En kamp for rett trosmåte

Det finnes så mange interne kristne fronter, så mange måter å tro på som er den eneste rette, den ekte måten å tro på, at jeg samtidig blir både flau, frustrert – og nysgjerrig. Dermed blir jeg også fenga av den fortellinga journalist og musiker Kristine Hovda (f. 1984) har kommet med.

I memoarene Jeg lever ikke lenger selv skildres barndom og oppvekst i en familie i Sandnes som står utafor både folkekirka og bedehusmiljøet. I sin higen etter radikalt kristenliv er foreldrene, påvirka av Jesusvekkelsen som hjemsøkte vårt land på 70-tallet, imot all form for organisert kristendom. Som elleveåring preger dette Kristine. Om ei venninne som vanker på bedehuset, skriver hun: «Er fortvilt fordi det blir så vanskelig å få Marta inn på vår trosmåte, som er den riktige, pga. faren hennes som er formann i menighetsrådet. Skikkelig kirketilhenger!»

Syk av tro
Jeg lever ikke lenger selv er historia om ei ivrig og ressurssterk jente som blir så fokusert på å leve for Gud at hun mer eller mindre tar på seg ansvaret for å frelse verden. Dette blir hun ikke overraskende syk av. Ut av tenåra sjangler hun forvirra og spiseforstyrra. Tjueåra blir tid for å erkjenne at hun på usunt vis har satt seg selv til side. Nå vil hun ikke lenger legge livet sitt i Guds hender, men selv ta grep. Allikevel legger hun ikke troa fullstendig fra seg.