Solistkorets Berio-innspilling er vakker og urovekkende

Berio er på en måte en «ved siden av» i komponistklassen. Han begynte som ultramodernist, men så at hvor sobert det enn var, så engasjerte det ikke folk. Han satt der med sine få, men riktignok årvåkne tilhørere, og det virket underlig når det var flere på scenen enn i salen. Så han tenkte, jo – hvis jeg står i den «gamle» verden og det folk er vant til og tar det opp i det ukjente, den musikken som virkelig krever noe, forsvinner grensene. Og det gjorde de. Publikum har siden alltid flokket seg rundt Berios musikk.

Tiltrukket

Nå er det de som (i misunnelse) påstår at Luciano Berios største bedrift som komponist er hans publikum. Det er tøv. For det første er det Gud skje lov ikke galt å ha publikum, selv om det av og til kan se sånn ut i samtidsmusikkens verden. For det andre kan hvem som helst legge hånden på hjertet og kjenne at Berio ikke er en markedsskriker, han er blottet for folkeforføreriske evner og skrev musikk som er hans egen og som bærer, i seg selv. Det vi hører av kaskader og finslighet, utsulter verken den som begeistres uten å vite hvorfor eller de som går etter det raffinerte, sammensatte og forfinete. Disse broene bygde han – mellom smak og nasjoner. Vel, det er ikke akkurat kommersiell, lettfordøyd popmusikk, men den som lytter, og lytter stille, får.

SE OGSÅ: Vårt Lands salmedugnad viser nye innspillinger hver dag. Se da Moddi laget sin egen melodi til «Du som styrer hav og straum»

Inn i tiden

En del av oss husker Solistkoret, Kringkastingsorkesteret og Grete Pedersens norske «sjøsetting» av Berios overveldende Coro under Ultima-festivalen for noen år siden – én gang hørt, aldri glemt. Oslo domkirke var fylt så dørene bulet. Det er et overveldende verk, basert på den chilenske forfatteren Pablo Nerudas tekster, som Berio beundret – og sa: «Neruda ble myrdet av makten, ikke fysisk, men åndelig og spirituelt. Coro er en invitasjon til at flere skjønner det.». Coro er en vev av alt – av Neruda, av siouxindianernes folkepoesi og polynesiske og peruanske tekster og musikk, som i sum er en klagesang og en klangfylde av håp. Rett inn i tiden vi opplever, hvor vi avgrenser folkegrupper, utarmer jorden, tenker på «vårt» og ikke forstår at jorden er gitt oss og at den ikke er noe vi «eier» og overskuer.

LES OGSÅ: Hvorfor skrev Grete Pedersen ned, ord for ord, alt Jesus hadde sagt i Det nye testamentet?

Klart for alle

Nå er innspillingen her – de samme utøverne som i Oslo domkirke den gangen, men i nye opptak: Coro, 31 satser, 40 musikere, 40 sangere, hvor hver sanger har en instrumentalpartner, det synges og spilles «mot» hverandre og «med» hverandre, mørkt og lyst, vakkert og urovekkende. Slik det er i Berios verden, hvor han hører tingene fra flere sider, reflekterer fra utallige vinkler. Ofte samtidig. Coro er et nærmest ugjennomførlig prosjekt, i Grete Pedersens utgave merkes ikke det – naturligvis ikke, hadde jeg nær sagt: Utfordrende rytmer og forskyvninger av rytmer, glinsende overflater og jordtoner fra dypet, et sanglig og sansende filigransarbeid hvor tekst og toner veves sammen og flyter i hverandre, alt i denne innspillingen er der hvor det naturlige livet utfolder seg. Trekk pusten dypere og dypere, langsommere og langsommere.

Olje og pest

Skulle noen lure på om Luciano Berio er i slekt med den – for olivenkjennere – berømte olivenoljeprodusenten Filippo Berio fra 1800-tallet, vet jeg ikke. De var fra samme by. Det hadde passet, olivenoljen forener oss jo ved bord og over alle grenser. Men det jeg vet, er at han vokste opp i Oneglia, et av de hardest rammede stedene i Italia akkurat nå.

---

Luciano Berio

• Italiensk komponist, født 1925, død 2003.
• Først tiltrukket av seriell musikk, deretter elektronisk musikk.
• Etter hvert komponerte han i en slags collageteknikk, hvor han blant annet innførte sitater fra tidligere musikk i sin egen, og lagde dermed noen av sine største verker, blant dem Coro (1975).

---