Språksterk debut

Anmeldere skriver ofte om presist språk. Et språk som er klart og nøyaktig, med velvalgte ord. Ordet presis kommer ifølge bokmålsordboka fra det latinske «praecidere», som betyr «hogge, skjære av foran». Men forskjellen mellom språk i skrift og hugg er muligheten for å gå tilbake og gjøre ting på nytt.

Nitidig

En slik utvelgelse bærer Hanna Dahls novellesamling Rønneimperiet preg av. Språket har i seg en historie om nitidig arbeid og perfeksjonering.

LES OGSÅ: Hanna Dahl nominert til Brageprisen

Så er det også en bok som handler om språk, språket er nærmest en handling i seg selv. Ordene problematiseres, letes etter, beskriver – med og uten virkning for dem som bruker dem.

Univers

En annen måte å si det på, er at språket inviterer leseren inn. Ved å ta imot ­invitasjonen, forplikter leseren seg til å være i universet Hanna Dahl skriver frem. Det er ikke så lett å gå ut av det midtveis, det kan være vanskelig å kvitte seg med de inviterende bildene og rommene som åpnes.

LES OGSÅ: Skriver sprelsk om biskop-far

Dette igjen har med det presise å gjøre. Det gjenkjennelige ligger i måten Dahl skriver det konkrete frem på, hvordan jord, mark, kjøtt, blod, natur, hud og grener filtrer seg inn i ordene, de hører liksom sammen.

Løve

Novellene plasserer leseren på Balkan, i Sibir og på Modum, blant annet. Det handler om krig, morskap, farskap, varianter av tro, og om språk. «Løven av Juda», som virker å ha biografiske momenter i seg, står frem som et nært og ærlig datter-far-portrett. Den bærer i seg hverdag, himmel og kamp på samme tid.

Men egentlig er det vanskelig å fremheve en novelle som den sterkeste eller beste. Smal og allmenn på samme tid. Rønne­imperiet er en glede å lese.

Karen Frøsland Nystøyl

anmeldelse@vl.no