Tryller bort magien

Nå har jeg saktens skjønt at det må være litt av et kunststykke å vinne ens utkårede, men Eisenheim har visst ikke besynderlig store problemer med dette. Tvert imot, hertuginne von Teschen (Jessica Biel), eller Sophie for venner og kjente, har gått og tenkt og tenkt på sin ungdoms flamme i femten år. Så når Eisenheim en dag dukker opp som kaninen fra flosshatten, er Sophie rede til å bryte forholdet til prins Leopold (Rufus Sewell), og, hadde jeg nær sagt, jumpe til køys med sin magiske barndomsvenn.

Klassereise
Her aner vi en klassereise av dimensjoner, fra barndommens fattigslige halmmadrasser og like fram til den fyrstelige sengehalm. Men det er jo romantisk, må vite, det skjønner jo selv en nøktern sunnmøring som jeg.
Likevel lyder det i overkant klissete for mine stakkars provinsielle ører når magikeren under en etterlengtet gjenforening utbryter: «Jeg trodde hele tiden at jeg ville finne det rundt neste hjørne ... et virkelig mysterium. Det eneste mysteriet jeg ikke løste var hvorfor hjertet mitt ikke kunne gi slipp på deg!»
Vakkert, herr magiker. Virkelig vakkert.

Tilkneppet
Nå skal jeg ikke ironisere bort hele Illusjonisten, slik Eisenheim selv står for tidenes mest spektakulære forsvinningsnummer, for filmen har opplagt sine sider. Tryllekunstneren er ypperlig og tilkneppet spilt av Edward Norton. Paul Giamatti gjør en tillitvekkende figur i rollen som politimann i spenn mellom slakterbenken og kongens bord. Men det blir likevel noe kunstig over det hele, som blant annet understrekes av det utspekulerte, nesten maniske sluttnummeret. Stikkordet her er: aha! aha!
Det kan virke som om regissøren selv har prøvd å leke tryllekunstner, for man kan hevde at han presenterer handlingen som en illusjon. Dette er interessant, og grepet styrker filmen. Illusjonisten klarer likevel ikke å ivareta magien den vil formidle. Selv om slutten i positiv forstand åpner opp for nye illusjoner og mysterium. Så får man bare satse skjorta på at kjærligheten ikke er en illusjon.