Maria Kjos Fonn, forfatter
Jeg leser The Executioner’s song av Norman Mailer, om Gary Gilmore som skjøt og drepte to menn i USA på 60-tallet. Jeg liker sjangeren der romaner og fortellende journalistikk krysser hverandre – historiefortelling, rett og slett. Selv om jeg kan ha noen etiske problemer med sjangeren. Den er merket som «non-fiction», men stemmer det? Uansett, Gilmore slapp unna å bli dømt til døden, og fikk bare livstid i fengsel – men han ville dø, og Mailers bok handler om Gilmores kamp mot myndighetene for å få lov til å bli dømt til døden. Det gir adventsstrofen «la fanger få sin frihet» en ubehagelig etterklang.

Jan Kjærstad, forfatter
Jeg har planlagt å lese Göran Tunström. Og ikke Juleoratoriet, selv om dette kunne ha vært naturlig, jeg spiller jo Bach nonstop i disse ukene. Jeg vil lese Ventetid, som jeg leste for tretti år siden. Jeg fikk lyst til å ta den frem igjen da jeg så den omdiskuterte TV-serien om Marianne og Axel og Leonard på Hydra. Men det er den fjerde personen som er den mest interessante: Göran. Jeg husker Ventetid som en særdeles ansporende bok. Jeg slår opp på måfå og leser en setning jeg har streket under: «Finnes Sorg, så finnes, eller har funnes, Glede, som en melodi man en gang har hørt.»

Gunnhild Øyehaug, forfattar
Eg les Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode, av den polske, unge forfattaren Weronika Murek. Sjangernemninga er forteljingar, og eg likar svært godt måten dei ulike forteljingane festar seg i ulike karakterar, men likevel sentrerer rundt den unge, døde kvinna Maria, som opptrer blant dei levande som om ho ikkje var død, og til stor irritasjon for alle rundt seg. Forleggar Julia Wiedlocha i det nystarta forlaget Meteor seier i eit intervju: «Jeg opplever at det mange steder i verden er en større åpenhet for denne typen litteratur. Realisme og autofiksjon er vel og bra, men verden er større enn som så.» Eg gler meg til adventstid og hjernebøying med den briljante boka til Murek.

Kathrine Nedrejord, forfatter og dramatiker
Jeg vil anbefale ei som ikke har kommet på norsk ennå Far inte till havet eller Ale mana merrii er Elin Anna Labbas debut som romanforfatter, og finnes på svensk og nordsamisk. Den handler om Ingá og Rávdná, hvis marker blir til et vann på grunn av vannkraftverket. Men Rávdná er ikke en som finner seg i hva som helst. Hun trosser reglene for reindriftssamer, og bestemmer seg for å bygge et ordentlig hus. Det er en roman om å holde ut noe uutholdelig, og ikke minst om konsekvensene av det vi gjør med naturen. Sjølve vannet kommer også til ordet i Labbas bok. Om man vil vente til den kommer på norsk, kan man jo starte med den forrige boken hennes, Herrene sendte oss hit, som vant Augustprisen for beste sakprosa.

Andrea Bræin Hovig, skuespiller og forfatter
Jeg leser Etty Hillesum i adventstida, som ellers i året. Jeg er i en evig lesesirkel med meg selv og denne boka. Etty skriver dagbok og brev før hun blir drept i Auschwitz i 1943. Jeg oppdaget disse tekstene for noen år siden, gjennom Dag Johan Haugerud og hans manus til filmen Kjærlighet. Etty insisterer på kjærligheten og skjønnheten. Det er som om hun roper fra boksidene at Gud er god. Hun er i en evig samtale med Gud på en måte jeg finner dypt oppløftende. Fra grusomhetens midte skriver Etty Hillesum fram en gnistrende og vilter kjærlighet til verden og menneskeheten.
Det er som om hun roper fra boksidene at Gud er god
— Andrea Bræin Hovig om Etty Hillesum «Dagböcker och brev»



Hans Johan Sagrusten, forfattar, teolog og bibelomsetjar
I adventstida brukar eg å lesa kapittel 1 og 2 Lukasevangeliet på gresk. Det har eg gjort i mange år. Da set eg meg i ein god stol, og så les eg dei gamle orda: om barnet som sparka i magen til Elisabet, om engelen som kom til Maria, og om Jesus som vart fødd i Betlehem. Kvart år blir eg fascinert over alle detaljane som ligg i teksta. Og kvart år legg eg merke til noko nytt. Så eg vil råde alle prestar og teologar til å finne fram att det greske nytestamentet sitt. Det er vel verdt innsatsen!
Eg vil råde alle prestar og teologar til å finne fram att det greske nytestamentet sitt
— Hans Johan Sagrusten

Inger Skjelsbæk, psykolog, forsker og forfatter
En bok som gjorde stort inntrykk på meg, var Kjell Westös Svik 1938 som kom ut i 2014. Den handler om hvordan fortidens og samtidens politiske hendelser og omskiftninger spiser seg inn i samtaler og forhold mellom medlemmene av en herreklubb som møtes hver onsdag på kontoret til advokat Claes Thune i Helsingfors. Forfatteren får frem hvor tilforlatelig ekstreme ideer og erfaringer formes i hverdagslige relasjoner og hendelser, og hvor vanskelig og smertefullt det kan være å ta avstand fra de samme ideene. Boken er urovekkende relevant i dagens polariserte politiske landskap.

Brynjulf Jung Tjønn, forfattar
Det er to bøker eg stadig vekk vender tilbake til: Vi puster fortsatt av Yohan Shanmugaratnam og Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof. Kanskje har desse to bøkene betydd meir for meg enn eg først var klar over. I 40 år trudde eg at eg var aleine. At det eg opplevde av fordommar og rasisme i Norge var min eigen feil. Men så les eg desse to bøkene, og det går opp for meg at eg ikkje er aleine. Desse to bøkene bør lesast av alle.

Ingrid Brækken Melve, forfatter, salmedikter og teolog
På kjøkkenbenken, mellom pepperkakeformer og gulltusjer ligger nok også i år diktsamlingen De navnløses kor (1989) av Arnold Eidslott. Dette er ikke tiden for de fargerike romanene. Jeg finner den nødvendige stillheten når jeg leser tekster som ikke skriver alt ut, men rommer fraværet og lengselen, små spark av liv som ennå ikke har sett verden. Eidslotts dikt er ikke obskure eller vanskelige, men klare som is og lys. Og igjen og igjen får de meg til å se troens mysterier på nye måter.
Eidslotts dikt er ikke obskure eller vanskelige, men klare som is og lys
— Ingrid Brækken Melve

Margreth Olin, forfatter og filmskaper
Akkurat nå leser jeg to bøker. Den første er Den dagen Nils Vik døde av Frode Grytten. Jeg var på Norli og signerte Song til Mor og Gryttens bok ble gitt meg i gave av en som jobbet der, hun sa hun elsket den. Jeg elsker den også! Leser også Jævla Menn av Andrew Walden. Når bøker har setninger som jeg stopper opp ved, og som jeg må lese flere ganger før jeg går videre, og jeg spør meg selv, mon tro hvor kom dette bildet fra? Begge disse bøkene har et språk som forfører meg like mye som historien.
