Opprør mot «framskrittet» på Oslo Kammermusikkfestival

Det gir ingen mening i å være «kritiker» ved mange av Oslo Kammermusikkfestivals konserter – som på torsdagskvelden. Det er bare å gi seg frydefullt over. Festivalen er halvveis, fremdeles kan en utsette seg for det.

Kunstnerisk leder ved Oslo Kammermusikkfestival, Håvard Gimse, tror på mangfoldet og samler folk rundt toner fra a til h. Konsertene fortsetter.
Olav Egil Aune
Publisert Sist oppdatert

Det åpnet muntert med et blåserarrangement (!) av Beethovens Fidelio-overture – unge, lovende norske musikere sammen med rakryggete, myktklingende blåsere fra Berliner Philharmoniker. Det fortsatte i samme spor – den blankpussete sopranstemmen til Caroline Wettergreen i kjente operaarier, fremdeles akkompagnert av blåsere. Og Sjostakovitsj' alt annet enn underholdende klaverkvintett, hans tragisk-satiriske svar på stalinismens knyttneve. Det blåste støver ut av krokene, alt sammen, nå er det rent.

Nye boplasser

Det er utrolig hvordan det lyder når pur unge spiller sammen med erfarne, det skjer noe fullstendig ekte – musikken ville ikke bare være fattigere uten dette, den ville sannsynligvis vært dummere. Det ryddes nye boplasser for unge musikere, samtidig som det glitrer mildt i publikums/sikkert også mine, øyne.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP

anmeldelser