Anmeldelser

Isen bærer
 i Chicago

Vinter i Chicago er ikke for pyser. 
Oslo Nyes lettkledde musikal er en kjølig fornøyelse.

Av Oslo Nye Teater forventer du musikalfryd – og får det. Chicago er en av verdens mest spilte. Melodier som «All That Jazz», «What You Give to Mama» og «Cell Block Tango» gir deg gjenkjennelsens glede. Handlingen får plass bakpå 400-kronersbilletten: Hun bedrar sin mann, dreper sin elsker og i fengslet lærer hun å sleipe seg unna dødsdommen.

Liveshow

Men showet gir mer: Smektende sang, korslag, buk-taleri, tryllekunstner, akrobatiske dansesoloer, tett koreograferte danseopptrinn og et potent timanns vaudevilleorkester – det er slikt du vanligvis bare får på TV. Å sitte midt i Chicago er best.

Parhestene Svein Sturla Hungnes (regi) og Marianne Skovli Aamodt (koreografi) gjør musikalen for andre gang. Eli Stålhand, som åpner showet med en forrykende «All That Jazz», var også med i 2002. Den gang var hun på reservebenken som Velma, nå konkurrerer hun med Roxy (Hilde Louise Asbjørnsen) om sjefsrollen både i kvinnefengslet og på scenen. Rutinen merkes først og fremst på ensemblets svingende letthet.

LES OGSÅ: Eventyr, musikk og urettferdighet

Presseraljering

For 19 syngende og dansende gir ikke Oslo Nyes scenegulv plass til de lange linjene. Koreograf Skovli Aamodt tar begrensningene i bruk og får danserne til å agere som én svingende kropp. Det scenograf Ola Bråten mangler i kvadrat, tar han igjen i kubikk. Fengselscellene er plassert høyt oppe under scenetaket, og metalltrappen som skyves til og fra fungerer både som arena for de store entreer og truende rettersted. Her kan mobben fremtre enten det er som fengselsfeller eller som pressekorps.

Selv om temaer som vold i parforhold, retts- og pressekritikk og oppmerksomhetstyranniet er en del av forestillingen, klarer jeg ikke å ta på alvor programheftets artikkel om Orderud-saken som et forsøk på aktualisere showet. Du ser heller ikke spor av slike aktualiseringer i forestillingen.

Mangler sjarme

Hvert trappe-
trinn er markert med kulørte lysdioder. Det blinker i stål og sløres i netting. Slik illuderes Chicagos mørke natteliv. Det forestillingen mangler av varme, tar den i fullt mål igjen på kjølig eleganse. To og en halv time kropp uten sensualitet kan imidlertid bli mye. Her er det ingen antydninger. Driftene skreves ut, og skadeskutte sjeler måles i spaltemeter presseoppslag.

Lite og ingenting i selve fortellingen er egnet til å mildne inntrykket. Den eneste figuren en kunne føle sympati med, er Amos (Sindre Postholm) – den dumsnille mannen til Roxy. Postholm gir rollen alt han har av scenisk nærvær og kroppslig lekenhet. Men heller ikke han kan vi identifisere oss med. Og da er det 
ingen igjen. Kanskje er det derfor en blir sittende å ønske det var noe eller noen i Chicago en kunne bli rørt av.

LES OGSÅ: Briljerer med Peer

Hanekam

Som den sleipe forsvarsadvokaten er Dennis Storhøi hanen i hønsegården. Damene
skjelver i fjæra så fort han vifter med en finger, og fingerspitz-
gefühl er Dennis både stor og høy på. Som en Frank Sinatra bruker han hender og fingre der andre trenger armer og bein.

Han tryller og trikser like godt med silkeskjerf som med loven. Han tar Roxy i fang og kjører et strålende buktalernummer for å få henne til å lyve seg ut av den ventende dødsdommen. Det er i dobbel forstand livgivende spill av begge.

Øyekontakt

Hilde Louise 
Asbjørnsen - ser du for deg 
ansiktet? Var alt annet mørklagt, kunne ansiktet hennes alene
fortalt hele historien. Hvis du så lyssatte armene hennes, ville mye annet være overflødig. Hvor frekk og infantil fengselsspurven Roxy enn måtte være – Asbjørnsen gjør meg mo, for å si det sånn.

Det sier mye om regirev og lagleder Svein Sturla Hungnes’ lagtenkning at vi får bemerkelsesverdige prestasjoner også i birollene. La de alle være representert ved Bentine Holms skingrende intense Mary Sunshine.

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser