Anmeldelser

Erobrer halve kongeriket

De kan ikke nøye seg med Halve kongeriket. Bjørnov & Kalvø må gi oss det hele.

Rogers & Hammerstein, Andersson & Ulvæus – Bjørnov & Kalvø. Vi er litt der. Et tospann er skapt. En energi er forløst. Det kan ikke slutte med Halve kongeriket. Vi må få det hele.

Nynner ikke

For helt i mål er de ikke. Har du laget en musikal for ettertiden, går publikum nynnende ut i gatene. Bjørnov får det meste av rosen i denne anmeldelsen, men forestillingen mangler melodiene som limer seg til reptilhjernen. På den annen side er hun en mester i å lage melodilinjer til stortingsproposisjoner.

Tynn tråd

Historien i Kalvøs politiske såpeopera er skjør: Anne fra landet kommer på Tinget med hjertet i brann. Vår kronprins har lært at bare gjennom dialog kan vi bli bedre kjent med hverandre. Anne i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er den som bestemmer, når kronprinsen har lært noen såpass godt å kjenne at han vil fri.

Fortellingen bytter kontinent og introduserer kronprinsens amerikanske studiekamerater. Det lugger til og stopper opp, inntil musikken tenner tempo og bevegelse igjen.

Tre må til

Dronningen får 20 sekunder og en støvsuger på å komme seg inn på scenen og ut igjen. Kronprinsen er gitt tre studiekamerater 1) for å få det til å passe med eventyret 2) for at det ikke bare skulle handle om en homofil studiekamerat, noe som ville fremstå som utelukkende politisk korrekt. De tre gir riktignok kontroll- og konstitusjonskomitéen mye hodebry, men troikapoenget står ikke stødigere av den grunn. Slutten der «alle» flytter inn på slottet, bærer preg av at ideene var brukt opp.

Dansekropp

Genistreken å skrive en komisk hovedrolle til en komité, er noe Kafka kunne gjort på en medisinert dag. Å velge seg kontroll- og konstitusjonskomiteen ble sikkert gjort i DDR-Honeckers glansdager. For den fantasirappe Grand Prix-dronningen fra Tomter, er dette åpenbart drømmemateriale. Den grådresskledde komitéen strammer i muskelvevet når Bjørnov-tonene klinger og rytmene fanger. Da er politikerne én kropp i Thomas Adrian Glans-koreografi.

Super-Martin

Over, i og rundt det hele briljerer Niklas Gundersen som Martin Kolberg. Tanken på at liungen Kolberg utøver sine forehavender på Løvebakken med tryllestøv, sensuelle hofter, dåreblikk og supermanntrikot er så hinsides fantasien at det tipper mot sannsynlig. Stå fram, Martin!

Hjallis og co.

Solistsangnumrene er ikke de som sitter best. Allerede i første nummer der Ola og Kari med hjallislue og kompani, synger «hvis du drøymer passe hardt» – for øvrig en typisk Kalvø-formulering, er det korsangen som treffer. Freidig og frodig klemmer alle til som om de kom rett fra Store Stå på Bislett. Ulikt stadionpublikummet faller alle toner på plass i tette harmonier.

LES OGSÅ: Tar over salmetrend

Parykkfryd

Gi Charlotte Frogner et manus og to parykker og hun figurerer suverent som både sørlandsprinsesse og politikernerd fra Søndre Gløpen. Anne brenner for sitt politiske prosjekt: Meir plass til kjærleiken.

– Kongen og Kolberg er ikke helt de samme etter dette.

Arne Guttormsen

Gullkvern

Hennes engasjement er politikkens råstoff. Kjørt gjennom stortingets produksjonskvern blir slikt gull ubønnhørlig til gråstein. Heller ikke stødige folk fra Gløpen klarer å stå imot. Ingen der i bygda husket lenger at Torfinn fra Nordre holder til på Løvebakken på trettende året. Han var gått i kverna. Inntil Anne kom, og de fikk et kongelig frieri å saksbehandle.

Klønefryd

Hennes utsøkt klønete kroppsspråk overgås – bokstavelig og billedlig talt – bare av Ola G. Furuseth. Han er majestetisk både som kronprins, konge og daværende statsråd-Støre. Furuseth matcher John Cleese i silly walks og slår ham klart i å bøye seg bakover uten fall. I en burlesk tøvete majestetsfornærmelse, når forestillingen sin republikanske bunnlinje og høster sitt kraftigste latterbrøl.

Bla-bla-bispen

Også mullah- og presteskapet får så kappene flagrer. Størst av dem alle er kjærlighets-bla-bla-bispen som topper karrieren med å vie de to.

Forestillingens politiske kommentar er at politikken går sin gang uavhengig av Kjell Magne, Jens, Erna og Siv. Poenget er effektivt utnyttet når Jens (Pål Christian Eggen) og Erna (Ingrid Jørgensen Dragland) kommer og går uten å ta stilling til noe som helst. Å si ja til homofilt kongelig ekteskap er ikke noe som passer for Jens – «jeg er jo på vei til Brüssel!».

LES OGSÅ: Svein Tindberg har skrevet det nye Mostraspelet om Hellig Olav

Hoffnarrer

Uten en kongefamilie – og for den del ett eller flere presteskap - tappes vårt kollektive, komiske potensial. Gjennom alle tider er det hoffene, og ikke i like sterk grad kirkene og parlamentene, som har sett behovet for å holde seg med en narr. Midt mellom Løvebakken og Slottsbakken ligger Det Norskes hovedscene. Der herjer for tiden våre nye hoffnarrer og de stikker i alle retninger.

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Anmeldelser