Anmeldelser

Livsangst og skjønnhet i én vev

Ragnar Søderlinds nye kirkeopera Draumkvedet trekker sløret av mytiske krefter i en tid som er fattig på myte og visjonære drømmer.

Trettende dag jul ­våknet Olav Åsteson etter Draumkvedets «hukommelse» fra en sprakende drøm om ferden gjennom «livet» etter livet, om dommedag og om de kristne dydene, som i Den allmektiges navn ville frelse han igjennom. Det var en middel­aldermorgen. Og på trettendedagen 2020 – denne uka – skrev Ragnar Søderlind kirkemusikkhistorie med en ny kirkeopera, over en av de mest skinnende og ­dramatiske tekstene i norsk litteratur, Draumkvedet. Det var overveldende, det satt.

Tror på

Ragnar Søderlind er ikke mann for gnissende ­klanger og esoteriske angrep på Draumkvedet som i seg selv er sterkt nok til å tåle alt, bortsett fra avmytifisering. Han er tro mot tradisjonen, «operaen» vokser ut av en erfaring med toner han tror på, og som han har trodd på gjennom hele sitt komponistliv – de som overrasker, men ikke provoserer, de som åpner gjenkjennelige rom og gjør ukjenne­lige nære. Det er en dyd han har måttet betale for, det har ikke alltid vært gjengs valuta å veksle seg inn med i rådende ­komponistmiljøer.

Ettertankens vesen

Ja, hvordan gjør han det, når Olav ­Åstesons visjoner er av en slik styrke at det blåser ned det meste, tekstene er nok. Han ­gestalter «drømmeren» Olav – og ­presten og menigheten, som tar i mot budskapet fra Olav på kirketrappa denne ­morgenen. ­Koret er ettertanke, etter­tankens ­vesen, som følger Olav når han ­forteller, undrende, uten å ­begripe noe som helst – dagliglivet som ­møter den visjonære. Og han gjør det med en orkestersats som henter fram stemningen, alt etter hvor stiene går. Og de går «vide», som det står.

Viktigere fortelling

De går langs tettvokste tornestier, klær spjæres, negler spretter av ­føtter og hender. De går over Gjallarbrua og gjennom søkkemyrene langs elva mellom liv og død, gjennom myrer som ikke gir ­feste for foten og mot hunder, okser og ormer, klare til angrep. Han er «borte», i drømmene, og våkner igjen. Da saler han hesten og fyker til kirke hvor han vet at de feirer dagen. Presten står der, ganske visst, og messer fram sin liturgi. Men det er viktigere fortellinger å fortelle denne dagen – Olav setter seg på trappa og forteller så folk skjelver.

Dette krever sitt av en komponist, det krever sine aktører.

Vevd sammen

Det er forutsetningen for en opera at det ­finnes noe magisk der – forvandlinger, overgangstilstander på ett eller annet vis, det som har med den elementære, livskraftige grunnstrømmen i et menneskeliv å gjøre. Det tok Magnus Staveland (Olav Åsteson) og presten (Halvor F. Melien) seg av med overveldende kraft: En rastløs og nærmest synsk Olav og en tørr prest, slik det skal være livsangst, dødsangst og skjønnhet vevd sammen – men skjønn­heten, Olavs trofasthet mot synene er sterkest. Dypt nede i uoverskueligheten, bruddene og uberegneligheten er det ting som er bundet sammen i den nye operaen – en ordnet helhet. Det er svært fint gjort av en sansende komponist.

Tett på myten

En kan ­saktens spørre, hva har et barokk­orkester med denne type ­opera å gjøre, er det ikke andre ­regler som ­gjelder? Nei, det er et ­suverent valg, gjennomsiktig orkesterklang, vakre instrumenter, det kler «enkel­heten», selv i det massive. Tett på ­myten, slik det er gjort. ­Uranienborg Vokal­ensemble har den litt «ru» ­klangen, som gjør seg i «middel­aldermood». Jeg skulle nok ­ønske at ­dirigenten Elisabeth Holte markerte seg noe sterkere, hun forløste nok ikke helt spontaniteten, som ligger i kortene. Det er mange tunge løft, her – massive klanger og fragmenterte forløp som det skal sprutes liv i.

Litt mer opera

Og så er det altså en opera, med sangere som aktører. Koreografen Elizabeth Svarstad hadde gjort sitt, det aner meg at det vil være svært vellykket med mer trening på ikke minst naturlighet og troverdige bevegelser. Den slags er uvante tilstander for et kor, men slik er det nå. Men mye god vilje, var det.

Andre må vå del

Men du store tid, Ragnar Søderlind og helheten traff nerven. Forhåpentligvis blir det flere anledninger til å pusse på tingene. Det er vel nærmest obligatorisk at operaen flyttes til Trondheim, Bergen Tromsø, Bodø, Stavanger, Kristiansand og for all del andre steder. Det gikk i hvert fall et sukk av begeistring gjennom kirkerommet, da det var slutt, denne kvelden.

LES INTERVJU MED KOMPONISTEN: Gjør Draumkvedet til kirkeopera

---

Fakta:

---

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser