Anmeldelser

Hvordan elske en rusmisbruker

Uten navn gir kjøtt og blod til den navnløse rus-statistikken, med et bankende hjerte for budskapet: Bry deg!

Kanskje har vi alle et tomrom inne i oss. Et vakuum og en lengsel vekk fra virkeligheten. Om man tyr til vin, adrenalin eller sterkere saker det er noe veldig menneskelig ved å søke seg vekk til noe annet, som angår oss alle. Kanskje er det bare mer synlig hos rusmisbrukerne? Et beundringsverdig forsøk på å forstå dette mørke suget ­ligger som en drivkraft i bunn av forestillingen. Uten navn drar skjebn­ene som utgjør en stor del av samfunnet, men som sjelden synes opp på teaterscenen.

Scenografien er strippet ned til et minimum. Kun en vegg av lysstoffrør, som tidvis skifter farge, noen slukkes, andre tennes. Eller slås på samtidig som et urovarslende, rødglødende bakteppe for det som utspiller seg på scenen. Skjønt det ikke er mye skuespill å spore. Forestillingen tar mer form som dokumentarteater, basert på samtaler med pårørende og rusavhengige. Virkelighetsberetninger bearbeidet på uhyre varsomt vis for å få det til å fungere som monologer på en scene. Lagt i munnen på fire dyktige skuespillere, fremstår de både som troverdige, tankevekkende og ikke minst hjerteskjærende ­beretninger fra en virkelighet som angår altfor mange: Ett av hundre mennesker i Norge er rusavhengige, men for hver av disse regner man at det er mellom tre til åtte pårørende.

LES OGSÅ: Heddaprisvinnaren sto naken på scena som ein kritikk mot kommersialiseringa av ­kvinnekroppen.

Sterkt

Med ørsmå, men ­effektive grep, og is nok i magen til å la skuespillerne stå rett opp og ned i en direkte henvendelse til publikum, treffer forestillingen­ med full kraft. Her er mye smerte, men også rom for å le midt i mørket. Miksen av grundig forarbeid, musikalsk regi, lydhøre skuespillere og et bankende hjerte for budskapet i bunn, blir til en uhyre sterk forestilling. Et stykke teater som klarer å gi kjøtt og blod til den navnløse statistikken.

Mangelen på minnestunder eller gode ord når rusmisbruk­ere dør, er påfallende. Her får vi følelsene og sinnet til pappaen som aldri opplever noen samling i gymsalen, eller at noen i det hele tatt stopper opp, når sønnen dør. Vi blir tatt med på den vonde avvisningen som må til for at rusavhengige skal skjønne at de må ta grep. Døren som må lukkes til tross for at barnet ditt trygler deg «men mamma, jeg har jo ingen andre steder å gå!». Og til vennegjengen med de elle­ville minnene fra en ungdomstid som etter hvert skjærer feil av sted. Der den nagende følelsen i ettertid ikke vil gi slipp: Kunne vi ha avverget det?

Forståelse

Lydbildet er til tider­ så høyt og enerverende at det nesten gjør vondt. Som om man vil dytte smerten og ubehaget som de snakker om, over på publikum gjennom noe mer enn ordene alene. Likevel er det nettopp renheten og fraværet av virkemidler som er påfallende. Resultatet er en brutalt naken, ærlig og på mange måter frigjørende forestilling. Fordi den forteller så godt hvordan det er å være tett på rusen, og gir andre som er heldige å ikke ha denne erfaringen et dypdykk inn i det. Kanskje kan det skape en bedre forståelse og omsorg fra omgivelsene rundt pårørende og rusmisbrukere. Uten navn bidrar til et større håp om nettopp det. Det er rom for nestekjærlighet midt i mørket.

---

Uten navn

  • Teater. Manus og idéutvikling: Mattis Herman Nyquist og Fredrik Høyer
  • Regi: Mattis Herman Nyquist
  • Med: Anne Marie Ottersen, Gine Cornelia Pedersen, Nils Jørgen Kaalstad, Alfred Ekker Strande
  • Presentert av: Østfold kulturutvikling og Kulturdråpen i samarbeid med Nationaltheatret

---

Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser