Våren 1941 kommer det en mann til Rjukan. Han har én oppgave: Å renske opp i en boksamling.
Det er en oppgave han tar alvorlig, for når han reiser derifra fjorten dager senere, rapporterer avisene om at han har med seg over 5.000 bøker.
Men de mest verdifulle titlene fikk han aldri med seg.
Hvordan greidde bibliotekaren i Rjukan å redde samlingen?
Bort fra fyll
I en trang dal i Telemark ligger en company town, en by bygget for industrien. Husene, gatene og de store industrihallene vitner om at dette en gang var en arbeidsplass og et hjem for 10.000 mennesker. Arbeiderne her hadde vannklosetter bare sju år etter kongen selv, forteller Hans Olav Stegarud som er verdensarvkoordinator i Rjukan.
Tittelen viser til at Rjukan i dag står på lista over immateriell verdensarv, og Stegarud tar oss med på en runde i byen. Han forteller om hvordan det ble lagt til rette for korsang, idrett, foreninger og sunne interesser som skulle holde arbeiderne unna fyll og fanteri.
– Det var egentlig en ganske moderne tanke. Om at hvis folk var friske og hadde det godt, så ble de her. For det er ikke å nekte for: Dette er et dalføre der det ikke er sol halve året, sier Stegarud og kikker opp mot solspeilet som henger i fjellsiden. Det fanger solstråler og kaster dem ned igjen på torget i byen, der også en av byens store sønner, Gunnar Sønsteby, står med sykkelen sin på en granittsokkel.
Rett bak Sønsteby troner et stort hvitt murhus som ble bygget for ganske nøyaktig hundre år siden. Det er Rjukan bibliotek, opprinnelig grunnlagt i 1914, som «en måte å skaffe stedets arbeidere opplysning og samtidig trekke dem bort fra fylleri,» som Jacob Eikefjord, den første formannen i bibliotekstyret formulerte det.
For saken var at det var arbeiderbevegelsen som hadde kjempet fram biblioteket. Det var et krav som ble reist allerede under den første store streiken i byen i 1908, og så gjentatt under storlockouten i 1911. Da skrev en av streikelederne i arbeideravisa Bratsberg-Demokraten at: «Det går mer og mer opp for arbeiderne at veien fram går gjennom opplysning. Den fører arbeiderklassen fram til lysere kår. Høyere kultur og større kunnskap gir mer makt og innflytelse i samfunnet (...)»
Med andre ord: De forsto at kunnskap var veien til makt.
Hjartøys hjertebarn
Da biblioteket så dagens lys i 1914, ble Gudveig Christesen fra Deichmanske i Oslo ansatt for å bygge opp samlingen. Raskt rykket Rjukan opp til å ha noen av de høyste utlånsprosentene i landet, ifølge Tom Nilsen, en lokalhistorikeren som har skrevet om bibliotekets historie. I 1917, da jobben ble lyst ut på ny, trakk bodøværingen Henrik Hjartøy det lengste strået blant 33 søkere.
Ganske umiddelbart satte han seg fore å gjøre denne samlingen til noe langt mer enn et vanlig folkebibliotek.
Per Espeland, som i dag er konstituert biblioteksjef i Tinn kommune møter oss i det massive murhuset som ble reist på Hjartøys tid, med egen bibliotekarleilighet i tredje etasje.
Espeland viser nå vei ned i kjelleren. Og vi tar farvel med bøkene til Jo Nesbø og Inga Strümke som står utstilt i førsteetasje, og går ned trappene til det som kalles «Det røde bibliotek». Dette var samlingen som Hjartøy bygde opp. Her står flere tusen bøker, artikler, brosjyrer og aviser på en rekke europeiske språk, som representerer hele bredden av venstresiden.
– Målet til Hjartøy var å samle all venstresidelitteratur. Og han fikk tak i mye. Dette sies å være den tredje største samlingen i Europa med den type litteratur, sier Espeland, og legger til med et smil:
– Du får ikke kommunestyret med på et slikt prosjekt i dag.
Han plukker raskt frem den største juvelen i samlingen: Heftene Sozialistische Auslandspolitik: Korrespondenz, som ble gitt ut av Dr. R. Breitscheid fra 1915 til 1918.
Breitscheid hørte til et parti som i protest mot datidens krigføring, hadde brutt med det tyske sosialdemokratiske partiet. Dermed ble heftene trykket illegalt, og ikke i mange eksemplarer. Men Hjartøy skal ha fått tak i et eksemplar, ved å skrive til enka etter Breitscheid i 1920, sier Espeland.
I dag er det antatt at heftene bare eksisterer her på Rjukan og i nasjonalbiblioteket i Paris.
Den røde fare
Allerede i 1922 var Rjukan regnet som det største sosialistiske bibliotek i landet, og dette var ikke noe som bare opptok folk på venstresiden.
Et par kvartaler unna biblioteket ligger Verdensteateret, kinoen i Rjukan. For tiden er det filmen om Sønsteby, Nr. 24, som trekker folk hit. Men i 1935 sto Nasjonal Samlings leder, Vidkun Quisling, her foran en fullsatt sal og advarte mot marxisme.
Han viste lysbilder, fortalte om egne opplevelser fra Russland, og advarte mot både Sovjetunionen og Det røde bibliotek. For noen uvitenhet om marxisme, burde det ikke herske på Rjukan, het det i referatet fra den borgerlige avisen Rjukan Dagblad.
Derfor var det all grunn til å slå full alarm da tyskerne invaderte Norge bare fem år senere, og Nasjonal Samling grep makten i Norge.
Hjartøy hadde i 1936 forlatt bygda for et fetere kall som arkivar ved Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek. Men etterfølgeren hans Anders Andreassen, tok nå grep.
Han begynte å sende bøker på langtidslån hos personer han kunne stole på. Og de sjeldne heftene til Breitscheid ble plassert i tårnet på den massive steinkirken i Rjukan sammen med andre verdifulle titler, forteller Espeland.
Bibliotekets verdi
Og det var nødvendig. For paradoksalt nok var nazistene, og Andreassen og Hjartøy enig om én ting: Nemlig at et bibliotek var et viktig samlingssted i bygda, og et sted for å få nye ideer og tanker.
Historikeren Margaret Stieg, som har forsket på nazistenes bibliotekpolitikk, har beskrevet hvordan Hitlers parti raskt gjorde bibliotekene til ideologiske verktøy etter at de var kommet til makten i Tyskland i 1933: Først innsatte man lojale bibliotekarer og rensket samlingene for uønskede titler. Så fylte man opp igjen hyllene med bøker, aviser og brosjyrer som underbygget nazismens ideer.
Dette var oppskriften som nazistene så ut til å følge straks de fikk makten i Norge. I arkivene etter det gamle Litteratur- og bibliotekkontoret i Kirke- og undervisningsdepartementet finnes brevene fra fortvilte bibliotekarer over hele Norge som allerede våren 1940 fikk pålegg om å fjerne tyskfiendlig litteratur fra sine samlinger. Departementet var fortsatt ikke fullstendig nazifisert, og i et brev 4. mai vender en desperat Anders Andreassen seg til Arne Kildal, som satt med ansvaret for biblioksaker, og ba ham gjøre «hva det overhodet er mulig» for å redde bøkene.
Papirpolitiet
Planen om å omdanne bibliotekene til nazistiske tankesmier ble overtatt av Nasjonal Samling, og kulturminister Gulbrand Lunde satte snart i gang et stort arbeid med å lage sine egne liste over uønsket litteratur. De skulle komme i tillegg til tyskernes, og hadde et omfang som ikke sto tilbake for forbildet.
Arkivene forteller at bibliotekarer og styreledere mange steder ble erstattet med lojale NSere. Flere steder var det konflikt mellom bibliotekarene og lokale NSere, som personlig ville luke i samlingene. Departementet minnet om at denne jobben lå hos politiet, som også skulle spille en sentral rolle i arbeidet med å sensurere bokheimen.
Høsten 1940 aksjonerte de mot biblioteker, forlag, bokhandlere og kiosker over hele landet. Så, i februar 1941 kom en forordning om «vern av den norske bokheimen» med nye pålegg om å fjerne litteratur. Bestemmelsen ble innskjerpet i juni 1942, da tyskerne og NS hadde strammet grepet om kulturlivet, og befant seg i åpen konflikt med både kirken og lærerstanden.
I Riksarkivet ligger en tykk mappe med gult omslag, med politiets rapporter fra kommuner over hele landet om hvilke bøker de har beslaglagt. Mappen har tittelen «Straffesak – etterforskning», med dokumenter stemplet «hemmelig». Fra Kriminalpolitiets Oslo-avdeling ligger blant annet en fyldig rapport fra oktober 1942, som viser at de har hatt 41 kriminalbetjenter i sving med å beslaglegge litteratur hos ulike aktører.
Jødepornografi
Men i Rjukan var dette en for viktig oppgave å overlate til politiet alene. Våren 1941 reiste NS-regjeringens betrodde bibliotekkonsulent Peter Näumann til byen for personlig å renske opp i samlingen, som hadde «vært gjennensyret av klassekampens og hatets ånd», ifølge Rjukan Dagblads rapport fra Näumanns besøk.
Han bladde seg systematisk gjennom kartotek og bokhyller. Og avisen rapporterte at han tok med seg 5.000 titler tilbake til Oslo. De konstaterte at «Skatteyternes penger er hensynsløst og uten kontroll fra noen kant blitt brukt til innkjøp av pornografiske skrifter av jødisk opprinnelse og litteratur som utelukkende var beregnet på å sprede hat og samfunnsnedrivende ideer.»
Det ble aldri noen bokbål i Norge, slik som i nazismens Tyskland. I stedet ble bøkene pakket ned og lagret. I de store bibliotekene ble bøkene lagt i magasinene. Men «Det røde bibliotek» havnet i kasser i kulturdepartementet.
Det ble en liten nyhet i hovedstaden at det som var kjent som «Europas største samling av marxistisk litteratur» nå var beslaglagt.
Finnerlønn
En som merket seg dette var Hans S. Jacobsen, den litteraturinteresserte skipsmekleren som en kort stund ledet Forleggerforeningen og ledet utrenskningsarbeidet. Han skrev følgende til det nazifiserte kulturdepartementet i november 1941:
«I henhold til telefonsamtale ber jeg om skriftelig betyg til å sikre mig endel av de forbutte verker – som formann i bokrensningskomiteen er det vel ikke mer enn rimelig.» Til slutt la han til et lite P.S.: «Jeg må si jeg opriktig misunder departementet den enesteånde samling fra Rjukan Folkebibliotek».
Jacobsen, som hadde ledet arbeidet med å fjerne politisk betent litteratur fra biblioteker, forleggere og bokhandlere over hele landet, mente altså at det var helt på sin plass at han snek unna noen bøker både til sin private bokhylle og til Forleggerforeningens samling. Og om ikke annet var han nøye med formalitetene: Han spurte først om lov på telefon, og deretter skrev han et lite referat av avtalen som var gjort i et brev.
Men biblioteket fra Rjukan fikk han ikke kloa i. Kassene ble stående urørte.
Langtidslån
Da frigjøringen kom, var det gamle Hjartøy som ble satt til å tilbakeføre all den beslaglagte litteraturen i Norge til sine rette eiere.
Samlingen fra Rjukan skal ha vært komplett, sier Espeland. Men det er tvilsomt om beslaget var så stort som Rjukan Dagblad hadde hevdet.
I et intervju fra juni 1945 anslo bibliotekar Andreassen at det dreide seg om 3-4.000 bøker og småskrifter. Og nå hentet han også de verdifulle Breitscheid-heftene fra kirketårnet. Andre bøker ble gitt tilbake fra lånetakerne. Skjønt, én bok havnet virkelig på langtidslån: «Med konprinsparet for Norge!» kom tilbake først etter 56 år, altså i 1996.
Bibliotekar Per Espeland viser fram et brev som fulgte med boken da den ble levert tilbake. Brevet var fra en etterkommer av legen som hadde fått boken våren 1940. Han fortalte at faren hadde fått utlevert flere bøker som Andreassen regnet med at ville bli beslaglagt eller ødelagt av tyskerne.
«Vi har tatt godt vare på den», la han til.
Hvor unik?
Vårt Land har denne høsten dykket ned i arkivene etter kulturmyndighetene under okkupasjonsårene, og forrige uke fortalte vi hvordan nazistene forsøkte å ta kontroll over forlagene. Både historikere og forleggere etterlyser nå en gransking av hva som skjedde i bokbransjens under og rett etter krigen.
Også på Rjukan etterlyser de mer kunnskap. Og Esepeland stiller faktisk spørsmålet om samlingen er så unik som den har ord på seg for å være:
– Det er ingen historikere som virkelig har gått inn i dette. Og det er noe vi har tenkt endel på, at vi burde hatt mer kunnskap, og sett om samlingen faktisk er så spesiell som vi tror den er, avslutter Espeland
