Livsangst og skjønnhet i én vev
Ragnar Søderlinds nye kirkeopera Draumkvedet trekker sløret av mytiske krefter i en tid som er fattig på myte og visjonære drømmer.
Ragnar Søderlinds kirkeopera Draumkvedet tar temperaturen på det visjonære middelalderdiktet, her under konserten i Uranienborg kirke, hvor blant andre djevelen Grutte Gråskjegge (Ole Mathis Lystad Grimstad) hadde en fremtredende rolle.
Daniel C. Bunzel
Trettende dag jul våknet Olav Åsteson etter Draumkvedets «hukommelse» fra en sprakende drøm om ferden gjennom «livet» etter livet, om dommedag og om de kristne dydene, som i Den allmektiges navn ville frelse han igjennom. Det var en middelaldermorgen. Og på trettendedagen 2020 – denne uka – skrev Ragnar Søderlind kirkemusikkhistorie med en ny kirkeopera, over en av de mest skinnende og dramatiske tekstene i norsk litteratur, Draumkvedet. Det var overveldende, det satt.
Tror på
Ragnar Søderlind er ikke mann for gnissende klanger og esoteriske angrep på Draumkvedet som i seg selv er sterkt nok til å tåle alt, bortsett fra avmytifisering. Han er tro mot tradisjonen, «operaen» vokser ut av en erfaring med toner han tror på, og som han har trodd på gjennom hele sitt komponistliv – de som overrasker, men ikke provoserer, de som åpner gjenkjennelige rom og gjør ukjennelige nære. Det er en dyd han har måttet betale for, det har ikke alltid vært gjengs valuta å veksle seg inn med i rådende komponistmiljøer.
Bestill abonnement her
KJØP
