Enquist om kjærlighetens urkraft
I Liknelsesboken blir den forbudte kjærligheten litteratur selv om Per Olov Enquist erklærer at han ikke kan skrive en kjærlighetsroman.
Mye av det Per Olov Enquist har skrevet, er et oppgjør med alt som hemmer i pietistisk religionsutøvelse.
Lars O. Flydal
I selvbiografien Et annet liv (2008) forteller Per Olov Enquist at faren etterlot moren en notisbok med kjærlighetsdikt hun tok til seg «med en slik styrke at de brant opp.»Liknelsesboken åpner med at forfatteren får tilsendt den forsvunne notisboken. Den brant ikke opp. Moren angret, og dro den ut av flammene. I 2011 sitter dikteren med en forbrent utgave foran seg, der ni sider er revet ut. Hva sto på de ni sidene?
Kjernehendelser. Per Olov Enquist er blitt syttiåtte år og han føler at det er viktig å få skrevet Liknelsesboken, som forteller om kjernehendelser i livet hans. Hendelser som også er gjennomgående tema i forfatterskapet. Kostelig er historien om bildet av farfaren med en rev i favnen, «Historien om korsreven», som tok hedersplassen fra bildet av Jesus. Det førte til så mye bygdesnakk at Jesusbildet fikk tilbake plassen sin. Ved å omtale hendelsen «i ett par av sina mest prisade böcker» blir «korsräven en biblisk liknelse for honom. Starkare och kraftigare än Nya testmentets urvattande och blåmjølksliknande liknelser.» Og dikteren får plassert bildet av farfaren på riktig plass.
Det usagte. Å skrive om noe er å utelate noe annet, samtidig som det skrevne blir det sanne. Når fortelleren betrakter innsjøen på stedet han vokste opp, ser han både den, og bildet av den, som han har diktet frem: «Det han skrev blev antigen som en projektionsskärm som dolde, eller som gjorde möjligt att säga sanningen.»
Bestill abonnement her
KJØP