Ta anmeldelser 
med en klype salt

Det skjer stadig oftere. Nye album­ med kjente og mindre kjente ­artister dukker opp som lyn fra klar himmel, uten at plate­selskapene har røpet et pip. Kulturmedarbeidere hiver seg derfor rundt for å være tidligst mulig, aller helst først ute, med en mening om hvor bra eller dårlig platen er. I strømmingens tidsalder er nyhetens interesse for et nytt produkt omlag ti minutter. Slippes nyheten to timer senere, er løpet kjørt, virker det som.

Da Beyoncés album Lemonade plutselig lå rykende ferskt på strømmetjenesten Tidal, skapte­ det om mulig enda mer kaos og kamp mot klokka enn da U2s Songs Of Innocence like overraskende slo ned i datamaskinene til 500 millioner iTunes-kunder 9. september 2014.

LES MER: Kjartan Fløgstad slaktes: – Skriver som et nett-troll

Flokkdyr

A-has siste album, Cast Of Steel, visste man når ble tilgjengelig for pressen på nett, men det tok likevel faretruende kort tid fra man kunne lese de første anmeldelsene. Undertegnedes anmeldelse i Vårt Land var ikke noe unntak. Etter å ha hørt platen fire-fem ganger til i ukene etterpå, fremstod den bedre enn først antatt. Kanskje burde alle anmeldelser blitt skrevet på nytt noen uker senere? Det kunne vært interessant.

Også fordi urovekkende mange­ anmeldelser er dårlig skjulte reproduksjoner av andre journalisters anmeldelser. At journalister kan ha en lei tendens til å være flokkdyr, er ingen hemmelighet. For noen kan det være trygt å støtte seg på en rutinert kollegas smak. Færre anmeldere går motsatt veg; at de bevisst bryter med den gjengse oppfatning, enten fordi man faktisk har en annen mening, eller fordi man ønsker å bli lagt merke til. En «slakt» kan fort høste mer anerkjennelse enn ros av andre anmeldere.

LES MER: Sjarmtroll med angst – perfekt filmlykke

Nyttige veiledere

Det går uansett ikke an å gjøre seg opp en skikkelig mening om et ­album på 10-15 minutter. Like lite som man kan gi en forsvarlig anmeldelse av en konsert, hvis man smetter ut bakdøra halvveis i konserten for å få det på trykk dagen etter. Det er dårlig gjort både mot leserne, journaliststanden, og ikke minst den artisten.

Lenge hadde det amerikanske magasinet Rolling Stone en strategi om å vente opptil flere­ måneder med å anmelde ei plate, slik at leseren selv først kunne gjøre seg opp en mening. Sånn kan ikke en nyhetsavis, i hvert fall ikke en nettavis, tenke. Heller ikke Rolling Stone, etter at nettutgaven også for dem er blitt viktig.

Musikkanmeldere er uansett nyttige veiledere i en stadig større­ og mer vanskelig fremkommelig jungel av all slags utgivelser og live-fremførelser. Gode råd kan være viktig, forutsatt at rådgiveren har solid kompetanse og et uforbeholdent ønske om å være fordomsfri og etterrettelig.

LES MER: Her finner du alle Vårt Lands anmeldelser

Zzzzzzzzzzzzz

Fremdeles bør likevel anmeldelser tas med en klype salt. Anmeldere har aldri fasiten. Terningkast har altfor sterk signaleffekt. Dessuten mener anmeldere gjerne vidt forskjellig. Noen lesere finner seg en anmelder de stoler på, men heller ikke denne bør de stole helt på.

En anmeldelse kan ha andre feilkilder enn hastverk. For eks­empel fordommer og forut­inntatte holdninger til artisten­. Lenge gjorde Natt og Dag det til en sport å fremstille Sigvart Dagsland som en Ten Sing-tulling,­ uansett hva han ga ut. I samme døgnåpne gratispublikasjon, gjorde anmelder Harald­ Grennes kort prosess med Anne Grete Preus' Hvitt lys i natten fra 1997: «Hold kjeft, drittkjerring!». Måns Ivarsson i Expressen var like kortfattet etter Totos­ konsert i Stockholm i 1987: Zzzzzzzzzzzzzzz.

Da Aftenpostens Svein ­Ander­sen ga Rune Rudbergs siste album, Tro, (2013) terningkast fire, og betegnet ham som en stor entertainer, mente nok mange han var i overkant godsinnet. Det preget ikke anmeldelsene av den nye platen til den klassiske korkomponisten og artisten Ola Gjeilo. Likevel er den på bestselgerlistene i USA. Wolfgang Plagge mener Gjeilo er modig:

– Er vi redd for en epidemi av musikk folk liker? spør Plagge i Vårt Land.

LES MER: Her er fjorårets beste filme

Musikkpolitiet

«Musikkpolitiet», som dukket opp med bladet Beat på 1980-tallet, kunne være brutalt nådeløse mot ­artister som beveget seg utenfor klubbrock-scenen og Austin/Texas-området. Indierockband som plutselig begynte å selge mye plater, lå dårlig an. Simple Minds gikk fra å være elsket til bli hatet, proporsjonalt med at platesalget steg. Siden Beats ofte arrogante snert i anmeldelsene også inneholdt stor faglig tyngde­ om den «riktige» rocken, ble den for mange lesere mer en lov enn en rettledning. Beat var snever­synt, men ikke flåsete. Til forskjell fra andre ­anmeldere som tok opp den krasse tonen, uten å ha den nødvendige kunnskapen og liden­skapen.

Eget bakteppe

Fremdeles fins eksempler på at oppfatninger av musikk, kultur og kunst har rot i svunne tider, ofte med fordommer som ikke lenger er, kanskje aldri har vært, relevante. Når Kjartan Fløgstad i sin nye bok, Etter i saumane, hevder at den klassiske musikken har makt over arbeiderkulturen, blir det like dumt som å påstå at rocken og arbeidermiljøet har makt over borgerskapet.

Det er liten tvil om at politiske oppfatninger, i likhet med religiøse preferanser, har vært bakteppe for hva for mange kultur­arbeidere mener om kultur. Ikke minst gjelder det også hva musikk­journalister har brakt til torgs.