Anmeldelser

Gudsbeviset

Om man med egne øyne ser to fisker og fem brød mette fem tusen eller om man ser det som skjer i konsertfilmen Amazing Grace med Aretha Franklin, – jeg kan ikke skjønne at det er noen særlig forskjell.

Det er januar 1972. Pastor James Cleveland har ansvaret for å holde de to innspillingskveldene i New Temple Missionary Baptist Church i Los Angeles sammen. Dronningen av soul, Aretha Franklin, ønsker å gå tilbake til røttene og spille inn et album med tradisjonell gospel, live. Foruten å være sanger og pianist, introduserer og binder også Cleveland sammen sangene, forklarer opplegget med de utplasserte mikrofonene, forteller hvordan publikum skal oppføre seg. Helt i starten kommenterer han også humoristisk det som skal bli kjernen i opplevelsen: «Vi er i en kirke, og vi er her for å prise Herren. Men om du ikke digger dét, så er du fri til å nyte det på den nest beste måten.»

Warner Brothers hyret inn filmregissør Sydney Pollack til å dokumentere innspillingen med tanke på at de to kveldene også skulle bli en konsertfilm. Teknisk trøbbel førte derimot til at planene aldri ble satt ut i livet. Ikke før nå. Lydsporet er for lengst kanonisert. Det doble Amazing Grace-albumet, som kom ut i innspillingsåret, regnes av svært mange som Aretha Franklins største vokalprestasjon noen sinne. Det er i tillegg hennes mestselgende plate, og også den mestselgende live-gospelutgivelsen gjennom alle tider. Og det er også bare å få sagt det med en gang: Dette er et mirakel av en film.

LES MER: Anmeldelse av Dionne Worwick: Bensinstasjonmusikk fra gammel legende

Vår Aretha

På innspillingstidspunktet hadde Aretha Franklin en hel rekke nummer 1-hits bak seg og var allerede godt etablert som The First Lady of Soul. Hennes betydning for den afro-amerikanske identiteten i USA i samtid og ettertid kan knapt overdrives. Den eneste gangen jeg så henne live selv, var på en gratiskonsert på en svær plass ute på Coney Island i New York i 2011. Køen for å komme inn på selve området gikk helt rundt kvartalet, og vi endte opp på forhøyningen rett utenfor gjerdet. Rundt oss i det overveiende afro-amerikanske publikummet hørtes det hele tiden utsagn om «our Aretha».

Med seg på innspillingen disse to januardagene i 1972 hadde hun sitt faste band, som blant annet inkluderte Bernhard Purdie på trommer, Chuck Rainey på bass og Cornell Dupree på gitar. Det er et under å se hvordan disse stjernemusikerne smelter sammen med den typiske flo- og fjære-/call & response-stilen i kirken og backingen fra Southern California Community Choir og interaksjonen med publikum. Alle som kjenner musikken fra før på plate, vil vite at det også innebærer alt fra langtidsmarinering av hvert eneste ord i åndens kraft til et vanvittig opptempokjør. Det som selvsagt likevel skiller dette fra alle andre gospelinnspillinger, eller alle andre innspillinger overhode, er hun som står i sentrum for alt dette. Det er ingen tvil om at datteren av pastor C. L. Franklin (som også medvirker) i denne gospelsettingen fant tilbake til noe som frigjorde henne på en måte som vokalt sett overgikk alle de sekulære innspillingene hun til da hadde gjort.

LES MER: Dagens Næringslivs musikkanmelder erklærte seg nylig «kristen i gjerningsøyeblikket» da han så Aretha Franklins begravelse

Realisme

Filmmaterialet er gitt en forbilledlig nøktern etterbehandling av regissør Alan Elliott. Bildene har selvfølgelig i seg selv sterk tidskoloritt. Men med unntak av et stilig kutt fra øving til konsert og litt 70-talls-imiterende deling av lerretet i to parallelle bilder, er det ingen fancy grep for å hype noen stemning, verken religiøs eller annen. Tvert i mot ser vi både teknisk trøbbel, en omstart der Franklin ikke er fornøyd og en stadig strøm av spontane og høyst menneskelige, gripende situasjoner.

Nettopp realismen og hands-off-holdningen til stoffet, forsterker i stor grad det svimlende ved Franklins gave. Alt koker ned til nærværet og det som oppstår i rommet. Uansett hva slags trossystem man forholder seg til, vil filmen være både en stor musikkopplevelse og et sterkt dokument over en av vår tids største stemmer, fanget i et essensielt øyeblikk i den afro-amerikanske musikkens historie. Det kan selvsagt også stoppe der. Bryllupsgjestene i Kanaan satt med noe rødt i glasset uansett, de trengte aldri å tro på eller bry seg om noe under, eller en gang vite om det.

Å være i ånden

Mot slutten av filmen setter Franklin seg ned, slik hun har gjort hele veien mellom låtene. Kameraet fokuserer på det alvorlige, konsentrerte ansiktet. Hva gjør hun? Sitter hun og tenker på om det ble et godt take? Henter hun seg inn igjen, debriefer hun seg selv etter den forrige toppen? Men så ser vi at hun beveger leppene, begynner å synge over bandet og koret som har holdt flyten oppe i mellomtiden. Cleveland holder mikrofonen bort til henne, og Franklin plukker opp det som blir et mektig crescendo: «I’m so glad I have religion».

For de som kan, eller ønsker å stille seg innenfor radiusen av noe sånt, vil filmen naturligvis også dreie seg om hva som skjer når ånden er til stede «midt i blant dere». Aretha Franklin er selv et gudsbevis godt som noe. Mick Jagger, som kameraet innimellom forsøker å finne der ute blant tilhørerne i kirkerommet, virker temmelig lost, paff og ikke helt sikker på om han skal tråkke inn i sirkelen eller ikke.

LES MER: Paul Weller viser fram sin roligste og mest avklarte side på sitt nye album

Avlys søndagsmøtet!

Da Aretha Franklin døde i fjor høst, trakk jeg fram et poeng den gamle ironikeren (og gospelelskeren) Randy Newman brakte på banen med sitt album Dark Matter fra 2017. I «den store debatten» vinner tros-siden fordi den har Bach, Beethoven, Mozart, Brahms, Golden Gate Quartet, «alle sammen», som han sier. Det finnes naturligvis en rekke eksempler, fra alle tider, på musikk som både har vært lovprisningshøydepunkter og absolutte kunstneriske høydepunkter på en gang. Ateisten Newmans uttrykker sitt dilemma slik i et intervju med Pitchfork: «There's no great song that's like, Let's all not believe and play our agnostic hymnals!». Eller sagt med pastor Clevelands ord: Du er selvsagt fri til det nest beste, men Amazing Grace er, som for eksempel også John Coltranes jazzklassiker A Love Supreme, først og fremst lovprisning.

Amazing Grace burde ikke minst være en rik kilde til inspirasjon for troende mennesker. Så, som en start, og på forhånd unnskyld til alle prester og andre som prøver å samle folk til kristelig sammenheng kommende helg (Det kan ikke være lett bestandig!): Jeg oppfordrer alle til å droppe søndagsmøtet og gå og se Amazing Grace i stedet.

---

Film

  • Aretha Franklin: Amazing Grace
  • Regi: Sydney Pollack, Alan Elliott
  • Sjanger: Dokumentar/ Konsertfilm
  • Norsk distribusjon: Arthaus
  • Hittil usette Aretha Franklin-opptak fra 1972 kommer på norske kinoer 16. august

---

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser