Anmeldelser

Opprør mot «framskrittet» på Oslo Kammermusikkfestival

Det gir ingen mening i å være «kritiker» ved mange av Oslo Kammermusikkfestivals konserter – som på torsdagskvelden. Det er bare å gi seg frydefullt over. Festivalen er halvveis, fremdeles kan en utsette seg for det.

Det åpnet muntert med et blåserarrangement (!) av Beethovens Fidelio-overture – unge, lovende norske musikere sammen med rakryggete, myktklingende blåsere fra Berliner Philharmoniker. Det fortsatte i samme spor – den blankpussete sopranstemmen til Caroline Wettergreen i kjente operaarier, fremdeles akkompagnert av blåsere. Og Sjostakovitsj' alt annet enn underholdende klaverkvintett, hans tragisk-satiriske svar på stalinismens knyttneve. Det blåste støver ut av krokene, alt sammen, nå er det rent.

Nye boplasser

Det er utrolig hvordan det lyder når pur unge spiller sammen med erfarne, det skjer noe fullstendig ekte – musikken ville ikke bare være fattigere uten dette, den ville sannsynligvis vært dummere. Det ryddes nye boplasser for unge musikere, samtidig som det glitrer mildt i publikums/sikkert også mine, øyne.

Klovnaktig satire

Framførelser av Sjostakovitsj' melankolsk opprørske Klaverkvintett har siden fødselen levd i spennet – er det ren musikk, eller har den en mening, er den et opprør? Håvard Gimse & co (ikke minst med berlinerfilharmonikeren Walter Küssner markant til stede på bratsj) tok Sjostakovitsj på ordet og spilte den «innover» og «utover» i gråmelert smerte og hoggende, nærmest klovnaktig satire mot et papirtynt lag av dobbeltmening.

Kamp mot framskrittet

Det er noe med musisering – og har alltid vært det – av Oslo Kammermusikkfestivals slag, den er et grundig slag mot troen på det hysteriske ordet «framskritt» – at vi kan presse tiden på noe den ikke er. For her teller øyeblikket, og øyeblikket kommer tilbake i sin tid som erfaring, den er verken bedre eller verre enn den var før, den er bare, som i en spiral eller for den saks skyld en yin og yang-figur, som forteller om balanse mer enn syk streben. At det, om det gjøres, er vårt største fremskritt, det å akseptere sirkelbevegelsen. Jeg håper de som spilte på torsdag kan oppleve det. Det minner om noe som høytidsstemt kan kalles musikkens vesen.

Rene ord

Og så er det søtt, da – det finnes vel ikke noe mindre politisk korrekt mellom overkvikke formuleringer i alt vi foretar oss, enn å kalle en konsert for Klassisk aften. Rent ord for pengene, for det var det.

LES OGSÅ: Oslo-Filharmoniens åpning: Mahler smalt i veggene

LES OGSÅ: 250 år – her er den beste jubileumsinnspillingen av Beethovens Skjebnessymfoni

---

Konsert klassisk

  • Caroline Wettergren, Håvard Gimse, Walter Küssner m.fl.
  • Oslo Kammermusikkfestival, «Klassisk aften»
  • Beethovens «Overture fra Fidelio, Sjostakovitsj' «Klaverkvintett i g-moll op 57.», Strauss' Sekstett fra «Capriccio» m.m.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser