Solistkorets Berio-innspilling er vakker og urovekkende

Berio er på en måte en «ved siden av» i komponistklassen. Han begynte som ultramodernist, men så at hvor sobert det enn var, så engasjerte det ikke folk. Han satt der med sine få, men riktignok årvåkne tilhørere, og det virket underlig når det var flere på scenen enn i salen. Så han tenkte, jo – hvis jeg står i den «gamle» verden og det folk er vant til og tar det opp i det ukjente, den musikken som virkelig krever noe, forsvinner grensene. Og det gjorde de. Publikum har siden alltid flokket seg rundt Berios musikk.

Tiltrukket

Nå er det de som (i misunnelse) påstår at Luciano Berios største bedrift som komponist er hans publikum. Det er tøv. For det første er det Gud skje lov ikke galt å ha publikum, selv om det av og til kan se sånn ut i samtidsmusikkens verden. For det andre kan hvem som helst legge hånden på hjertet og kjenne at Berio ikke er en markedsskriker, han er blottet for folkeforføreriske evner og skrev musikk som er hans egen og som bærer, i seg selv. Det vi hører av kaskader og finslighet, utsulter verken den som begeistres uten å vite hvorfor eller de som går etter det raffinerte, sammensatte og forfinete. Disse broene bygde han – mellom smak og nasjoner. Vel, det er ikke akkurat kommersiell, lettfordøyd popmusikk, men den som lytter, og lytter stille, får.