Anmeldelser

Å skape et hjem er også å beskytte seg

Å hjemme seg gir oppfinnsomme blikk på hva som fikk Sigrid Undset til å føle seg hjemme, men har en mer allmenn verdi også.

Bilde 1 av 2

Hvordan skapende mennesker bor og arbeider og hvilke ting de omgir seg med forklarer kanskje ikke deres kunst, men miljøene de befant seg i – det som fikk dem til å føle seg hjemme – gir ofte en interessant synsvinkel på mennesker som identifiseres så mye med sine romaner eller kunstverk.

Sigrid Undset flyttet til Bjerkebæk på Lillehammer for 100 år siden. Hennes hjem er nå et museum, men det er utstillingen på Lillehammer Kunstmuseum som reflekterer mest interessant rundt hva hennes hjem – eller hjemlighet i det hele tatt – er for noe.

LES MER: Når nattverd blir kunst: – Det handler om å gjøre nattverden tilgjengelig

Oppfinnsom utstillingsdesign

Utstillingsdesignet er det som først slår en: det reformulerer museets vante form til labyrintiske og snirklete ganger med flere innskutte, større rom. Rommenes form blir et overordnet bilde på hele utstillingen, for de er formet som de tre figurene vi kan se på førsteutgaven av bindene i Undsets Nobelprisvinnende trilogi Kristin Lavransdatter: Et kors, en krans (eller en krone) og et nøkkelknippe. Vi kan jo ikke se disse figurene fra innsiden av utstillingen, men bare å vite at vi vandrer i dem, bebor dem for et øyeblikk, gir meg en særegen fornemmelse av å vandre rundt i symboler som går rett til hjertet av det Undset førte i pennen. Jeg kan ikke si det annerledes enn at dette grepet stemmer betrakteren, hensetter ham til et særegent stemningsmodus. Jeg går med et forestilt fugleperspektiv i hodet underveis, det er nesten som om jeg ser meg selv utenfra.

Utstillingen er – med et par unntak – pedagogisk delt opp i forskjellige avdelinger som presenterer hva Undset var fascinert av. En av dem tar for seg kunsthåndverk og den engelske arts and crafts-tradisjonen med William Morris i spissen. Rommet er tapetsert med Morris' karakteristiske tapet, men viser også frem stengods som visstnok skal ha blitt benyttet i Undsets kunstnerroman Jenny (1911).

LES MER: Käthe Kollwitz' verdighet­ kompenserer for en selvopptatt Munch

Samtidskunstens blikk

Et annet rom tar for seg hennes interesse for Japan; vi får se japansk grafikk som har vært i hennes eie, samt et maleri av Nikolai Astrup, som selv var svært opptatt av japanske uttrykk. Det viktigste rommet er det som tar for seg middelalderen, en epoke som dannet bakgrunnen for hennes mest sentrale verk. De mest lekne delene av utstillingen viser frem sider ved Undset få er oppmerksomme på. Selv forelsket jeg meg i de små teater-modellene hun laget som liten; ut av fyrstikkesker har hun laget små minitatyr-scener, som bare er noen centimeter store: I et av dem ser vi to kvinneskikkelser mot akvareller i to lag, en skog. Hun hadde åpenbart tidlig en sans for å fortelle historier og iscenesette både seg selv og andre.

De mest interessante elementene på utstillingen er altså dem som bryter ut av den fastlagte dokumentasjonen av Undsets miljøer. Her får to kunstnere av i dag en sentral rolle. Gjennom en serie fotografier fortolker Hedvig Anker Undsets hjem på Bjerkebæk – og disse bildene er langt fra dokumentariske. Vi får et stjålent sideblikk inn i heimen; gjennom vinduer (sprossene er synlig), eller et gløtt inn på soverommet (dørkarmen er synlig). Christian Partos skaper et betagende spirituelt øyeblikk i avdelingen av utstillingen som handler om det religiøse – Undset konverterte til katolisismen – i et verk som består av en krans av lyspærer som hever og senker seg fra taket i forskjellige formasjoner. Verket bringer tankene i retning svevende glorier, lysende regn eller hellige tårer.

LES MER: Åste Dokka: – Takk og pris for kunst jeg ikke kjenner meg igjen i

Hjem som handling

Vi får et omfattende blikk på hva som inspirert Undset og hvilke ting som omgav henne samt kunstverk hun eide selv, blant annet verk av Carl Larsson, Prins Eugen, Agnes Slott-Møller, Gerhard Munthe og Theodor Kittelsen. Men det som gjør utstillingen til noe utenom det vanlige er hvilke tanker om å høre hjemme den avstedkommer. Utstillingens tittel – å hjemme seg – spiller på hvordan det å være hjemme også innebærer en form for tilbaketrekning eller usynlighet: Vi beskytter oss mot andre. Samtidig spiller ordets form på at et hjem ikke bare er noe som er der, men snarere en handling, noe vi gjør. Å «hjemme seg» dreier seg derfor om hvordan tingene rundt oss og interiøret som omkranser vår følelse av å høre til et sted er noe vi bevisst må skape.

Og det er vel det denne utstillingen gir et innblikk av mer enn noe annet: Hvilke gjenstander og kunstverk som inngikk i Undsets repertoar når hun skulle skape et hjem og beskytte seg mot andres blikk. Dermed gir denne utstillingen ikke kun en synsvinkel på Undseth og de kulturhistoriske lagene av vår felles fortid som samler seg opp i hennes liv og virke, men også et bilde av hjemlighet for enhver.

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser