Sjørøver i knipe

Vi får det vi venter når Det Norske Teatret inviterer til skattejakt på scenen. Her er sjørøverfarger, tau og treverk, her er våpen og sverdslag. I halvannen time går det unna, da er skatten funnet og Long John Silver (Paul-Ottar Haga) etterlatt i hulen på Sjørøverøya. Mens Jim Hawkins (Frank Kjosås) og vennene hans er trygt tilbake i England, rikere på gull, men fattigere på illusjoner. Den gamle og evigunge historien om Jim og Long John er fortalt nok en gang, og barna i salen har fått sitt av spenning og gru.

Fornøyde barn. Alt tydet på at de var fornøyde etter premieren fredag kveld. Ut av salen strømmet slitne og oppglødde unger, det skal nok bli noen sjørøverkostymer å se i bursdagsselskapene framover. I Audny Chris Holsens regi føyer Skatten på Sjørøvarøya seg inn i rekken av storslåtte og fartsfylte forestillinger for barn og unge på Det Norske Teatret. Så det er mange gode grunner til å ta med seg et barn eller flere, skjønt de bør være minst sju år, og ikke for skvetne av seg.

Voksen i kattepine. Som anmelder og voksen tilskuer er jeg likevel i kattepine. Der barna i salen opplever farger, fest og halsbrekkende spenning, synes jeg det er for bråkete og unyansert. Der ungene sitter med øyne på stilk, kjenner jeg meg litt snytt. For historien om Jim Hawkins og hans upålitelige venn Lange John Silver, handler vel også om indre vekst, gjør den ikke? Det jeg savner er sjarm og sjel, noe som peker ut over øyeblikkets glede.