Anmeldelser

En dråpe i et sekulært hav

Avisa Dagen har vært en motstemme i norsk offentlighet gjennom hundre år. Det er i seg selv en bragd. Om stemmen kunne vært bedre forvaltet, er et annet spørsmål.

Det var Dag Kullerud som fikk oppdraget å skrive boka om Dagens historie. Målet har vært «å beskrive forskjellige sider ved Dagens motkulturelle stemme». Både valg av forfatter og innfallsvinkel er spennende. Jeg vil tro Dag Kulleruds tidligere biografier om Ole Hallesby og Hans Nielsen Hauge har veid tungt i vurderingen. Og hans blikk utenfra gjør dette til noe langt mer enn et festskrift.

Vekkerrop og sildefiske

Ideen om en kristen dagsavis vokste fram på Vestlandet ved starten av forrige århundre. 30 august 1919 ble den offisielle startdatoen for Dagen, med Johannes Lavik som redaktør. Lavik betegnes av Kullerud som kulturåpen og radikal i sosiale spørsmål. Han sto i et visst motsetningsforhold til den vestlandspietismen som hadde sine røtter i Lars Oftedals forkynnelse fra slutten av 1800-tallet, og også mot den mer østlandsdominerte pietismen representert ved Ole Hallesby.

En motsetning til Hallesby, som ville flytte avisen til Oslo, var ikke minst at Dagen ikke ønsket å være representant for en bestemt retning eller konfesjon. Dagen skulle være felleskirkelig. Den skulle ikke være organ for noe parti eller organisasjon, verken politisk, kirkelig eller kristelig.

På dette grunnlaget skulle avisa være et vekkerop til folket i Norge. Dagen ble fylt med oppbyggelig stoff, reportasjer fra det kristelige liv, en god dose kritikk av tidens moralske forfall – og raust med stoff om folk og næringsliv på Vestlandet. Som Kullerud skriver: «Jeg har aldri lest så mye om sildefiske som under dette arbeidet. Særlig i januar kunne avisen være fylt til randen av fisk.»

Fra Lavik til Berg

Johannes Lavik opplever jeg som «helten» i Kulleruds historie om Dagen. Han representerte en pietisme som var mindre bastant enn for eksempel den Hallesby representerte. I oppgjøret med den liberale teologi på Calmeyergatens Missionshus i Christiania i 1920, mente han at mange uttalelser og innlegg i saken var så sterkt ensidige i form, at Dagen ikke kunne gå god for dem.

Det er interessant å merke seg at Dagen under Lavik var mindre stridbar enn store deler av det konservative kristne Norge.

Da Lavik gikk av som redaktør for Dagen i 1952, fikk Odd Strand oppgaven som ny redaktør. Han fulgte på mange måter i Laviks spor, og Dagen kunne antakelig vært en helt annerledes avis i dag om han hadde fått fortsette i denne stillingen. Men i 1955 ble en ny mann ansatt i Dagen. En som Kullerud beskriver som en mann med liten presseerfaring og minimal terskel for å gå i kamp. Mannen var Arthur Berg. Nesten umiddelbart førte dette til konflikt innad i avisa. En konflikt som endte med at Strand ble presset ut, og Berg overtok redaktøransvaret for Dagen. Berg gjorde avisen til kamparena for Israel, skriftprinsippet og lavkirkelighet. Og like mye til et talerør mot kvinneprester, rådskirken, abort, EEC og likestilling.

Konflikter

Slik jeg leser Kulleruds historie, er dette den første av flere uheldige redaktøransettelser i Dagen. En avis som stadig mer så sin oppgave som åndskamp, og som derfor i stor grad rekrutterte sine redaktører på dette grunnlaget. Det førte til stadige konflikter både utad og innad. I Dagen ble det normale at redaktørene måtte gå ufrivillig. Dette gjelder ikke minst Finn Jarle Sæle, som etterfulgte Arthur Berg. Kullerud skriver: «Av og til har jeg hatt mer lyst til å stikke hånden i et vepsebol enn å skrive om dette, fordi noen av konfliktene næres av temperament blottet for fromhet og ydmykhet.» Likevel er det viktig at Kullerud gjør nettopp dette, for å vise oss de reelle konfliktlinjene som har preget avisa. Dette innebar blant annet at Sæle, med ordene til Sven Egil Omdal, forsøkte å presse organiserte journalister ut av bedriften for å erstatte dem med mennesker uten journalistisk erfaring, men som hadde den rette ideologien.

Noe av det mest interessante ved Kulleruds historie om Dagen, er det bruddet han mener å kunne dokumentere mellom det som var Dagens utgangspunkt med Lavik som redaktør, og det som ble profilen under Berg og Sæle. Han mer enn antyder at det kanskje er Vårt Land som i større grad har realisert det som var Dagens utgangspunkt, enn den avisa som Berg og Sæle skapte med sin sterke polemikk mot alt og alle som de opplevde som fiender i åndskampen, i og utenfor kirken.

Hva nå? Dagen har tross alt overlevd gjennom hundre år. Og selv om avisa aldri har blitt mer enn «en dråpe i et sekulært hav», har den hatt en viss medvind de siste årene. Den er fortsatt en markant motstemme, selv om formuleringene ikke gnistrer og lyner (Sæles karakteristikk) som tidligere.

Tittelen på boka er Dagen 1919-2019, og jeg skulle ønske at Kullerud hadde viet noe mer plass i sin framstilling til det som er skjedd med Dagen etter årtusenskiftet. Sammenslåingen med karismatiske Magazinet, og valget av Vebjørn Selbekk som redaktør, handler om mer enn at avisa har beveget seg inn i noe smulere farvann. Og Selbekk er noe langt mer enn en «sindig trønder». I hvilken retning er Dagen under Selbekk på vei? Og hvordan passer det inn i Dagens historiske profil? Et forsøk på å svare på dette, burde en bok som denne tørre å komme med. Ikke minst når Selbekk er blitt en så tydelig stemme i norsk, kristen offentlighet.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser