Anmeldelser

Krig og ærlighet

Det er sjelden vi ser et norsk drama som er like aktuelt som NRKs nye storsatsing Nobel. Serien lykkes i å bruke spenningsseriens formel til å sette søkelys på tunge, politiske spørsmål.

De norske spesialsoldatene ligger på et hustak og spaner på en turbankledd mann på et torg i Afghanistan gjennom kikkertsiktet på geværet sitt. Kan noen se en bombevest? Er dette selvmordsbomberen de har blitt tipset om?

På effektivt vis går den nye NRK-serien Nobel rett inn i en av vår tids største utenriks­politiske saker: Norges deltakelse i krigen i Afghanistan.

– Han skal være glad vi ikke er amerikanere. Da hadde han vært død for lenge siden, sier en av de norske soldatene når mannen blir spart fordi de ikke er helt sikre på at han utgjør en trussel.

På denne måten blir vi kjent med begreper som symmetrisk krigføring – vi skyter ikke på noen før vi vet at de kommer til å skyte på oss – og de reelle, etiske dilemmaene norske spesialsoldater utsettes for i felt. For selvmordsbomberen viser seg å være en guttunge, som de ­norske ­soldatene ikke har annet valg enn å «ta ut», som det så ­effektivt heter på militærspråket.

LES OGSÅ: Krimfortellinger fra virkeligheten utfordrer både rettssystemet og seernes kritiske sans

Kommando

Spesialsoldaten Erling Riiser (Aksel Hennie) har nettopp kommet hjem fra Afghanistan. Mens kona Johanne (Tuva Novotny), som er sekretariatsleder i Utenriksdepartementet, prøver å lande en lukrativ oljeavtale med Kina sammen med utenriksministeren (Christian Rubeck), får Erling en tekstmelding han tror er fra lederen for Forsvarets spesialkommando, Jørund Ekeberg (Dennis Storhøi). I meldingen står det at Sharif ­Zamani (Atheer Adel), en mektig afghansk landeier han har møtt flere ganger ute på oppdrag, er i Oslo for å hente kona Wasima (Ayesha Wolasmal). Hun er i landet fordi de norske styrkene reddet henne ut av det voldelige ekteskapet med Sharif, og nå avverger Erling at Wasima blir drept – ved å drepe mannen hennes.

I ettertid viser det seg at det han oppfattet som en ordre ikke kom fra Ekeberg, men fra noen som hacket seg inn på mobilen hans. Hvem har grunn til å ønske livet av Sharif Zamani?

Noen vil kanskje mene at selve plottet i Nobel er i overkant konspiratorisk, der det uten blygsel trekkes linjer mellom norske ­bistandspenger, Taliban, oljeavtaler, Kina og Nobels fredspris. Men det er smart løst å pakke ideologiske og politiske spørsmål inn i en formel vi kjenner fra andre spenningsserier. Nobel klarer samtidig å unngå å falle i Mammon-oppskriften, der hver episode inneholdt en overraskende tvist, som gjorde serien til en svimlende karusell der det ene «sjokket» fulgte det andre.

Nobel er dramatisk, men overdramatiserer ikke. Det er ikke noe helteportrett som tegnes av de norske soldatene, heller ikke det motsatte. Serien gir derimot et nøkternt og realistisk innblikk i moderne krigføring, der ansvaret plasseres hos den politiske ledelsen.

LES OGSÅ: Hvor ond kan en hovedperson bli før vi slutter å heie på ham?

Store spørsmål

Ved å vise fram hverdagen til norske spesialstyrker, engasjeres vi i mange­ store spørsmål som muligens vil åpne den politiske debatten rundt Norges deltakelse i krig på nytt. Er vi den fredsnasjonen vi gjerne framstiller oss selv som?

Serien viser både den personlige påkjenningen ved å delta i krigshandlinger og det politiske spillets konsekvenser for både sivilbefolkning og soldater. Hvordan forklarer du din ti år gamle sønn at jobben din er å drepe? Tiåringen Rikard spør faren om han er redd, og stiller de enkle og samtidig vanskelige spørsmålene vi alle sitter og lurer på. Samtidig prøver Erling å berolige sønnen med at de norske styrkene både har bedre våpen, mer etterretning og mer trening enn de afghanske. Sønnens naturlige reaksjon er å spørre om ikke det egentlig er litt urettferdig?

Mens kona Johanne har problemer med å sette seg inn i hva det egentlig innebærer å være spesialsoldat, vet ikke Erling hvor mye han skal forklare. Når han forteller henne at han har mistet tellingen på hvor mange han har drept, vil hun ikke lenger at han skal ta på henne.

LES OGSÅ: Muslimer blir fortsatt framstilt som skurker i Hollywood

Flertydig

På denne måten veves de personlige skjebnene sammen med storpolitikken. Noe av det mest vellykkede med Nobel­ er hvordan manusforfatterne og regissør Per Olav ­Sørensen har klart å lage fler­tydige rollefigurer. Mens vi ­leter etter skurken, går det gradvis opp for oss at vi antakeligvis ikke kommer til å finne ham.

LES OGSÅ: Dine forfedre kan bli døpt mormoner – amerikanere blar gjennom norsk folketelling fra 1875

Uavhengig av hva rollefigurene har gjort, har de fleste hatt edle hensikter i bånn. Dermed blir det opp til oss å ta stilling til om målet faktisk helliger middelet.

Så får vi heller bære over med at det til tider kan bli litt mange overdramatiske kameraføringer med håndholdt kamera.

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser