Bachs Goldbervariasjoner i tykt og tynt

Denne høsten har det kommet to nye innspillinger av Bachs Goldbergvariasjoner, og de er motpoler i nesten alt. Den ene, spilt av det nærmeste klassisk musikk kommer et pop-idol, byr på overraskende fint Bach-spill. Hvem skulle trodd? Den andre, spilt av en langt mindre kjent ung pianist, er noe så sjeldent som en virkelig original tolkning av verket. Så brett opp ermene.

---

Bach – Goldbergvariasjonene

Lang Lang, piano

Deutsche Grammophon, 2020

---

En Sareptas krukke

Dette er jo et av de mest ikoniske Bach-stykkene, høyt ansett allerede i hans egen samtid, og et av ytterst få verker som ble publisert mens han levde. Publisering var eksklusivt, notene ble stukket i kobber og trykket som grafiske blad. Bach demonstrerer her sitt nærmest ufattelige mesterskap som komponist. Et vakkert tema blir etterfulgt av ikke mindre enn 30 variasjoner, hvilket betyr at den samme rekkefølgen av akkorder blir gjentatt 30 ganger, med stadig nye måter å gjøre det på, uten å kjøre på autopilot en eneste gang. Verket er en Sareptas krukke av satstyper, dansetyper, polyfone teknikker, og ikke minst av følelser – det de gamle dramatisk kalte affekter. Tilnavnet Goldbergvariasjonene fikk det senere. Bach selv, med sin sans for understatement, kalte det «Klaver-øvelse».

[ Kvindelige ­Studenters ­Sangforening og Det norske ­jentekor synger julen inn ufattelig vakkert. ]

Glenn Goulds ensomhet

Goldbergvariasjonene er virtuost komponert og krever en virtuos utøver - og på mange måter også en virtuos lytter. Det er en kraftprøve. Temaet, og dermed også hver eneste variasjon, består av to deler, som begge blir repetert, slik at den samme akkordrekken i praksis spilles 60 ganger etter hverandre. Skjønner? Og alt dette i samme toneart (med unntak av tre variasjoner i moll). Tross den utrolige fantasirikdommen vil gnagsår i ørene ofte begynne å gjøre seg gjeldende etter 10-15 minutter, naturligvis avhengig av hvor følsomme øreganger man har. Etter en halvtime i G-dur er det fortsatt langt igjen til målstreken. De hadde nok et annet forhold til utålmodighet på 1700-tallet. Men jeg tipper likevel at Bach har mest tenkt det som en skattkiste å plukke kostbarheter opp av, og som en demonstrasjon av hvordan en slik formidabel komposisjonsoppgave kan løses hvis man for eksempel heter Johann Sebastian Bach.

Minimalisme har aldri vært Langs varemerke.

—  Tore Hegdahl

Mange berømte pianister har spilt Goldbergvariasjonene, men Glenn Goulds navn blir i spesiell grad assosiert med verket, etter hans grensesprengende innspilling fra 1955. Ekstremt fort, ekstremt presist. Hans store styrke var å få den intrikate veven av stemmer til å bli gjennomsiktig. Spillet hans var like glassklart som det var nevrotisk, det hadde en slags ugifthet over seg. Dette fine ordet får rød strek på min datamaskin, men det får ikke hjelpe. Goulds spill utstrålte en ensomhet som fortsatt gjør inntrykk.

Melodien styrer rytmen

Men nå er det altså Lang Lang, den klassiske musikkens svar på Michael Jackson, en elsket musiker som er blitt hilst med mye skepsis fra oss puritanere. Han har da også ofte hatt noe visst keitete i omgangen med musikken. Goldbergvariasjonene har han spilt siden tenårene, men offentlig først nå. Det som overrasker mest i hans Bach, er evnen han har til å skille stemmene fra hverandre. Hver tredje variasjon er nemlig en sinnrik konstruksjon hvor to stemmer synger i kanon med hverandre (på stadig nye måter), akkompagnert av en basstemme. Å spille slik at dette blir gjennomsiktig, slik at man hører alle tre stemmene, det er kunsten. Her var det Gould eksellerte, og her er også Lang forbausende god, selv om han pianistisk er så langt unna Gould som det går an å komme.

Han bruker klangfarge til å skille stemmene, og former dem melodisk. Melodien styrer rytmen, slik som hos Chopin eller Rachmaninov. Det klinger ikke så barokt, men det klinger fint. Her har Lang virkelig noe å komme med. I dansene og de virtuose partiene er spillet mye mindre interessant, i alle fall i mine ører. Han virker litt fjern. Det er i de innadvendte satsene, når han kan få stemmene til å synge, at han er hjemme og tilstede. Variasjon 15, kanonen i moll, er for eksempel nydelig. Her skaper han ekte stillhet i musikken og en følelse av sårbarhet som er rørende. Like så i Sarabanden (variasjon 13) og den avsluttende Quodlibeten. Så melodiøst, nesten drømmende, og med fin stemmeseparasjon. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle høre meg selv fremheve Lang Lang som en mester med det polyfone linjespillet i Bachs musikk, men her er vi altså.

Langs plate tilbys også i en deluxe-utgave med 4 cd’er, hvor vi i tillegg til studioinnspillingen får et konsertopptak av det samme verket fra Thomaskirken i Leipzig. Minimalisme har aldri vært Langs varemerke. Han gjør mye ut av det på scenen, men når du bare har lyden av ham, er det faktisk vakkert å høre hvor intenst han henvender seg til publikum med musikken sin.

[ KORKs plate gir et litt rørende blikk inn i en del av norsk musikkhistorie. ]

Kolesnikovs sarthet

Så kommer vi til russiske Pavel Kolesnikovs nye innspilling på Hyperion, og til en tolkning som virkelig skiller seg ut. Kolesnikov bidrar med noe som er ganske unikt i Bach-spillets verden, nemlig sarthet, humor og poesi. All hamring er lykkelig glemt. Det er jo blitt hamret utrolig mye i Bachs musikk gjennom tiden, også nå av Lang Lang. Kolesnikov spiller så å si hele verket i pianissimo. Når jeg hører det, oppdager jeg at det er dette jeg har lengtet etter hele tiden, men aldri fått. Problemet med å lytte til Bachs klavermusikk er jo at den blir masete i lengden. Det er som om musikerne prøver å banke den inn i hodet ditt. Kolesnikov går den motsatte veien. Hans åk er lett å bære.

---

Bach – Goldbergvariasjonene

Pavel Kolesnikov, piano

Hyperion, 2020

---

Pavel Kolesnikov er født i 1989, og har gjort seg bemerket som en lavmælt pianist som aldri flekser muskler. I Bach kommer denne tilnærmingen virkelig til sin rett. Motsatt Lang Lang er han best i de raske partiene som det er så mange av i verket. Jo fortere det går, desto svakere og mer lekent spiller han. Han er som et ekorn over tangentene. Jeg skulle ønske jeg kunne vise deg det. Slik tradisjonen er, krydrer han musikken med triller og utsmykninger etter eget hode. Og trillene er så crispy at selv den innledende Ariaen høres ut som en popcorn-kjele enkelte steder. Rett som det er bremser han opp, som for å tenke seg om, for eksempel i variasjonene 8 og 17. Musiseringen er svært luftig. Variasjon 23 helt fantastisk, så fri.

Kolesnikov mangler ikke alvor

I de polyfone satsene er han (igjen motsatt Lang) ikke så flink til å skape gjennomsiktighet. Musikken strømmer mykt avgårde, som vann, men det er ikke lett å oppfatte samtalen mellom stemmene. Dette er selvsagt et minus når det dreier seg om Bach. Noen ganger tar den løpende basstemmen, som tross alt er et akkompagnement, mer oppmerksomhet enn kanonen som utspiller seg på toppen. De mørke variasjonene i moll spiller han rett frem og enkelt, tydelig lettere på labben enn det som er vanlig. Selv i den borende variasjon 25 slapper han helt av. Ordet upersonlig er nærliggende, men selv synes jeg det er befriende. All kromatikken ligger jo i musikken, den trenger ikke på død og liv fremheves. Kolesnikov mangler ikke alvor. Han forteller deg om noe tragisk som har skjedd – med noen andre.

Trillene til Kolesnikov er så crispy at selv den innledende Ariaen høres ut som en popcorn-kjele enkelte steder

—  Tore Hegdahl

Som vanlig kan man ikke få alt. Kolesnikov lager helt sin egen versjon, og tar lett på mange ting som vanligvis regnes som sentralt i dette verket, som det polyfone. Innspillingens store styrke er nettopp at den er så lett. Kolesnikov minner om en ivrig og glad guide til en fremmed by. Det er herlige opplevelser på rekke og rad, men det er ikke noe stress, det er tid til en kopp kaffe og til bare å sitte og se på skyene. Hans myke, uinsisterende og perlende spill gjør verket mulig å høre på i lengden, ja, gjør det til en fest å høre på det. Det er en bragd.

Årets julegave til en du vil glede. Tenk deg å sette på platen sent på julaften: Den enkle Ariaen som gir deg følelsen av å sveve fritt i verdensrommet, mellom stjernene. Du merker at verdensrommet ikke er tomt og kaldt, men fylt av glede og en særegen melankoli.