Underet i Aulaen

Angele Hewitt har. Hun er nysgjerrig til bristepunktet og lar ikke et øyeblikk gå fra seg. Eller oss.
Alt i ett. Noen spiller Bach så en får følelse av symaskin. Det gjør ikke Angela Hewitt, som har levd med Bach siden hun var liten. Og som danset da hun hørte tonene. Det var det som skjedde i Universitetets aula tirsdagskvelden også. Hun får oss til å skjønne at Bach aldri kan skilles fra dansen, at han aldri kan skilles fra fargene og at han aldri kan skilles fra den halsbrekkende fryktesløsheten, som gjør at dansen og fargene ligger i lag og springer ut av de samme taktene, samtidig. Det er typisk med Hewitt: I det ene øyeblikket et hissig stakkato, i neste vever hun en sølvtråd av syngende bevegelser over en hissig bassgang. Mens noe svever fredfylt over vannene, kan hun gå rett inn i en turbulent diskusjon med tonene som ligger under. Noen sekunder senere fanges en spontan impuls. Subtile dynamiske bevegelser lever side om side og samtidig. Alt i løpet av noen minutter, det er Angele Hewitt. Bach som en enormt rik verden, rikere og mer variert enn vi for tiden hører hos noen annen Bachtolker.
Pedantenes fy. Pedanter, de som synes Hewitts Bachspill er for fritt, for «følt», for levende i forhold til den meterstaven de alltid vil skal sette rammene for det menneskelige uttrykk, kan bli provosert av spillet. De som ennå ikke har fått med seg at det finnes kurver i tilværelsen. Noen vil også diskutere tempi, det vil man alltid kunne. Og om det er riktig å spille Bach på piano i stedet for cembalo. I Hewitts nærvær blir slikt tøv. Alt virker naturlig. Akkurat som Bachs musikk er gjennomlevd av tanker og tall, er Hewitts spill gjennomtrukket av dans, bevegelse, farger i alle sjatteringer. Fingrene hennes danser det fram. Hun beretter gjennom Bachs 30 variasjoner over et såre enkelt tema som en ekte eventyrforteller, vi sanser inn mot forunderlige og stadig selvfornyende oppdagelser.
Topp plater. Den som mistet Angela Hewitts konsert i Oslo, skal ikke fortvile. For nå, denne uken, er hennes poetiske innspillinger av Bachs samtlige klaverkonserter ute på CD i mildt, alvorlig og akvarelt tonemalt samspill med Australian Chamber Orchestra under ledelse av Richard Tognetti. To CDer kan handles hver for seg som går dypt og med et overveldende musikalsk overskudd inn i de kjente og til tider utspilte tonene. Det er slett ikke et litt hardt, blytungt midteuropeisk lys som slippes over Bach denne gangen orkesteret er australsk, pianisten canadisk. Summen blir en mild, klar intensitet som minner om en god åndelig tilstand hvor kroppen holder samme tempo som tilværelsen rundt. Filosofen Leibniz definerte musikk som «en hemmelig matematisk øvelse for sjelen, men sjelen vet bare ikke at den teller». Det er slik i denne indre friheten vi møter Bach på disse to CDene. Som vi også gjorde det under et under av en konsert i Aulaen tirsdag.