Endelig et kristendemokratisk oppgjør med norsk veivalg

Samme uke som han lanserte KrFs partiprogramforslag for neste stortingsperiode, ga statssekretær Erik Lunde ut en bok: Sammen er vi mer alene. Den er spennende lesning for de som er interessert i verdensanskuelsen til mannen som gjerne kalles «KrF-ideologen», også for de som befinner seg langt unna Lunde politisk.

Bokens tittel spiller på franske Anna Gavaldas roman fra 2004, Sammen er vi mindre alene, om fire fortapte sjeler som finner hverandre i et vinterkaldt og umenneskelig Paris og former et slags haltende fellesskap. Og referansen er langt fra tilfeldig. Romankarakterenes skjebner er gode eksempler på samfunnstilstanden Lunde kritiserer: en anorektisk kunstner som tar nattevakter som vaskehjelp; en overarbeidet kokk som drikker for å roe nervene; en ensom gammel dame som venter på at sønnesønnen skal besøke henne på gamlehjemmet.

Kritikk av norsk samfunnsutvikling

Disse beskrivelsene er ikke bare sanne for et vinterkaldt Paris, men også for Norge, skal vi tro Lundes samfunnsdiagnose: Nordmenn er mer ensomme enn tidligere, vi sliter mer psykisk, vi har mistet de lokale fellesskapene, og vi har blitt så opptatt av å tjene penger at vi ikke har tid til dem vi er glad i.

Det er på høy tid at en ideologisk kritikk av velferdsstaten fra et kristendemokratisk perspektiv blir utgitt på norsk.

—  Ingeborg Miske Bergem

Lunde nøyer seg imidlertid ikke med å stille denne samfunnsdiagnosen. Han vil vise hvordan måten vi har organisert velferdsstaten, dette store maskineriet som i Norge er blitt synonymt med selve fellesskapet, har bidratt til en utvikling der mange ikke lenger er en del av noe fellesskap. På denne måten plasserer Lunde seg blant knippet av bøker som har kritisert utviklingen i den norske modellen de siste årene, som Linn Stalsbergs Det er nok nå – hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur fra 2019. Men der Stalsbergs bok, som kom ut på Manifest forlag, kritiserte nyliberalismens forvitring av velferdsstaten fra et venstresideperspektiv, er Lunde trygt plassert i det kristendemokratiske sentrum. Hovedbudskapet i boken er hvordan velferdsstaten må suppleres med et sterkt sivilsamfunn, lokale fellesskap og familie for at den skal fungere best mulig.

[ Dikter Gro Dahle om bebudelsen: – Spennende å tenke at kristendommen startet med et overgrep  ]

Internasjonal diskurs

Det er på høy tid at en ideologisk kritikk av velferdsstaten fra dette perspektivet blir utgitt på norsk, og få er bedre plassert til å skrive en slik bok enn nettopp Erik Lunde. Boken er skrevet for et bredt publikum og supplert med små, folkelige anekdoter for å illustrere poengene Lunde ønsker å formidle. Boken fremstår likevel som svært informert og i kontakt med moderne internasjonal litteratur som deler Lundes lesning av europeisk etterkrigshistorie. Kort oppsummert er tesen de gir følgende:

1) Mens velferdsstaten i tiden rett etter krigen var et fellesskapsprosjekt supplert med lokalmiljøer, sivilsamfunn og familier, har det siden 1970-tallet blitt en katalysator for individuell selvrealisering.

2) De siste femti årene har det nasjonale fellesskapet og velferdsstaten vokst og trumfet de lokale, mindre fellesskapene og sivilsamfunnet, slik at vi alle sikres økonomisk, men samtidig mangler sosial tilhørighet.

En tilbakelagt æra?

En åpenbar fare ved denne lesningen av moderne sosialdemokrati, er at den kan bli for nostalgisk og tilbakeskuende. «There is no alternative» var Margaret Thatchers begrunnelse for liberaliseringene i 80-tallets Storbritannia. Av og til gir kritikere av nyliberalisme Thatcher likevel implisitt rett, da de nostalgisk peker tilbake på svar på problemer fra en helt annen æra i stedet for å formulere overbevisende løsninger for vår tid. Jeg er hjertens enig med Lunde i at sterkere lokale fellesskap – slik de kanskje eksisterte i Etterkrigstids-Norge – er et gode, men er mer usikker på hvorvidt staten kan få dem til å gjenoppstå. Har ikke globalisering, markedstenkning og teknologiutvikling endret samfunnsveven for mye til at slike fellesskap kan oppstå i samme form?

Lunde lagt sin elsk på Tage Erlanders utsagn om at «Politikernes oppgave er å bygge dansegulvet hvor folk kan danse sine liv».

—  Ingeborg Misje Bergem

For det meste unngår Erik Lunde å falle i denne nostalgiske fellen, og formulerer faktisk ti punkter for det han kaller «Den norske modellen 3.0». Blant disse finner vi forslag om å ta i bruk «brutto nasjonal livskvalitet» som et supplement til bruttonasjonalprodukt, om å nedsette et offentlig utvalg for å utrede alternativer til den statsindividualistiske modellen, og å styrke de små fellesskapenes mulighet til å yte omsorg overfor sine nærmeste.

«Litt Høyre og litt Ap»

Jeg mener det er et eksempel til etterfølgelse å prøve å formulere faktiske politiske forslag, slik Lunde gjør det. Samtidig synes jeg noe av kritikken han fører i boken fremstår som i overkant godmodig. Hos Lunde fremstår det som at individorienteringen av velferdsstaten etter 1968 var litt Høyres og litt Arbeiderpartiets feil, «og så ble det bare slik». Jeg hadde satt pris på en grundigere gjennomgang av hvilke ideologiske valg, og ikke minst hvilken økonomisk politikk som lå til grunn, for denne vendingen.

KrF-er på hjemmebane

Argumentasjonen i Sammen er vi mer alene er allment, ikke eksplisitt kristent, forankret, og Den norske kirke er for eksempel knapt nok nevnt. Men begrepet om menneskeverdet, med dets forståelse av mennesket som grunnleggende sårbart og avhengig, ligger til grunn. Lunde fremstår særlig på hjemmebane i kapitlene hvor han kritiserer et instrumentelt og individualisert syn på medmenneskelig kjærlighet, som her:

«Det er ikke gitt at velferdssamfunnet blir bedre av nye reformer som gir oss mer uavhengighet og mindre forpliktelser overfor våre nærmeste. Det kan tvert imot hende at vi nå trenger å anerkjenne betydningen av gjensidig avhengighet og betingelsesløs kjærlighet».

[ Det er noko djupt menneskeleg med måten Barack Obama tar oss med inn i si eiga tru og tvil på politikkens magi. ]

For mye dansing

Det er ingen som skal mistenke Lunde for ikke å være statssekretær i Kristelig folkeparti. Det gjelder dessverre også av og til språklig: noen formulereringer klinger av prinsipp-program. Blant annet har Lunde lagt sin elsk på Tage Erlanders utsagn om at «Politikernes oppgave er å bygge dansegulvet hvor folk kan danse sine liv». Uttrykket brukes flere ganger, og dette er det verste eksempelet:

«Skal retten til, og rommet for, å være annerledes, være reell, trenger vi noen å danse med. Vi trenger ikke ett stort dansegulv, men mange små. Svært få våger seg ut på det store dansegulvet alene, for å danse sin egen dans. […] Vi har sett mange eksempler på hvor vanskelig det er å holde på eget språk, egen kultur og egne verdier dersom det ikke finnes noe gulv å danse på, eller noen å danse sammen med. Tilsvarende har vi sett verdien av store motkulturelle bevegelser knyttet til arbeiderrettigheter, målsak, avholdsspørsmålet og lekmannskristendom. Når man hadde sine egne dansegulv, og kunne danse mange sammen, var det ikke så farlig om man ble motarbeidet og latterliggjort av sentrale makteliter».

Det blir rett og slett litt for mye dansing, i alle fall for denne anmelderen. Men bortsett fra slike skjønnhetspletter har Lunde skrevet en interessant, reflektert og velkommen bok, som jeg tror kan glede både politiske meningsfeller og motstandere.

---

BOK: SAKPROSA

Erik Lunde

Sammen er vi mer alene

Vårt Land Forlag 2020

---