Roy Lønhøidens første engelskspråklige album skildrer gudstro og dagene som går

Roy Lønhøidens nye album, som er en engelskspråklig versjon av Du spør meg om sannhet fra 2015, har fått amerikansk innpakning av beste sort, men innholdet; de fleste låtene, og den fløyelsmyke, men også såre stemmen, er helnorsk.

Stemmen ligner likevel til forveksling på amerikanske Iain Matthews, en av dealler beste innen folk- og country-faget i USA, som Lønhøiden en periode bodde hos på 1990-tallet. Og hvor han helt åpenbart gikk en god skole.

Livsvandring

Åpningslåten «South Dakota», som Lønhøiden har skrevet sammen med Gene Elders, slår an tonen med sine vakre og lengtende mandolintoner, som introduksjon til en slentrende musikalsk vandring gjennom et landskap som like gjerne kan være tørr ørkenluft eller frisk fjelluft, det føles like naturlig ut begge deler.

Og slik fortsetter den om lag 50 minutter lang vandringen, med sitt halvakustiske og livepregede instrumentfølge, og sangerens lavmælte budskap om dager som blir kortere, tida som flyr stadig fortere, en livsvandring mot en ny himmel i det fjerne («The Pilgrim»), og en gudstro som lever også her og nå («Full Moon» og «Only He»).

Allerede i coverteksten til debutalbumet Det ensomme landet (2004), takker Roy Lønhøiden «Jesus, som er veien, sannheten og livet».

LES OGSÅ: For Roy Lønhøiden er ikke veien lang fra Kongsvinger til Texas. Folk er folk uansett

Imponerte amerikanere

Spiren til det nye albumet ble sådd da Lønhøiden i 2014 rundet 50, og besluttet å dra over dammen for å besøke gamle venner i USA, blant annet ekteparet Betty og Gene Elders i Texas. Hun er baptist, og hadde under et tidligere besøk vært med på å vekke til live den norske musikervennens barnetro.

Sammen hadde ekteparet for alvor også vekket troen på at han kunne være en fullblods country-artist, også i det kalde nord - slik de selv i årtier hadde vært det i USA: Gene har i mange år spilt fele og mandolin i bandet til George Strait og for Lucinda Williams og Dan Fogelberg. Betty har skrevet låter for Joan Baez, hun er en av countrymusikkens store poeter og låtskrivere.

Da de fikk høre låtene til Lønhøidens Du spør meg om sannhet, på norsk, insisterte de på at han måtte lage en amerikansk versjon også. Låtene fortjente et større publikum, mente de. Og slik ble det, ferdigstilt nesten seks år senere.

Stjernelag

The Zone Recording Studio i Texas ble booket. Gene Elders ordnet felespillet og strengearrangementene. Mitch Watkins spilte gitar, slik han tidligere hadde gjort for Leonard Cohen og Lyle Lovett. Brian Standefer, musiker for Patti Griffin og Mary Gauthier, spilte cello. Paul Glasse trakterte mandolinen, også han tidligere musiker for Lyle Lovett. Trekkspilleren Joel Guzman, som hadde fri fra spillejobber med Paul Simon og Joe Ely, stilte også opp for nordmannen som ekteparet Elders hadde rost opp i skyene. Det høres at den musikalske dugnaden er gjort med store smil og lave skuldre.

LES OGSÅ: Se den spellemannsvinnende country-duoen Darling West synge «Deg å få skode» i Vårt Lands salmedugnad

Norsk snert

Roy Lønhøiden gjorde seg først bemerket sammen med Kristin Solli i duoen Peyton Place. Albumet de ga ut i 1994, var en country-variant som fikk Bjørn Kulseth i plateselskapet Norsk Amerikaner til å sperre opp ørene. Kulseth hadde fartstid fra bandene The Contenders og The Act, og han foreslo at Lønhøiden skulle slå seg sammen med ham og broren Stein, og lage ei heidundrende norsk countryplate.

Den selvtitulerte plata Kulset, Lønhøiden Almenning, som kom i 1998, var i ånden til Louvin Brothers og Gram Parsons, men med en norsk snert som likevel gjorde innspillingen særpreget. Bjørn Kulseth forslo likevel at Lønhøidens neste utgivelse skulle være et solo-album.

Pakket sekken og gitaren

Mannen som bodde på Finnskogen hadde ikke hastverk. Han måtte skrive flere låter, og finne ut hva slags artist han ville være. Han hadde jobbet som snekker, postsjåfør, vaktmester og barnehageassistent, og først begynt å spille gitar som 25-åring. Et artistliv på ramme alvor var fremdeles noe nytt for ham. Han pakket sekken og gitaren, og stakk til USA for å finne ut av hvor veien videre skulle gå. I dag kan han se tilbake på en rekke glimrende norske innspillinger, og én engelspråklig.

---

Fakta:

---