Det finnes så mange interne kristne fronter, så mange måter å tro på som er den eneste rette, den ekte måten å tro på, at jeg samtidig blir både flau, frustrert – og nysgjerrig. Dermed blir jeg også fenga av den fortellinga journalist og musiker Kristine Hovda (f. 1984) har kommet med.
I memoarene Jeg lever ikke lenger selv skildres barndom og oppvekst i en familie i Sandnes som står utafor både folkekirka og bedehusmiljøet. I sin higen etter radikalt kristenliv er foreldrene, påvirka av Jesusvekkelsen som hjemsøkte vårt land på 70-tallet, imot all form for organisert kristendom. Som elleveåring preger dette Kristine. Om ei venninne som vanker på bedehuset, skriver hun: «Er fortvilt fordi det blir så vanskelig å få Marta inn på vår trosmåte, som er den riktige, pga. faren hennes som er formann i menighetsrådet. Skikkelig kirketilhenger!»
[ LES INTERVJUET MED KRISTINE HOVDA HER. ]
Syk av tro
Jeg lever ikke lenger selv er historia om ei ivrig og ressurssterk jente som blir så fokusert på å leve for Gud at hun mer eller mindre tar på seg ansvaret for å frelse verden. Dette blir hun ikke overraskende syk av. Ut av tenåra sjangler hun forvirra og spiseforstyrra. Tjueåra blir tid for å erkjenne at hun på usunt vis har satt seg selv til side. Nå vil hun ikke lenger legge livet sitt i Guds hender, men selv ta grep. Allikevel legger hun ikke troa fullstendig fra seg.
Etter bokas første del med oppvekstskildringer, følger to deler med ungt voksenliv og oppgjør med den tros– og livstolkninga hun nå oppfatter som destruktiv. Kjernen i tvilen er blant annet utmattelsen «frelsesoppgaven» har ført henne inn i. For når hun ikke lenger klarer å tro på fortapelsen, og når det å være kristen heller ikke gir hjelp og fordeler i dette livet, hva er da poenget med å tro?
LES OGSÅ: Podkasten Reisen undersøker om det egentlig går an å tro på Gud i dag
Lettvint oppgjør
Det beste med Hovdas bok er innblikket den gir i det som for mange er et fremmed miljø. Både holdningene og det brennende engasjementet hun skriver om, for eksempel rundt Jesus Revolution–bevegelsen, er interessant å lese om, selv om Hovdas blikk gjerne kunne ha vært enda mer analyserende. At denne boka er kommet ut på Flamme forlag, og dermed henvender seg til en større offentlighet, og ikke bare en kristen–intern sammenheng, gjør også boka til en mer spennende utgivelse.
Som helhet må jeg likevel si at boka skuffer. Det personlige oppgjøret Hovda skildrer, framstår for lettvint som tenkning og tekst, selv om innsatsen i levd liv har vært stor – og selv om jeg er enig i at oppgjøret er nødvendig. Boka går seg vill i en enerverende spørsmålsstilling, og mister både sammenheng og retning som resonnement. Strukturen og refleksjonene kunne med fordel ha modna lenger. Når løsninga som trer fram i fortvilelsen vitner om en litt klamrende YOLO–holdning, synes jeg konklusjonene blir for glatte.
LES OGSÅ: – Mitt oppgjør har vært mest mot kultur, ikke mot teologi, sier Rudi Myntevik
Troverdig
Men som framføring av en tvil mange på randen av sine egne læresetninger har baska med, framstår Hovdas memoar som et troverdig, og ikke minst viktig, vitnesbyrd. Det kan komme både de som kjenner seg igjen, og de som absolutt ikke gjør det, til gode.
Anmeldt av Ulla Svalheim.