. Men det er òg ei djupboring i eit kunstnarsinn, målaren Asle, som er ein uvanleg norsk litteraturfigur ved at han er boren fram av ei katolsk gudslengsel - symbolisert mellom anna ved eit målarstykke vi «ser» fleire gonger, og som minnar om Andreas-krossen.

Det er sanseleg og åndeleg litteratur på same tid, mykje vêr, natur og matglede. Og vi anar eit sjølvportrett attom biletet av den tørrlagde katolske kunstnaren.

2. Helge Torvund: Liljevilje (Aschehoug)

Helge Torvund kjenner det poetiske språket inn og ut, han har utvikla ein teknikk der han let den mørke uroa som pregar så mangt og mange i vår tid finna opningar inn ei dør til mediativ ro og stor venleik.

Det er ein uvanleg raus poesi, dette, der stor sorg finst, og trøyst finst jamvel i pestens tid, der det naivistiske vekslar med det avanserte poetiske språket, og ikkje minst med «fantasiens absurde berg-og-dalbane».

3. Bergsveinn Birgisson: Reisen til livsvannet. Omsett av Oskar Vistdal (Vigmostad Bjørke)

Eit stort diktverk om verkelege og oppdikta hendingar på Island etter det veldige vulkanutbrotet i 1783 og uåra som fylgde. Desse realitetane er bakteppet for diktarens eventyrlege spel der rå realisme, historiske fakta, menneskeleg liding, draum, fabulering og overnaturlege fenomen spelar både mot og med kvarandre.

Ein roman heilt annleis og rikare enn dei mange historiske romanane som strøymer ut over oss i dagens litteratur.

Kritiker Astrid Fosvold

1. Hanne Ørstavik: ti amo (Oktober)

Med ti amo finner Ørstavik tilbake til intensiteten og nærværet fra debutromanen Kjærlighet. Ti amo utforsker hvilke grenseerfaringer romanen kan romme. Samtidig får vi et nytt perspektiv på forfatterskapet. Sterkt og godt om å elske, det beste fra Ørstavik på lenge.

2. Annie Ernaux: Årene (Gyldendal)

Impresjonistisk og grasiøst minneverk fra etterkrigstidens Frankrike. Med en strøm av tidsbilder viser Ernaux «hvordan den kollektive historien har avleiret seg på den individuelle erindringens lerret.» Som tidsreisende fortolker forfatteren sitt eget liv midt i fellesskapet hun er en del av. Storartet skrivekunst.

3. Nina Grünfeld: Frida min ukjente farmors krig (Aschehoug)

Nitidig utgraving gir en personlig, intens og vond fortelling som tar oss med gjennom livet til gatepiken Frida i Europas østlige hjørne i mellomkrigsårene. Samtidig som Grünfeld synliggjør de utstøtte, holder forfatteren et solid tak i den kollektive krigsfortellingen til de ungarske jødene.

Kritiker Kjetil Røed:

1. Cathrine Knutsen: Kjærlighetsfragmentet (Pelikanen)

Denne forunderlige og svært språkbevisste romanen samler mange tråder i hva som er en god fortelling, men peker også langt utover det litterære. Beretningen utspiller seg i en ikke nærmere spesifisert fremtid, hvor borgernes alder bestemmes ut fra hvor sunne kroppene deres er, noe som betyr at man kan forbli for eksempel 40 i ti år. Eller hoppe over år slik at man blir mye yngre eller mye eldre enn ens «fødselsalder» (som det heter i boka).

Dette bruddet med kronologisk alder er en dramaturgisk genistrek som gjør dette til årets mest fascinerende og tankevekkende roman. Knutsen har også en evne til å betrakte verden med et skjerpet sideblikk som er usedvanlig og poetisk.

2. Antonio Gramsci: Politisk teori. Utdrag fra Fengselsopptegnelsene (Cappelens Upopulære)

Det er noen få teoretikere som ikke ser ut til å gå ut på dato, Gramsci er en av dem. Spesielt sentral blir han i vår tid hvor venstresiden ikke bare er svekket men ser ut til å ha mistet en substansiell selvforståelse som forankret i arbeiderklassens anliggender.

Gramsci setter skapet på plass og gir oss, i eksemplarisk form, begreper å jobbe – ofte helt konkret – videre med. Hans definisjon av intellektuelle, for eksempel, burde være obligatorisklesning for enhver som lever av å tenke og skrive idag. Det er ikke alle som tenker, som Gramsci, at klassebevissthet er en naturlig del av intellektuelles identitet. Det burde vi kanskje gjøre i større grad?

3. Noreena Hertz: Ensomhetens århundre (Res Publica)

En slags optimal samtidsanalyse, fordi den samler opp i seg alt som i en eller annen forstand utgjør vår tids utfordringer. Selv om ensomhet står i sentrum er dette bare stammen av treet, som forgrener seg i alle mulige retninger, deriblant i betenkninger over høyrepopulisme og digital teknologi.

Hertz har gjennomgående gode analyser av det meste og er heller ikke redd for å påpeke at det er det økonomiske systemet vi lever under – nyliberalismen – som er opphav til mye av vår tids misere. Boka er også drevende godt skrevet og vil kunne fungere som en introduksjon for mange som forvirres over verdens utvikling. Sjeldent god kombinasjon av lesbarhet og analyse.

Kritiker og kommentator Erling Rimehaug

1. Emmanuel Carrére: Riket (Pelikanen)

Emmanuel Carrére var en sterkt troende katolikk som gled ut av troen. Nå undrer han seg på hvordan han selv og millioner av andre kunne tro på noe slikt. Som en slags omvei til å utforske dette spørsmålet skriver han en roman om Paulus.

Han identifiserer seg med Paulus medarbeider Lukas, som han mener brukte samme metode: Etterforske fakta så grundig han kan og så dikte videre ut fra det. Mye tankevekkende både om bibel, kristen tro og vantro.

2. Isabella Hammad: Pariseren (Pelikanen)

Palestinsk nasjonalbevissthet ble til i de første tre tiårene av forrige århundre. Isabella Hammad beskriver det gjennom en romanfigur basert på hennes egen bestefar, Midhat Kamal.

Etter et opphold og en forelskelse i Frankrike i ungdommen er han blitt vestliggjort, og blir stående på siden av den kampen mange av hans venner kjemper. En medrivende skildring både av det personlige og samfunnsmessige drama som formet området.

3. Marilynne Robinson: Jack (Farrar, Strauss & Giroux, USA)

Dette er en intens og dyptpløyende skildring av hvordan kjærligheten kan reise opp et menneske, og hvordan samfunnet kan gjøre kjærlighetens kår umulige. Predikantsønnen Jack lever som en boms overbevist om at han alltid vil mislykkes. Så møter han en prektig predikantdatter som lukker ham inn til seg. Men siden han er hvit og hun er svart, og vi er i USA i forrige århundre, er deres forhold forbudt ved lov. Jack er biperson i Gilead, den boken av Robinson som er oversatt til norsk. Jeg håper denne også blir oversatt.

Kritiker Freddy Fjellheim:

1. Karoline Brændjord: Jeg vil våkne til verden (Kolon)

Det blir litterær høytid når gaver som Karoline Brændjords diktdebut Jeg vil våkne til verden kommer leseren i hende. Poeten gjør sorgens ulike tilskikkelser til en forvandlingskraft, nært beslektet med poesien som sådan.

2. Poems from the Edge of Extinction: An Anthology of Poetry in Endangered Languages, ChrisMcCabe (red.) (John Murray Press)

En enestående samling dikt fra alle verdens utkanter, på språk som er utryddelsestruet, slik mennesket er det.

3. Ole Jacob Løland: Pauline Ugliness. Jacob Taubes and the Turn to Paul (Fordham University Press)

Lølands politiske teologi i Pauline Ugliness trekker veksler på tenkere innenfor flere tanketradisjoner. Korsveien mellom falsk, maktfullkommen forgyllelse og sann, heslig lidelse opplyses i dette banebrytende teologiske arbeidet.

Det blir litterær høytid når gaver som Karoline Brændjords diktdebut «Jeg vil våkne til verden» kommer leseren i hende.

—  Freddy Fjellheim

Kritiker Hilde Slåtto

1. Vigdis Hjorth: Er mor død (Cappelen Damm)

Det er en litterær bragd av Vigdis Hjorth at hun ufortrødent fortsetter sin utforskning av hvilke omkostninger den bristende barndommen har for det voksne barnet. Det hektiske og smertefulle selvforsvaret i Arv og miljø er i årets roman erstattet med en søkende og utforskende grunntone som tilfører nye dybder til tematikken.

Resultatet er en vond, morsom og uhyre presis beskrivelse av et tvingende nødvendig morsoppgjør. Er mor død en sjeldent befriende leseropplevelse.

2. Deborah Levy: Things I Don’t Want to Know. The Cost of Living (Penguin)

For en lesefest! Solum Bokvennen har de siste årene introdusert norske lesere for den britiske forfatteren Deborah Levy med utgivelser som Svømme hjem (2019) og Mannen som så alt (2020). Disse bøkene ledet meg til å gå til hennes to tynne, men svært kloke og innholdsrike memoarer Things I Don’t Want to Know (2013) og The Cost of Living (2018).

Levy skriver, som hun selv kaller det, fortettede «levende biografier» som blander barndom i Sør-Afrika og oppvekst i England med skarpe originale refleksjoner rundt ekteskap og ekteskapsbrudd, morsrollen og det store arbeidet det er å finne sin egen stemme som kvinnelig forfatter. Dette er de perfekte bøker, til stor berikelse og trøst, i en svært urolig og skremmende tid.

3. Emily Brontë: Stormfulle høgder Oversatt av Øystein Vidnes og Ragnar Hovland (Skald)

Skald forlag ga ut denne klassikeren på tampen av fjoråret og den ble stående som en av de store leseropplevelsene i 2020. Dette er en av verdenslitteraturens beste romaner i en vilt god oversettelse til nynorsk. Stormfulle høgder er så langt unna kostymedrama som du kan komme. Her er det søle, vold og drama på hver eneste side.

Det er en mørk og vill litteratur som er umulig å legge fra seg. Handlingen? Kate Bush sier det ganske så presist i sin ikoniske sang Wuthering Heights: «I hated you,I loved you, too».

En vond, morsom og uhyre presis beskrivelse av et tvingende nødvendig morsoppgjør.

—  Hilde Slåtto om «Er mor død»

Kritiker Rolv Nøtvik Jakobsen

1. Jon Fosse: Eg er ein annan (Samlaget 2020)

Eg var ikkje aleine om å kåre den første utgjevinga av Jon Fosses bokserie med langsam prosa, Det andre namnet, til ei av fjorårets beste bøker. Eg er ein annan er faktisk betre enn forgjengaren. Det seier det meste.

Her er kvardagsskildringar frå vestlandet knytta saumlaust saman med historier frå oppvekst og ungdomstid og med dei heilt store refleksjonane om kunst, religion og mystikk.

2. Anne Sverdrup-Thygeson: På naturens skuldre – hvordan ti millioner arter redder livet ditt (Kagge 2020).

Ei velskriven, munter og vakker fagbok du kan bli klokare av. Med eit vell av spennande eksempel viser forfattaren korleis mennesket som art er heilt avhengig av mangfaldet i naturen. Og insektforskaren vik ikkje tilbake for å tenke store tankar om framtid og håp.

Det siste kapitlet heiter passande nok «Naturkatedralen-et sted for store tanker». (Var det nokon som sa årets julegåve?)

3. James Shapiro: Shakespeare in a Divided America (Penguin 2020)

Denne strålande boka kom i mars i år. Ho har ikkje akkurat blitt mindre aktuell etter det. Då eg intervjua Shapiro for Norsk Shakespeare-tidskrift i sommar, fortalte han at den amerikanske forlaget var skeptisk til tittelen. Dei meinte at USA ikkje var så splitta.

For alle som vil skjønne meir om dei historiske røtene til den djupe splittinga alle kan observere no, er denne kloke og velskrivne framstillinga av Shakespeares verknadshistorie i USA eit funn. Ho vart nyleg kåra til ei av årets ti beste bøker av New York Times.

Kritiker Marianne Lystrup

1. Simon Stranger og Shwan Dler Qaradaki: Adventsstjernen (Aschehoug)

Førjulstida rommer både det mest intime, der hver familie kryper sammen i sine lune hjem, og noe av det mest åpne og generøse vi har å fare med. For i jula skal vi også tenke på dem som ikke har det så godt.

Simon Stranger favner dette i denne spennende og varme fortellingen i 24 kapitler.

2. Frode Grytten og Mari Kanstad Johnsen: Leggetid (Samlaget)

Ei sjarmerande og lun biletbok om korleis ein kan gjera innspurten på dagen før legging av dei små til noko kreativt. Til dømes dikte saman med den vesle korleis dei hadde villa at ei bok om dei sjølve skulle vera.

Dei som ikkje har krefter eller fantasi til slikt, kan lene seg på denne boka.

3. Charles M. Schulz: Knøttene Det beste fra 1960-1969. Forord og oversettelser av Knut Nærum (Gyldendal)

Boka Knøttene ble gitt ut i anledning 70-års jubileet for tegneseriestripene Charles M. Schulz velsignet oss med til sin død i 2000. Hans elegante tvisyn og de mangfoldige tolkningsmulighetene gjorde at han nådde så bredt ut som han gjorde.

Den boka som er utgitt til jubileet, gir oss noen skikkelige godbiter, og en innføring for folk som ikke er hekta fra før.

Ei fantastisk reise inn i kreativiteten og skapingsgleda og alt som ligg bak.

—  Emil André Erstad om «Kreativitet»

Kritiker Emil André Erstad

1. Hilde Østby: Kreativitet (Cappelen Damm)

Ei fantastisk reise inn i kreativiteten og skapingsgleda og alt som ligg bak. At ho attpåtil skriv heile boka med inspirasjon frå figurar og historiane frå Alice i Eventyrland, gjer den magisk.

2. Bob Woodward: Rage (Simon & Schuster)

Igjen, igjen og igjen klarar denne gamle ringreven av ein journalist å gje oss kjensla av å sitte som floger på veggen i Det kvite hus. Boka om korleis Trump takla koronaen viser med fullt alvor kvifor Trump måtte tape valet i november.

3. Zeshan Shakar: Gul bok (Gyldendal)

Ei nydeleg fortelling om det fleirkulturelle Norge og det vakraste med samfunnet vårt: det velfungerande byråkratiet.

Kritiker Ingeborg Misje Bergem

1. Lydia Sandgren: Samlade verk (Bonniers forlag)

Lydia Sandgrens debut er den beste romanen jeg har lest på lenge. Sangren gir oss en gnistrende tidskoloritt av kulturlivet i 80-tallets Göteborg, en uaffektert disseksjon av «kulturmannen», og en dypt rørende beskrivelse av ekteskap, datterskap, farskap og vennskap. I tillegg handler Samlade verk, som all god litteratur, om hvordan vi forteller våre liv til oss selv og andre.

«Så deilig det er å lese en skikkelig roman», tenkte jeg da jeg var ferdig med de om lag 700 sidene, og begynte å lese boken fra begynnelsen igjen. Sangren vant nettopp svenske Augustprisen, og boken kommer ut på norsk til våren i Trude Marsteins oversettelse.

Sangren gir oss en gnistrende tidskoloritt av kulturlivet i 80-tallets Göteborg.

—  Ingeborg Misje Bergem om «Samlade verk»

2. Bernardine Evaristo: Girl, Woman, Other (Hamish Hamilton)

Jeg misliker ofte bøker som alt for direkte kobler seg på aktuelle hendelser og politiske debatter. Litterært sett ender mange av dem opp med å bli for påtatte og forutsigbare. Men Bernardine Evaristos Girl, Woman, Other er et eksempel på at det ikke er noen motsetning mellom å være brennaktuell og skrive svært god skjønnlitteratur.

Romanen følger tolv kvinner, de fleste av dem svarte, gjennom flere tiår. Resultatet er en elegant, leken og eksistensiell bok om hvordan være i verden. Girl, Woman, Other utgis på norsk i 2021.

3. Karl Ove Knausgård: Morgenstjernen (Oktober forlag)

Det onde, eller den onde, er til stede overalt i Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård. Men tilstedeværelsen gir seg først og fremst gjeldende i det banale og menneskelige, gjennom det onde i oss selv. Som i Min Kamp-serien synes jeg Knausgård skriver ujevnt, men i de partiene han treffer, er Morgenstjernen en skakende bok som setter deg, i alle fall meg, eksistensielt ute av spill.

Kritiker og journalist Alf Kjetil Walgermo:

1. Karl Ove Knausgård: Morgenstjernen (Oktober)

Knausgårds rike flettverksroman tilfører forfattarskapet noko nytt. Forfattaren fortel med mange stemmer, skaper sugande tablå og følgjer personane sine like til dødsriket om det trengs. Knausgård spinn vidare på eksistensielle trådar som har vore synlege lenge. Romanprosjektet på fleire varsla band blir interessant å følgje vidare.

2. Olaug Nilssen: Yt etter evne, få etter behov (Samlaget)

Nilssen evnar å gi språk til trøttleiken og desperasjonen i ein familie som er tyngd av store og krevjande omsorgsplikter. Med humor og trøkk skriv ho fram søstrer av nærmast bibelsk format, i ei bok som turnerer tensing- og bedehusreferansar like stødig som fritt.

Forfattaren lar oss komme godt under huda på personane ho fortel om, og skildrar deira ulike strategiar for å takle tilværet med både livserfaring og litterær klo.

Knausgårds rike flettverksroman tilfører forfattarskapet noko nytt.

—  Alf Kjetil Walgermo om «Morgenstjernen»

3. Gregers Lundh: Skyggen av et dikt (Tiden)

Kanskje den mest overraskande debutanten i haust, og samtidig den mest gledelege. Lundhs dikting ausar av dei store kjeldene, og dreg med seg bibelske motiv og tematikkar inn i eit gjennomtenkt og moderne lyrisk univers. Her nærmar verkshøgda seg nivået til ein Arnold Eidslott. Desse dikta må ikkje hamne i skuggane, men bør ut i dagslyset og lesast høgt.

Kritiker Per Eriksen:

1. Åste Dokka: Leve vanskeligere. En elendighetsteologi. (Verbum)

Jeg elsker forfattere som sier noe originalt og annerledes. Åste Dokka gjør det til fulle. Hun er morsom, slagferdig, personlig og dypt alvorlig i sin beskrivelse av tanke, tro og liv. For meg er dette årets bok!

2. Nadia Bolz-Weber: Synder og helgen. (Vårt Land Forlag)

I sin første bok (den andre på norsk) beskriver Bolz-Weber den tornefulle veien fra frafallen junkie fram mot pastorkall og etableringen av menigheten House for All Sinners and Saints. Rokker ved manges forestillinger om hvordan en menighet skal være.

3. Halvor Nordhaug: Men hva med de andre? Kristendommen og religionene. (Vårt Land Forlag)

Nordhaug tar fatt i et av de vanskeligste og viktigste temaene som dagens kirke står overfor. En bok som inviterer til dialog, heller enn fordømmelse, i møte med annerledes troende. Og som skaper debatt om kristendommens ytterste spørsmål: «Går den som ikke tror på Jesus fortapt?»

Kritiker og kommentator Olav Egil Aune

Erik Varden: Lengsel er mitt vesen (St. Olav forlag)

Nyslått katolsk biskop i Trondheim, Erik Varden, har levert årets bok for meg – Lengsel er mitt vesen. Om ensomhet og kristen erindring. Den handler om ensomheten, den vi alle kjenner på her på jorden, vi er – når alt kommer til alt alene, helt alene, du er innestengt i ditt jordiske vesen. Erik Vardens poeng er at kristendommens fundamentale oppgave er å vise oss at denne stemmen lyver. Det er ingen setninger på tilbudspris her, du skal lese langsomt.

Han skriver bevegende om sitt eget møte med kristendommen, så å si ut av det blå. Han skriver med referanser til kulturhistorien og folk som har levd før, ikke nødvendigvis kristne kilder. Jeg liker alvoret, jeg liker lyset i setningene, jeg liker i det hele tatt at tankene er brakt over i et musikalsk språk, noe svært sjeldent i slike sammenhenger. «Jeg vandrer på denne jorden som en inkarnert lengsel», skriver han. Boken har fått stor, internasjonal anerkjennelse.

2. Asle Toje: Gullbrikkespillet (Dreyer)

Det vibrerer i setningene når en av landets få «frie intellektuelle» – statsviteren Asle Toje – tar temperaturen på Europa. Skulle jeg anslå, ligger «kroppstemperaturen» på rundt 41. Det står dårlig til, er hans poeng. Mens «alle» er optimister på Europas vegne, er Toje det motsatte. I boka Gullbrikkespillet mer enn antyder han at Europas kulturelle og økonomiske undergang er selvforskyldt og uunngåelig, han legger seg som tverrved i de optimistiske samtalene.

Vi liker jo ikke profeter, som forteller oss hvor ille det står til. Men Gud skje lov at de kommer til. Asle Toje er en av dem. «Erfaring gir bedre ekspertise enn teori», skriver Toje og skjærer Europa-entusiasmen av ved anklene. Pessimist, ja – men jeg blir optimist av å lese det. At noen roper. Og så skriver han godt, ledig og forståelig.

3. Beate Grimsrud: Jeg foreslår at vi våkner (Oktober)

Jeg har lest alt av Beate Grimsrud, jeg blir heftig beveget – i en eller annen retning. Alltid. Ilden, behovet for å få sagt det, fortellertrykket. Lenge tenkte jeg at jeg orker ikke lese årets bok – Jeg foreslår at vi våkner. Inntil jeg orket og begynte. Den handler om livet med kreft, kampen for dagene, redselen, engstelsen, angsten. Men selv det snur hun til en allmenn fortelling om livet i sin alminnelighet – alle våre liv og daglige bekymringer.

Det er ikke en privatisert roman i lukket rom, selv om det er grunn til å anta at stoffet er hardt tilkjempet, hun døde av kreft på vårparten i år og fikk i høst Brageprisen for den. En har ikke tid til å henge med hodet når hun skriver, til dels er det humrende komisk og med slagferdig (galgen)humor. Den er dyrt kjøpt, og svært vel levert. Bare tittelen er verd sin pris. Kunne passet på Tojes bok, også (over).

Kritiker Erik Engblad:

1. Cesilie Holck: Til døds (Aschehoug)

Cesilie Holck er både lattermild og gravalvorlig i denne korte og slagkraftige romanen om døden.

2. Morten Øen: Boogaloo (Oktober)

Med sin tredje apokalypseroman demonstrerer Morten Øen verdien av håndverket og tradisjonen. og hvorfor det reaksjonære er så tiltrekkende i krisetider.

3. Åste Dokka: Leve vanskeligere (Verbum)

I sin elendighetsteologi, bruker Åste Dokka det kristne syndsbegrepet til å sette ord på gapet mellom idealene våre og livet slik det blei.

Kritiker Andrew Kroglund

1. Terje Tvedt: Verdenshistorie. Med fortiden som speil (J.M. Stenersen Forlag)

Professor Terje Tvedt er et evig uromoment. Hans forrige bok ble en braksuksess, men voldte ham akademisk bråk. Også denne bok sår storm og har ført til en spennende historikerdebatt mellom Tvedt og professor Tore Liné Eriksen. For meg som leser er Tvedts fortolkning original, spennende og inspirerende. Det er ikke ofte historie fortelles så medrivende.

2. Dag Hareide: Mennesket og teknomaktene. Hva gjør de nye teknologiene med oss? (Aschehoug)

Dette kan leses som Dag Hareides intellektuelle testamente til verden. Det er humanisten som skriver til oss – han diskuterer med seg selv de store spørsmål: Hva er et liv? Hva er det gode liv? Hva er lykke? Hva er mening? Boken er bredt anlagt, med reiser og intervjuer, og berører de fleste sider ved den teknologiske utviklingen. Til syvende og sist dreier det seg om et kraftfullt oppgjør med teknomaktenes forestilling om kontroll og konstant lykke.

3. Alexander Wisting: Forfulgt av staten. Den nådeløse jakten på norske kommunister (Kagge)

Dette handler om kommunismens fremvekst i Norge på 1920-tallet, de vanskelige 30-årene, 2. verdenskrig og den kalde krigen, med forfølgelse og stigmatisering. Dette er kjent stoff for noen, men Wisting fyller historien med levende kvinner, menn og barn som lever midt i denne sydende gryten av lojalitet, ideologi, press, fortielse og sannhetssøking. Resultatet har blitt en helt nødvendig bok om Norge og et mørkt og vanskelig kapittel i vår historie.

Kritiker Karen Frøsland Nystøyl

1. Nora Dåsnes: Ti kniver i hjertet (Aschehoug) Fra 9 år

Å forelske seg er en stor ting. Derfor er «Ti kniver i hjertet» en bok som berører. Gjennom 12-årige Tuvas dagbok tas leseren med inn i dette spennende landskapet. For hvem skal man bli forelsket i? Dåsnes har levert en av årets sterkeste grafiske romaner med denne debutboken.

2. Mirjam Kristensen: Et plutselig mørke (Oktober 2020)

Her er jeg ikke helt objektiv, men jeg er veldig glad i Mirjam Kristensens bøker. Egentlig anbefaler jeg hele forfatterskapet, her representert med årets roman. Den er en nydelig leseopplevelse.

3. Rebecca Wexelsen og Camilla Kuhn (ill.): Ulf er uvel (Ena 2020) 3-6 år

Mange barnebøker handler om det samme: Å kjenne seg utenfor og annerledes og ikke se hvor rar verden er og hvor fint det er at du er nettopp slik som du er. Og akkurat idet du som leser tenker at «dette ligner jo veldig på boka om krokodillen Johannes Jensen», så slår Rebekka Wexelsen til med en twist som får en til å le høyt og lese seg lykkelig gjennom resten av boka.

Kritiker Valborg Orset Stene:

1. Beate Grimsrud: Jeg foreslår at vi våkner (Cappelen Damm)

Et fyrverkeri av en roman! Det spraker i alle retninger og farger, fra Dovrefjell til svensk storbyliv. Fortellingen handler om en kvinnes kreftsykdom og sykehusopphold, men sentimentalt blir det aldri. Gjennom ordspill og betraktninger, som av og til er banal i sin enkelhet, utfoldes dyp livsvisdom.

Å vite at dette er den siste boka Beate Grimsrud kommer til å skrive, er bare trist. Jeg foreslår at vi leser denne, og tar med oss den ville begeistringen over liv, ord og vennskap inn i det nye året.

Et fyrverkeri av en roman! Det spraker i alle retninger og farger, fra Dovrefjell til svensk storbyliv.

—  Valborg Orset Stene om «Jeg foreslår at vi våkner»

2. Sandra Lillebø Tingenes tilstand (Oktober Forlag)

At en kan bli syk av å vokse opp i en familie som ikke fungerer, har vi lest en del om i norsk litteratur. Men hvordan et splittet liv kan heles ved å skrive fram sin fortelling, har neppe blitt fortalt så overbevisende som hos Sandra Lillebø. Nøkternt, men med en intens nerve får hun fram hva som står på spill hos hovedpersonen: Å bli seg selv. «

Metoden» har overføringsverdi til livserfaringer utover det å vokse opp med en psykisk syk mor, slik er Tingenes tilstand en pensumbok i skrivingens forløsende kraft.

3. Helge Torvund: Liljevilje (Aschehoug)

Livet er for kort til å ikke lese lyrikk. Helge Torvund oppfyller alle forventninger om gode dikt, de er lett tilgjengelige og samtidig gir de fra seg mer jo flere ganger de leses. Lyrikeren kobler naturobservasjoner sømløst med vage lengsler innenfra og gir nye erkjennelser.

Å få leggja sin lengt/ i eit landskapsfang/ og vera så stille/ at ei bøn får be/ frå botnen. (Fra diktet Lauvtrero)

Kulturjournalist Elias Bakken Johansen:

1. Maria Kjos Fonn: Heroin chic (Aschehoug)

Nådeløse skildringer av utsatte mennesker er gjennomgående i Maria Kjos Fonns bøker. Heroin chic beskriver rus, spiseforstyrrelser og avhengighet med stor innsikt og stort språklig overskudd. Med en uanstrengt balanse mellom råskap og eleganse har hun skrevet en av årets beste romaner.

2. Mikki Kendall: Hood Feminism (Bloomsbury Publishing)

Mikki Kendalls tar to skritt tilbake og går både personlig og grundig til verks i sin betimelige kritikk av feministbevegelsens manglende solidaritet. Med skarp penn beskriver hun den hvite feministbevegelsens skylapper, og nødvendigheten av en interseksjonell tilnærming også til feminisme.

3. Heike Geissler: Midlertidig ansatt (Fanfare)

Et Amazon-lokale i Leipzig er utgangspunktet for denne velskrevne romanen om en usikker arbeidshverdag, et globalt maskineri og baksiden av billige pocketbøker. Heike Geissler skjenker av sin egen erfaring som midlertidig ansatt hos nettopp Amazon, og har skrevet en treffende roman om vår tid.

[ Når Gro Dahle sier «sju slag til jul» tenker hun ikke akkurat kakebakst. ]

Kulturjournalist Heidi Marie Lindekleiv

1. Lorenz Einhart: Jødenes historie i Europa (Dreyers)

Uunnværlig for den som vil begripe mer av Europas tilblivelse. Boken beskriver møter mellom minoritet og majoritet, og viktige jødiske bidrag til kultur, filosofi, vitenskap og politikk. Lorenz opplyser, men tvinger også fram ytterst ubehagelige spørsmål.

2. Harry G. Frankfurt: Om bullshit (Krakiel forlag)

Den moderne klassikeren Om bullshit kom ikke ut i år, men ble mer aktuell enn noen sinne da presidentvalget i USA gikk av stabelen. I essayet beskriver Frankfurt hvordan sannhet i vår tid trues – ikke gjennom direkte løgner – men gjennom prat som har til hensikt å villede. Det viktige er ikke å snakke sant, men hvilket inntrykk tilhøreren sitter igjen med.

3. Thomas Hettche: Herzfaden (Kiepenheuer&Witsch)

Et marionetteteater blir til. Året er 1942, og det er midt under 2. verdenskrig. I Herzfaden forteller Thomas Hettche den spennende historien om marionetteteateret i Augsburg i fiksjonsform. Dette er krigshistorie og etterkrigshistorie i lekende språkdrakt. Boken hører til i romjulen, med sprak fra vedovnen og kjenningsmelodien til «Tre nøtter til Askepott» klingende i bakgrunnen.

Dette er krigshistorie og etterkrigshistorie i lekende språkdrakt.

—  Heidi Marie Lindekleiv om «Herzfaden»

Bokansvarlig og kulturjournalist Sara J. Høgestøl:

1. Marie Darrieussecq: Livet her er vidunderlig. Paula M. Beckers liv (Solum Bokvennen)

Vakkert, nærgående, drømmende, sårt og respektfullt – akkurat som Paula Modersohn-Beckers kunst også er det.

2. Karoline Brændjord: Jeg vil våkne til verden (Kolon)

«Arbeid får alt til å lyse. Sorg får alt til å lyse.» Brændjord debuterer med en lysende diktsamling om sorg og forsoning. Dette er poesi som både er naken og fantaserende, fortvilet og håpefull. Dypt personlig og rett til kjernen av det menneskelige.

3. Vigdis Hjorth: Er mor død (Cappelen Damm)

Hjorths roman fengsler øyeblikkelig. Med språklig briljans, stødig, distansert – men også nært og søkende, borer forfatteren seg inn den kanskje mest komplekse og følelsesladde av alle relasjoner: Barnet og dets mor. Fravær, selvransakelse og et barns – uansett alders – behov for å bli sett er sentrale størrelser i denne romanen.

Kulturredaktør Arne Borge:

1. Emmanuel Carrère: Riket (Pelikanen forlag)

Det er feil å si, men jeg liker best de delene hvor Carrère er mest privat i denne boka. Men også den spekulative biografien om Lukas og Paulus er forrykende – det oppleves som om Carrère på samme tid er faglig etterrettelig og totalt upålitelig. Carrère er først og fremst en utrolig intelligent forfatter. Ikke ett øyeblikk føler man seg dårlig ivaretatt eller at man kaster bort tida.

2. Jenny Erpenbeck: Hjemsøkelse (Oktober)

Jan Kjærstad snakker om bøkenes etterglød som et viktig kvalitetskriterium. Altså: Hvor lenge fortsetter bøkene å leve i deg etter du har lest dem? Da jeg leste Jenny Erpenbeck i januar ble jeg først litt skuffet – forventningene var også enorme etter Alle dagers ende. Men nå som månedene har gått og året snart er omme, kjenner jeg fortsatt en sterk etterglød fra Hjemsøkelse – romanens rom er blitt mine, jeg kan lukke øynene og vandre ned til sjøen. Jeg vet ikke om det betyr at romanen er veldig god, men det betyr at den betyr noe for meg, at den fortsetter å hjemsøke meg.

3. Karoline Brændjord: Jeg vil våkne til verden (Kolon)

Jeg droppet å lese denne fordi jeg syntes tittelen var litt teit og lignet en Gunvor Hofmo-pastisj. Men så begynte hypen å rulle og jeg kastet meg inn i lesefesten. Det er en oppsiktsvekkende sterk diktdebut, som minner om debuten til Anne Helene Guddal i 2014 – også litterært. Diktene er enkle og klare, og uten det valpefettet som gjerne ligger rundt både debutantdikt og mer etablerte forfattere. Et sjeldent poetisk talent som kom ut av det blå – en gave!

Ikke ett øyeblikk føler man seg dårlig ivaretatt eller at man kaster bort tida.

—  Arne Borge om «Riket»