Musikalsk humor er ingen spøk

Vi har alle en kamerat som ikke skjønner at spøk har utløpsdato. Det er morsomt første gang, litt artig andre gang, men tredje gang begynner spøken å bli gammel. Quintets for piano and winds minner meg på at overdrivelsens kunst er vanskelig å balansere også i musikalsk humor.

Uvøren komedie

Ensemble Dialoghi, bestående av ­piano og fire blåsere, er opptatt av det teatrale i sin debutplate på Harmonia Mundi, og bør berømmes for å ta på alvor Mozarts musikalske innslag av commedia dell'arte. Det er forfriskende å høre det uvørne potensialet i musikken som har paralleller i ­Mozarts rollegalleri. Det teatralske hos ­Mozart ligger nettopp i de hurtige nyanseskiftene når en ny karakter trer inn på scenen – som når tjeneren og spillets klovn, Harlekin, hopper uventet frem foran sceneteppet for å tøyse med sin ­elskede, tjenestepiken ­Columbina. Ensemblet, ­bestående av piano og fire blåsere, speiler karakterene i den første sobre pianomelodien som med brask og bram blir avbrutt av sterke akkorder fra resten av ensemblet.

LES OGSÅ: Krever troen at man må frykte en hevngjerrig Gud? spør Jörg Widmann.

Bleke karakterer

Harlekin er en tvetydig karakter: han er både smart og dum, listig og oppriktig – en slapstick-komiker av rang, men også med livs­alvoret i bunn. Hos Mozart er humoren spesielt komplisert fordi det fjollete ofte går hånd i hånd med det dypt alvorlige. Denne bredden kommer dessverre ikke så godt til syne i ­musikken på denne platen.

De første gangene Harlekin spretter frem, er det uventet og lattervekkende. Men når det samme gjentas for mange ganger, fremstår klovnens entré etter hvert som litt klumsete og platt. Columbinas kvikke eleganse fraseres ikke så overbevisende i pianostemmen at vi forstår hva hun vil si oss, og dynamikken er ganske jevn gjennom hele platen utenom Harlekins opptreden. Det hjelper ikke på rollelisten at de resterende karakterene romsterer på bakscenen og nekter å komme frem. Komediekarakterene fremstår derfor som litt bleke og uten sine vanlige slagkraftige replikker. Det kan i bunn og grunn virke som musikerne tyr til den barduse Harlekin for å unnslippe det faktum at Mozart og Beethoven er ekstremt vanskelig å spille overbevisende.

LES OGSÅ: Ørjan Matres Konsert for orkester ­blir en stor konsertopplevelse i egen stue.

Tidsriktige instrumenter

Tidsriktige instrumenter kan være en stor berikelse for musikken, samtidig som fallhøyden er større fordi noen varianter nok gjør seg best på museum. Pianoet som Cristina Esclapez trakterer er sannsynligvis samme type som Mozart eide mot slutten av 1790-tallet, et Walter fortepiano med en annen mekanikk enn i dagens klaver. Instrumentet ­bidrar nok til at pianoklangen blir litt for hard og trillene for mekaniske.

Utøverne skal likevel ha honnør for et prosjekt av de sjeldne hvor tanken er å ta komponistenes samtid inn i musikken utover det rent musikalske og biografiske – som tenkende og selvstendig ensemble kan det bli interessant å følge dem fremover. Tanken bør imidlertid følges opp av en større fordypning i den musikalske fortolkningen, for å unngå at utviklingen stopper ved en delvis historisk informert og noe kjedelig framføring. Ved å løfte frem mer enn én side av Harlekin, ville kanskje de andre karakterene også få mer plass å boltre seg på. Kanskje de til og med ville våge seg ut på scenekanten for å si oss noe?