Pavens selvbiografi har vært varslet siden i fjor høst, og enkelte smakebiter har lekket ut i forkant, blant annet at han var mål for planer om selvmordsangrep under et besøk i Irak i 2021.
Tirsdag kom boken Spera (Håp) ut i sin helhet, og Vårt Land har oppsummert noen av hovedpunktene. I boken forteller Frans blant annet om:
• Da familien hans utvandret til Argentina, og unnslapp det brutale havariet med SS Principessa Mafalda
• Veien mot å bli prest, om forelskelser og da han var nær ved å dø under Asiasyken på 1950-tallet.
• Forsøkene på å redde politiske aktivister og prester under den skitne krigen (Frans var i starten av pontifikatet anklaget for unnvikenhet)
• Filmens og fotballens betydning – et helt kapittel er viet til fotballen.
• Detaljer fra konklavet der han ble valgt i 2013. En uforberedt tale gjorde ham sannsynligvis til en foretrukket kandidat.
• Frustrasjon over tradisjonalisme i kirken. Paven antyder at unge presters ønske om å feire den latinske messen handler om mentale problemer.
• Kommentarer om kirkens fremtid og kvinners plass.

– Han fortjente den klemmen
Argentineren Jorge Mario Bergoglio var nokså ukjent da han ble valgt til pave i mars 2013. Han trådte fram på balkongen over Petersplassen med et enkelt «buonasera».
I boken røper han detaljer fra dagene og timene forut for dette øyeblikket. Han skriver at andre kardinaler, som italienske Angelo Scola, var favoritter, men rett før konklavet åpnet ble Bergoglio bedt om å holde en tale. Han snakket uten manus, men etterpå ba en kollega ham skrive ned hovedpunktene. Dette begynte å sirkulere blant kardinalene.
Etter et nær sagt forhør fra europeiske kardinaler, og flere avstemninger, var det til slutt Bergoglios navn som fikk flertall. Han forteller at han da gikk bort og klemte Scola. «Han fortjente den klemmen», skriver paven i boken, uten i klartekst å si at Scola tidligere hadde ledet i avstemningene.
En kollega sa nå til ham: «Glem ikke de fattige». Slik bestemte Bergoglio seg for å bli den første til å ta pavenavnet Frans.
Den skitne krigen
En av de første tingene som kom fram om ham i mars 2013, var påstander om at han hadde vært unnvikende da to jesuittprester ble tatt til fange under den skitne krigen (1976- og 1983) i Argentina. Landet ble styrt som et militærdiktatur under Jorge Rafael Videla i denne perioden. Bergoglio var på den tiden den nasjonale lederen for jesuittene.
I boken bruker Frans tid på å snakke om sin marxistiske venninne Esther Ballestrino de Careaga. Hun engasjerte seg for frigivelsen av politiske fanger, men ble selv anholdt, torturert og dumpet utenfor kysten – sluppet levende over havet fra et av dødsflyene – sammen med blant annet to franske nonner. Paven forteller hvordan han søkte informasjon om dem, uten å lykkes. Og han sier at han «gjorde alt» for de to nevnte prestene, inkludert å henvende seg direkte til Videla, samt å kuppe en privat messe for familien Videla, for å få diktatoren i tale etterpå.
Jeg kunne også ha vært blant dagens utstøtte
— Pave Frans
Farmorens tro
Spera blir slik en liten innføring i nyere argentinsk historie. Den begynner med pavens besteforeldre, to av mange italienere som utvandret med håp om en bedre fremtid. De hadde opprinnelig billett til et av skipene som aldri lyktes å klappe til kai i Buenos Aires. Bare tilfeldigheter gjorde at de byttet billettene til et senere skip, og unnslapp drukningsdøden.
«Det er derfor jeg er her nå», skriver paven, og forteller at dette er også en av grunnene til at han nokså umiddelbart i 2013 satte kurs mot Lampedusa, for å be for og sammen med migrantene som hadde krysset Middelhavet.
«Jeg måtte dra. Jeg hadde også blitt født inn i en familie av migranter (...) Jeg kunne også ha vært blant dagens utstøtte (...)» skriver paven.
Mer enn noen, var det farmoren som satt kurs for hans egen tro, forteller Frans. Hun fødte syv barn, bare ett overlevde. Hun ble ikke overmannet av sorg, men engasjerte seg i katolsk sosialt arbeid.
Forelsket og jaget med kost
Enkelte opplysninger har trolig et større tabloid potensiale enn andre. Som når paven forteller om forelskelser. Han hadde to ungdomskjærester. Og så var det en nabojente, som han fridde til da han var liten. Han ga henne til og med en tegning av huset de skulle bo i, og sa at det er deg eller ingen.
Moren hennes hadde imidlertid andre planer, og jaget unge Bergoglio vekk med en kost.
Da han studerte til å bli prest, tenkte han mye på en smart og vakker jente han hadde møtt i et familieselskap. Bildet av henne dukket også når han prøvde å be. I dag sier han at «dette var helt normalt», at det var del av tvilen som hørte til når han skulle ta det store livsvalget:
«Det ville vært unormalt hvis jeg ikke hadde hatt den opplevelsen. Selv i dag tenker jeg at hvis en gutt eller jente føler et spesielt kall og ikke har noen grad av usikkerhet eller frykt, så er det noe som mangler», sier paven og sier han er heller mistenksom i møte med skråsikre prestespirer.

Døden nær
Også en annen grunn gjorde at veien mot å bli prest ikke ble helt loddrett.
Paven ble rammet av Asiasyken i 1957, en epidemi som forårsaket flere millioner dødsfall. Han var selv døden nær, måtte tappe lungene for væske, og senere operere dem.
Men bak både tvil og sykdom, lå en kallsopplevelse fra september 1953 som ikke lot seg utsleppe. Han var ung student, gikk forbi en kirke, og følte seg trukket inn. Der møtte han en prest, og han endte opp med å skrifte.
Etterpå ble han fylt av en visshet om at han ville bli prest. Han skulle egentlig møte noen venner, men dukket ikke opp. Det skulle gå rykter om at årsaken var en kvinnehistorie. Det stemte ikke, men «noe stort hadde skjedd, og det var umulig å late som ingen ting», skriver han.
Nektet tilgivelse
Som sjelesørger er det bare én gang at Frans selv ikke har gitt tilsagn om syndsforlatelse etter et skriftemål. Dette gjaldt en advokat på rundt 30 år, som kom for skrifte, og «på en arrogant måte» begynte å oppsummere mange heller trivielle hendelser, forteller han.
Uten å blunke, mellom en detalj og en annen, sa advokaten at han hadde utnyttet en av sine kvinnelige ansatte. «Disse folkene kan brukes til mer eller mindre alt, de er ikke som oss», fortsatte advokaten.
Paven sier han forsøkte å bryte inn, men at advokaten da reiste seg og gikk.
Ofrene må vite at paven er på deres side
— Pave Frans
Overgrep
Kirken har fått mye kritikk for å ha dekket over seksuelle overgrep som har skjedd innenfor kirkelige institusjoner og av kirkens betrodde menn.
I et kapittel om dette understreker Frans at forsøkene på å be om tilgivelse og å reparere skadene neppe noen gang vil være tilstrekkelige. Men han oppfordrer til å se mot framtiden:
«Vi må gjøre enhver innsats for å skape en kultur som hindrer at slike situasjoner inntreffer på ny, og å forsikre oss om at det ikke finnes rom for å legge skjul på ting. (...) Ofrene må vite at paven er på deres side,» skriver han.
Kristne går ikke baklengs
Det er nettopp mulighetene til et nytt og forandret liv som Frans understreker gang på gang, i boken som gis ut i anledning jubelåret i 2025, der det kristne håpet settes på kartet.
«Vi er skapt av livet og for livet», sier han et sted. «Kristne er ikke de som går baklengs», sier han et annet sted, og bruker film og litteratur til å understreke poengene sine, som Karen Blixens Babettes gjestebud, en fortelling han mener oppfordrer til å bryte ut av all rigiditet: «Vi må motstå fristelsen til å kontrollere troen».
Kristne er ikke de som går baklengs
— Pave Frans
Kritiserer blonder og latin
Noe lignende kommer frem i en polemikk mot at enkelte prester – mange av dem er unge – ønsker å bruke den såkalte tridentinske messen, den eldre latinske liturgien.
«Det er interessant å se denne fascinasjonen for det som ikke forstått, for det som fremstår skjult, og som også til tider interesserer yngre generasjoner. Denne rigiditeten følges ofte av elegant og kostbar skreddersøm, blonder, fancy dekor og rochetter.»
(Rochette = hvit kappe som bæres over prestekjolen, red.anm.)
Frans mener disse tingene ikke handler om å ta vare på tradisjonene, men derimot om noe «prangende klerikalsk, som i sin tur ikke er noe annet enn en kirkelig versjon av individualismen».
Og han hevder at «Denne måten å kle seg opp» skjuler noen ganger «mental ubalanse, emosjonelle avvik, atferdsmessige vansker.»
Paven mener det prestene burde være mer opptatt av å kunne snakke med menigheten sin enn å holde messe på et språk som ikke lenger brukes:
«Liturgien kan ikke være et rite som slutter med seg selv, frakoblet fra pastorale overveielser.(...). Liturgien er et møte, og det er en ny start mot de andre», konkluderer paven.

Hyller ballen
Også fotballen ser han som et fellesskapslim. Frans vier et helt kapittel nettopp til den runde ballen. Han var ikke noe naturtalent som ung, ble gjerne kalt for en pata dura, altså en spiller med to venstreføtter. Men fotballgleden kunne ingen ta fra ham, og dette kapittelet flyter over av hyllest av favorittspilleren René Alejandro Pontoni og favorittlaget San Lorenzo.
Gleden ser han også hos andre. En ball er en invitasjon til ekte vennskap, skriver han. Den «lærer oss å vokse som individer, vokse som et lag». Og han siterer en teolog som svarte følgende på spørsmålet «hvordan vil du forklare til et barn hva lykke er?»:
«Jeg ville kastet en ball til barnet, og latt det leke».
En maskulin kirke
Det var den kvinnelige tyske teologen Dorothee Sölle som sa dette.
I boken nevner også paven kvinners stilling i kirken. Han tar til orde for at kvinner må ha en stemme i styre og stell, men ikke at de skal få en generell mulighet til å bli prester eller diakoner.
For utgangspunktet til Frans er at «Kirken er kvinne (...) «Vi prester er menn».
Han sier det derfor er helt nødvendig å forstå hva en kvinne er, og hva kvinneteologi er – bare slik kan man forstå kirken. Men han legger så til: «En av de største syndene vi har gjort, har vært å ‘maskulinisere’ kirken. Kirken trenger å bli avmaskulinisert – mens på samme tid ville det verken være menneskelig eller kristent å ‘maskulinisere kvinner’, siden den andre store synden med all klarhet er klerikalisme.»
Frans konkluderer dermed at det sentrale ikke er kvinners tilgang på vigslede stillinger, men snarere hvordan kirken kan løfte fram Maria og «kvinnens mystiske natur».