En kamp for rett trosmåte

Kristine Hovda tar et oppgjør med egen karismatisk bakgrunn, men som refleksjon kunne basketaket hennes med fordel ha modna lenger.

Det beste med Hovdas bok er innblikket den gir i det som for mange er et fremmed miljø, skriver vår anmelder.

Det finnes så mange interne kristne fronter, så mange måter å tro på som er den eneste rette, den ekte måten å tro på, at jeg samtidig blir både flau, frustrert – og nysgjerrig. Dermed blir jeg også fenga av den fortellinga journalist og musiker Kristine Hovda (f. 1984) har kommet med.

I memoarene Jeg lever ikke lenger selv skildres barndom og oppvekst i en familie i Sandnes som står utafor både folkekirka og bedehusmiljøet. I sin higen etter radikalt kristenliv er foreldrene, påvirka av Jesusvekkelsen som hjemsøkte vårt land på 70-tallet, imot all form for organisert kristendom. Som elleveåring preger dette Kristine. Om ei venninne som vanker på bedehuset, skriver hun: «Er fortvilt fordi det blir så vanskelig å få Marta inn på vår trosmåte, som er den riktige, pga. faren hennes som er formann i menighetsrådet. Skikkelig kirketilhenger!»

Syk av tro
Jeg lever ikke lenger selv er historia om ei ivrig og ressurssterk jente som blir så fokusert på å leve for Gud at hun mer eller mindre tar på seg ansvaret for å frelse verden. Dette blir hun ikke overraskende syk av. Ut av tenåra sjangler hun forvirra og spiseforstyrra. Tjueåra blir tid for å erkjenne at hun på usunt vis har satt seg selv til side. Nå vil hun ikke lenger legge livet sitt i Guds hender, men selv ta grep. Allikevel legger hun ikke troa fullstendig fra seg.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP