Anmeldelser

Global ethiojazz for Black Lives Matter-tiden

Ethio-jazzens gudfar havner nok litt i skyggen på sitt nye samarbeidsalbum. Musikken skinner når den tidløse, nesten mystiske arven hans står som sterkest.

På veggen min hjemme henger et bilde av jesusbarnet. Jeg vet ikke sikkert hvor det kommer fra, men har en god hunch på at det er etiopisk. Språket på toppen ligner mistenkelig mye på amharisk, mens guttungen har mørk hudfarge. I illustrasjoner fra Etiopia, som har vært primært kristent siden 300-tallet, portretteres gjerne Kristus som en farget mann.

For noen dager siden ble det offentliggjort at en engelsk katedral skal henge opp et maleri med en afrikansk Jesus, som følge av den nye, globale bevisstheten rundt systemisk rasisme. Du går inn i kirker verden rundt og du ser ikke en hvit Jesus. Du ser en svart Jesus, en kinesisk Jesus, en midtøstlig Jesus – som selvfølgelig er mest presist – du ser en fijiansk Jesus, påpekte erkebiskop Justin Welby.

En av oss

At det finnes så mange ulike sjatteringer av Jesus, betyr nok at folk er mer interessert i ham som symbolsk enn historisk figur. Å male han i ens eget bilde blir som å si: Han er en av oss. Problemet med den hvite Jesus, slik han har blitt representert gjennom den vestlige kunsthistorien, er at han er standarden. De andre er alternativer, definert av å ikke være hvite.

Det australske orkesteret Black Jesus Experience, som er ledet av den etiopiske flyktningen Enushu Taye, har sagt svært lite om hva navnet deres innebærer. De lar med andre ord musikken snakke for seg selv.

Åndelig visdom

Uttrykket deres er i all hovedsak ethio-jazz, en sjanger som oppstod på 60-tallet etter en Mulatu Astatke reiste hjem til Etiopia etter å ha studert musikk i USA. Han hadde hatt en innsikt om at jazz har mye til felles med tradisjonell etiopisk musikk. Det låter nødvendigvis litt eksotisk for utenforstående ører (som mine egne), men det kjennes som det skjuler seg en viss, åndelig visdom i de unike, etiopiske skalaene.

Det er imidlertid først på 90-tallet at Astatke fikk den internasjonale oppmerksomheten han fortjente, etter å ha blitt ‘oppdaget’ av franske platesamlere. Nå opptrer han til stadighet på blant annet Cosmopolite i Oslo, og har inspirert en generasjon unge musikere fra ulike deler av verden til å følge i hans fotspor.

Bryllupssang

Slik oppstod også samarbeidet med Black Jesus Experience, som har vært Astatkes backingband ved flere anledninger og har tidligere gjort et annet album sammen med ham, Cradle of Humanity (2016). De beste sangene på oppfølgeren To Know Without Knowing er de som ikke forsøker å bevege seg for langt bort fra oppfinnelsen til Astatke. Blant dem er Kulun Mankwaleshi, som bygger på en etiopisk bryllupssang. Men pass på. Den er så messende, for ikke si ekstatisk, at man risikerer å slynges inn i en transe.

Åpningssporet Mulatu gjenoppliver en av Astatkes mest gjenkjennelige melodier. Den swinger så det suser – særlig blåserrekka gjør en formidabel jobb – men midtveis uti slår den om og går over i rap. Det er for så vidt ingen dum beslutning: Mulatu Astatke er en favoritt for sampling blant hiphop-produsenter. Haken er bare den at rappingen ikke er så god.

Det svakeste leddet i bandet, den zimbabwe-fødte rapperen Mr. Monk, klarer kun glimtvis å skrive linjer som gjør inntrykk. Ofte høres det ut som han snubler litt i sine egne ord. Det er synd, da intensjonen er god. For eksempel handler et av sporene hans om at Australia befinner seg på land som er stjålet fra aboriginere, og at det er et av mange lignende sår som må leges om verden skal kunne gå noen vei. Kanskje er det hva Black Jesus Experience handler om?

Sann Jesus

Den store amerikanske teologen James Cone sleit med et ubehagelig problem. Gitt slavehandel, lynsjing og en rasistisk kultur, hvordan kunne han tro at Gud var der for afrikanske etterkommere som ham? Hans lesning var at den kristne Gud er de undertryktes Gud – at korsfestelsen markerer støtte med alle de som blir hengt i et tre, eller kvalt i hjel. Dermed er kanskje den fargede Jesus sannere, ikke bare historisk, men også symbolsk sett.

LES OGSÅ:

Røverfilosofen Dylan veksler mellom gubberock og genistreker

Bruker Kain og Abel for å forstå dagens fargede Amerika

Med Åge Samuelsen og The Beatles som inspirasjonskilder

---

Fakta:

---

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser