Gudsbeviset
Om man med egne øyne ser to fisker og fem brød mette fem tusen eller om man ser det som skjer i konsertfilmen Amazing Grace med Aretha Franklin, – jeg kan ikke skjønne at det er noen særlig forskjell.
STERKT: Uansett hva slags trossystem man forholder seg til, vil filmen være både en stor musikkopplevelse og et sterkt dokument over en av vår tids største stemmer, fanget i et essensielt øyeblikk i den afro-amerikanske musikkens historie, skriver anmelder Ole Johannes Åleskjær om .
Arthaus
Det er januar 1972. Pastor James Cleveland har ansvaret for å holde de to innspillingskveldene i New Temple Missionary Baptist Church i Los Angeles sammen. Dronningen av soul, Aretha Franklin, ønsker å gå tilbake til røttene og spille inn et album med tradisjonell gospel, live. Foruten å være sanger og pianist, introduserer og binder også Cleveland sammen sangene, forklarer opplegget med de utplasserte mikrofonene, forteller hvordan publikum skal oppføre seg. Helt i starten kommenterer han også humoristisk det som skal bli kjernen i opplevelsen: «Vi er i en kirke, og vi er her for å prise Herren. Men om du ikke digger dét, så er du fri til å nyte det på den nest beste måten.»
Warner Brothers hyret inn filmregissør Sydney Pollack til å dokumentere innspillingen med tanke på at de to kveldene også skulle bli en konsertfilm. Teknisk trøbbel førte derimot til at planene aldri ble satt ut i livet. Ikke før nå. Lydsporet er for lengst kanonisert. Det doble Amazing Grace-albumet, som kom ut i innspillingsåret, regnes av svært mange som Aretha Franklins største vokalprestasjon noen sinne. Det er i tillegg hennes mestselgende plate, og også den mestselgende live-gospelutgivelsen gjennom alle tider. Og det er også bare å få sagt det med en gang: Dette er et mirakel av en film.
LES MER: Anmeldelse av Dionne Worwick: Bensinstasjonmusikk fra gammel legende
Bestill abonnement her
KJØP
