Alienation – fremmedgjøring er tittelen på årets Momentum i Moss – den nordiske kunstbiennalen som arrangeres for niende gang i denne lille byen. Jeg må innrømme at jeg tok meg til biennalen smått irritert – hvorfor er titlene på slike samtidskunstmønstringer så forutsigbare? Og hvorfor er informasjonsmateriellet så knotete å lese?
Jeg glemmer infobrosjyrene (det vil si, jeg kommer tilbake til dette) og starter i andre enden: Svært mange kunstnere lager kunst som på en eller annen måte tematiserer (og/eller skaper) følelsen av fremmedgjøring. Det ligger liksom til kunstens DNA, for å dra på litt. Teoretisk sett er begrepet tett knyttet til moderne filosofi og samfunnsprosesser som reduserer folks medvirkning i eget liv. I nåtiden vil alt fra bio- og robotteknologi til klimaendringer påvirke virkeligheten vår, uten at vi helt klarer å gripe omfanget av det. «Fremmedgjøring er vår moderne tilstand» slår guideboken fast.
Kuratorene ønsker å møte fremmedgjøring og kaosfølelse med et åpent sinn og bruke begrepet kreativt for å si noe om tiden vi lever i. Men hvordan bindes arbeidene sammen, slik at utstillingen blir mer konkret? Temaet er delt inn i tre underkategorier som også er temmelig åpne, men som gir en pekepinn på hvor man vil hen: 1) Kropp, objekter og teknologi, 2) økologi og 3) sosiale strukturer og samfunn.
LES OGSÅ: Knausgård med Munch-utstilling: Vil inn i det nakne og uferdige
Mennesker – og dyr
Museum of Nonhumanity passer egentlig inn i alle kategoriene, men er blitt plassert inn i den første. Dette verket, som er et slags omreisende museum, tar for seg hvordan vår grensedragning mot dyrene har ført til undertrykking og grove overgrep på både mennesker og dyr. Gjennom elleve narrativ trekker de to kunstnerne, Terike Haapoja og Laura Gustafsson, tråder mellom mytologi, historie, arter og ideologi.
Et eksempel er den finske borgerkrigen, og hvordan kvinnelige soldater i fangenskap ble avhumanisert og sammenlignet med ulvetisper, som det igjen lønnet seg å drepe for å få kontroll på bestanden.
Historiene er presentert på store lerreter, med musikk, bilder og tekstlige effekter som inviterer til refleksjon. Kunstnerne er for tiden ikke alene om å løfte frem de alvorlige konsekvensene av menneskets evne og hang til å sette sin art over alt annet.
Vi er i ferd med å utrydde artene rundt oss i hurtig tempo, viser Elizabeth Kolbert i den Pulitzerpris-vinnende boka Den sjette utryddelsen. Samtidens nye nummer tar for seg dyr, dyrevelferd, menneskets syn på dyrene og det faktum at verdens dyreliv er blitt mer enn halvert de siste 40 årene. Håpet må være at økt bevissthet også fører til reell endring i vårt forhold til naturen.
Jeg har sansen for kunst som tar opp i seg verdenshistorie, vitenskap og store episke narrativ. Wael Shawkys filmede dukketeater forteller om korstogene fra et arabisk perspektiv.
LES OGSÅ: Prisvinnende forfatter mobiliserer for miljø
Korstog
I arbeidene sine er han innom steder hvor konflikt og krig fremdeles er nærværende, som Aleppo og Jerusalem. Hvordan er relasjonen mellom fortid og nåtid, og hvordan farges religiøs og nasjonal identitet av historien? Shawskys uttrykksfulle dukker er verdt turen til Galleri F15 alene.
I videoen Synthetic Apiary er vi vitne til hvordan en biekoloni formerer seg og produserer honning i kunstige omgivelser – et slags kontrollert laboratorium. Også dette verket kan forstås på mange forskjellige måter samtidig: Som et innlegg i debatten om biedød og økologi, som et bilde på menneskenes evne til å gripe inn i og simulere naturlige prosesser – og som estetisk nytelse, tett på biekroppens struktur og honningens gylne mystikk. Syklus og forandring gjennomsyrer alt i naturen, og er også et velbrukt tema i kunsten.
Wael Shawkys dukker i filmen Cabaret Crusades forteller historien om korstogene. Shawky bruker også performance for å fortelle historiene sine, noe som gjenspeiler det flermediale grepet som går igjen i biennalen. Foto: Wael Shawky/Sfeir-Selmer Galleriy Berlin/Hamburg
Science fiction. Mange av arbeidene maner frem mystikk og annerledeshet heller enn å direkte utforske maktstrukturer og historiske blindflekker. Klassisk science fiction-estetikk er en gjenganger – ikke minst i den surrealistiske sittegruppen til H. R. Giger, mest kjent for å ha skapt det ikoniske romvesenet i Alien: Den åttende passasjeren fra 1979. Dersom en vil ha mer av dette universet, er den sjette Alien-filmen kinoaktuell i disse dager.
Et annet verk som fikk meg til å stoppe opp, var Levy van Veluws svarte, smekre treskulpturer. De er mystiske, som om de tilhører en annen galakse – men formene er også gjenkjennelige og svært tiltrekkende. De er futuristiske, men gir samtidig assosiasjoner til fortiden – til gammeldags astrologi, alkymi og jakt på grunnstoffer.
LES OGSÅ: Oppsiktsvekkende funn om den første kunsten
I alt mylderet
Momentum har et omfattende program flere steder i Moss, med utstillinger, workshops og filmvisning. Etter å ha gått igjennom Momentum kunsthall og Galleri F15 sitter jeg igjen med flere gode kunstopplevelser og et visst inntrykk av sammenheng, selv om slike gruppemønstringer har en tendens til å gape over vel mye. Underkategoriene er med å rydde vei, samtidig som flere av verkene passer inn flere steder.
Jeg vet likevel ikke om jeg kjøper den åpne innstillingen til begrepet fremmedgjøring helt opp og ned, selv om jeg ser at den kan være både produktiv og samlende. Hva om man hadde turt å være mer selektiv, spesifikk og konfronterende? Hva er en «alien», for å dra filmparallellen, et bilde på i vår tid? Hva er vår tids mørke monstre? Hva er det vi frykter? Hvilke vitenskapelige, politiske og teknologiske systemer er det som truer? Er det oss selv vi ser i monsteret?
Til slutt: Informasjonsmaterialet er for tungvint – både visuelt og språklig. En kunstbiennale bør rett og slett henvende seg til det store publikum på en mer inviterende og informativ måte.