Bjørnetjenesten

I helgen var det kinopremiere på Brillebjørn på bondegården, det seneste tilskuddet i merkevareserien Brillebjørn. Ta en liten sving innom nærmeste bokhandel, og du kan ikke unngå å skjønne at det nå er Brillebjørn som gjelder.

Fenomenet har lite å gjøre med brillebjørnen i dyreriket, Tremarctos ornatus, som er det eneste medlemmet av bjørnefamilien i Sør-Amerika. Vi snakker om en kosebamse pønsket ut av Nils Stokke, mannen som ledet jobben med å bygge opp NRK Super. Der brukte han sin kompetanse både som redaktør og økonom. Nå bruker han den til å lage egne serier. NRK har vist 26 korte episoder om Brillebjørn, og Gyldendal har hittil gitt ut åtte bildebøker om ham.

Kommersielt

Konseptet er snedig bygget opp: Brillebjørn på film og TV er voksen – en vennlig, hjelpsom og forståelsesfull hjelper. Men i bøkene er han liten, på nivå med målgruppa, om lag tre år.

Forskjellige folk står bak produktene. Maiken Marstrander, Eda Syvertsen, Kristine Hübert og Jonas Ravn har ansvar for manus til filmen. Bøkene er skrevet av blogger og sakprosaforfatter Ida Jackson.

Illustrasjonene er laget av Jens A. Larsen Aas, som var ganske ukjent fram til han fikk denne jobben. Valget av en illustratør med en mindre kjent stil var kanskje ikke tilfeldig: For å lage barnebøker som er del av et større konsept, krever naturligvis at man retter seg etter noen føringer. Man blir en del av et stort, kommersielt apparat, som også rommer tilleggsprodukter som matbokser, bamser, termoser og sånt som målgruppas foreldre kan tenkes å ville kjøpe.

Nærhet

Vi kan velge å være glade for at det produseres ny, norsk underholdning for de minste. For det er mye bra med dette konseptet. Det er for eksempel fint å møte forskjellige norske småbarn som leker sammen med Brillebjørn i de korte TV-snuttene. Vi blir tatt med på helt dagligdagse opplevelser som skaper nærhet og gjenkjennelighet. De faste innslagene av «fantasimagi» er dessuten med på å løfte handlingen ut av det hverdagslige, og minner oss om den livsviktige leken.

Bøkene minner om tidligere utbredte serier som omhandler små, trivielle episoder i småbarns liv. De er med på butikken, går på tur i skogen og blir hentet i barnehagen. Det eneste som er forskjellig, er at Brillebjørn har to mødre og ingen far – uten at det gjøres noe vesen utav det. Det bare er sånn, ganske politisk korrekt.

På mange måter minner handlingen i Brillebjørn-bøkene om en type didaktisk barnelitteratur som vi trodde lå bak oss. Tidligere hadde jo barnelitteraturen blitt betraktet som et hjelpemiddel i sosialiseringen av ungene, men fri og bevare den som ville bruke den slik mot slutten av forrige århundre! Kanskje vi i barnehagens tidsalder har fått bruk for den igjen?

– Smugler du i onga

Det er ikke noe nytt at NRK pusher barnekultur. Helt siden Egner, Prøysen og Vestly har de som kunne få et bein på innsiden av Marienlyst vært sikret stor utbredelse. Prøysen harsellerte til og med over det i sangen «Forfatterjubileum»: «Og det som en gang ei bok skal bli/ med viser og mange stubber i/ det smugler du først i onga sånn klokka tjue på ni!»

Det var den gangen radiotilbudet til barn var noen minutter hver morgen. Til gjengjeld sørget monopolet for at det nådde fram til alle. Nå er det ubegrenset tilgang på barnesendinger fra NRK døgnet rundt, med en rekke andre kommersielle aktører på markedet. Påvirkningsmulighetene er ikke akkurat blitt mindre, men bildet er mer fragmentert.

Fortjent?

Spørsmålet er om den typen barnebøker som settes i spinn her, fortjener den store utbredelsen de får. Det lages mye god barnelitteratur i Norge, men det er ikke grunn til å tro at den beste er den som får drahjelp fra NRK. I Norsk Barnelitteraturhistorie som nettopp kom i tredje og utvidede utgave på Samlaget, er slike konsept-serier knapt nok nevnt. Det sier vel litt om hvordan de blir vurdert.

Når man ser den sterke gjennomslagskraften til det som blir profilert på NRK Super, er det grunn til å spørre om ikke de som lager disse programmene heller burde samarbeide med forfattere og bildekunstnere som har laget barnelitteratur av høy kvalitet. Slik gjorde de for eksempel da Maria Parrs Vaffelhjarte (2005) ble TV-serie kort tid etter. Det er jo ikke noe galt med suksess i seg selv. Det er når den er forhåndskjøpt i kraft av markedsmakt at det er grunn til skepsis.

Ansvar

Selv om medielandskapet er mer splittet opp i dag, hviler det stadig et stort ansvar på NRK for hva de løfter fram. Per nå virker det som de søker det som kan nå bredt ut. Men barn er forskjellige, akkurat som voksne, og hvis man prøver å favne alle, vil resultatet lett bli pregløst og tamt. Og framfor alt kjedelig ensartet og anmassende ledsaget av alle mulige slags ting man skal kjøpe. Slik kan satsingen som helt sikkert er godt ment og laget etter alle riktige, pedagogiske regler, ende opp som en bjørnetjeneste.