Neil Young blør for rettferdigheten

I 2006 kalte Young sitt nye album Living With War, som var en ramsalt kritikk av Georg W. Bush og Irak-krigen. Til mediene sa Young da at han hadde håpet at en yngre artist ville ta tak i problemet. Da dét ikke skjedde, måtte han gjøre det selv.

Og på Peace Trail gjør han det igjen: Synger om verdens overfladiskhet og urettferdighet, så det blør fra stemmebåndene og gitarfingrene hans. Foruten Youngs akustiske gitar, høres Paul Bushnells bass og Jim Keltners trommer like levende, skitne og skranglete ut.

LES MER: Mottar nattverd til Kents toner

Fremmedfrykt

Den 71-årige miljøaktivisten og indianerforkjemperen feirer i «Indian Givers» at en rørledning for skiferolje i Dakota er utsatt i påvente av nye utredninger. Young virker like lykkelig for avgjørelsen som siouxindianere i Standing Rock-reservatet var da vedtaket ble kjent. Kanskje er Young også litt skadefro fordi USAs nyvalgte president har en eierandel i ledningen?

I «New Robot» overrasker Young, som er kjent for med nesten barnlig glede å ha benyttet alle tekniske nyvinninger musikalsk, med å ironisere over all digitaliseringen.

Det samme ironiske grepet fester han på «Terrorist Suicide Hang-Gliders», som handler om fremmedfrykt: «I think I know who to blame. It’s all those people with funny names, moving into our neighbourhood. How can I tell if they’re bad or good». Folk som ikke skjønner ironien, kan sikkert ta den til inntekt for et nasjonalistisk standpunkt, slik de gjorde med Bruce Springsteens «Born In The USA».

LES MER: Nordstoga står inne for salmeteksten

Naivt

Innimellom henfaller Young til egne gamle hippiedrømmer fra sent 1960-tall og tidlig 1970-tall, før hans politiske, miljømessige og samfunnsengasjerte oppvåkning.

Det er ikke unaturlig at en eldre herre som han kan mimre litt i fortidens ofte rosenrøde lys, men når han på tittelkuttet synger: «Up in the rainbow teepee sky, no ones looking down on you or I», kan det virke naivt. Med strofen «bring back the days when good was good» («Can't Stop (Workin)», blir det naivt.

Kanskje trengs det litt naivitet, for å beholde en viss optimisme oppi det hele, tross alt?