Anmeldelser

Isolert på øy i storhavet

Sigríður Hagalín Björnsdóttir har skrevet en dystopisk roman om eit isolert Island der demokrati og etiske verdiar raknar.

Av Knut Ødegård

Sigríður Hagalín Björnsdóttir er kjent som ein dyktig fjernsynsjournalist i den islandske rikskringkastinga. Ho er kunnskapsrik, stiller utfordrande spørsmål og gjev klåre skildringar av nyhende både innan- og utanriks.

Det er ikkje lenge sidan ho formidla for sjåarane den tragiske situasjonen for folk og dyr nord i landet då dei misste straumen i fleire dagar. Uvêr med storm og snø gjorde det mest uframkomeleg, utegåande hestar døydde, bøndene fekk ikkje mjølka kyrne,­ det var eit spørsmål om kor lenge ein kunne klara seg utan matvarer, bensin og så bortetter. Men det store spørsmålet var korleis slikt kunne skje i eit så gjennomteknifisert samfunn som det islandske.

Fullstendig sambandsløyse

Det er med denne bakgrunnen eg les debutromanen hennar, Den avstengte øya, der islendingane ein morgon vaknar til fullstendig sambandsløyse med omverda. Her er det ikkje uvêr som har slite sambandet, men noko uskjønleg. Brått sit ein islolert på ei øy i storhavet. Fly og skip kjem ikkje lenger til landet. Dei ein sender ut, vert borte og melder ikkje frå om kvar dei hamnar. Telefon og nettsamband virkar berre innan landets grenser. Presidenten og statsministeren er på møte i utlandet.

Etisk kollaps

Romanen kan kallast ein dystopi, ein dyster visjon om samfunnsmessig og etisk kollaps bygt på tendensar i vår samtid. Eg saknar ei forklaring på kva som kan ha forårsaka brotet på kontakt med omverda. Dette spørsmålet ligg som ei innvending under lesinga, eg har vanskeleg for å godta at resten av verda har brote saman og all annan moderne sivilisasjon er utsletta medan Island er det einaste gjenverande land med naturressursane og innanriks kommunikasjonsteknologi intakt.

Samfunnsendringa

Men Sigríður Hagalín Björnsdóttir er ein god stilist, og ikkje minst kjenner ho samfunnsstrukturen ut og inn: Økonomien, som i stor grad er basert på turisme, det politiske systemet, idéane som pregar folket som det tok berre eit par generasjonar å endra frå småbrukarar og fiskarar til deltakarar i det ofte kyniske nykapitalistiske spelet som pregar så mangt i vår del av verda. Det siste også med oppløysing av tradisjonelle verdiar basert på kristentru og medmenneskeleg ansvarskjensle som for islendingane har hatt nær tilknyting til den litterære arven.

Diktatorisk

Vi fylgjer nokre personar til skiftes gjennom ­kapitla. Det er innanriksministeren som tek styringa over landet med diktatorisk hand, det er ein journalist som vert dregen inn i hennar propagandaapparat, det er ein sauebonde som freistar overleva ute i øyde­marka, ein konsertfiolinist som gjev opp med det resultat at dotter hennar vert dregen inn i ein gjeng ungdomskriminelle. Dei tusenvis av turistane som er lokka til det ­eksotiske ferieparadiset vert stengde inne i ventehallar og til slutt sende ut med eit skip som neppe kjem langt utanfor den islandske kysten.

«Dei andre»

Det er mangt som minnar om fascistiske og kommunistiske regime, også med det veksande hatet mot «dei andre», både turistane og islandske borgarar av utanlandsk opphav. Romanen ender òg med ei for norske lesarar påminning om Donau som siglde ut frå Noreg med jødar hausten 1942.

Indre verdioppløysing?

I romanen skjer oppløysinga av det siviliserte samfunnet med sine etiske normer svært raskt. Og det kan godt vera at det vi kallar den humanistiske arven berre er blitt til tynn ferniss over ei indre verdioppløysing som har skjedd gradvis og parallelt med sekularisering og framvekst av materialistisk menneskesyn.

Tone Myklebosts omsetjing er solid, ho er då òg blant våre mest erfarne omsetjarar av moderne islandsk litteratur. Eg har få innvendingar, men kan kanskje nemna at somme formuleringar for meg kling som islandisme, til dømes formuleringa «Elskede María min».

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser