Kampene herjer i Donbass-regionen, og Sergeys tropp forsøker å trekke seg tilbake til et tryggere sted. De kjører 400 meter før pickupen blir truffet av en fjernstyrt drone. Bilen eksploderer, og alle blir kastet ut. De befinner seg i åpent lende og har ikke noe sted å gjemme seg.
Sergey forsøker å bære en skadet kamerat i dekning bak noen trær.
Da hører han en drone til.
Uten sjel
Vårt Land besøker ham på Ullevål sykehus på dagen tusen dager etter at Russland invaderte. Pashkovskyi ligger på isolat, det er gått sinte bakterier i det store sårene. Håpet hans er at han skal kunne gå igjen. Men ett håp er enda viktigere:
– At vi skal få tilbake landet vårt og leve fritt. Det blir ikke lett. Hver dag er et mareritt. Russerne er så mange. De sender bølger av soldater. Når første bølge blir skutt, kravler neste rekke over likene og fortsetter å komme mot oss.
– Hva ville du sagt til Russlands president Putin om du kunne?
– Jeg ville spurt ham om hvorfor han ikke har noen sjel. Han er en aggressiv terrorist og leder for en kriminell organisasjon som styrer verdens nest største stat.
Valgte saniteten
Selv om Krim og Donbass ble tatt av Russland allerede i 2014, var ikke Pashkhovskyi forberedt på at hele landet hans kunne bli invadert 24. februar 2022.
– Det føltes langt unna. Også for meg, dessverre. Vi tenkte at dette ikke var vår krig. Men da tanksene rullet inn fra alle kanter, meldte jeg meg frivillig fra dag én, sier 32-åringen, som jobbet med salg, og som likte å fiske og studere engelsk før krigen startet.
Da invasjonen startet, handlet Sergey Pashkovskyi raskt. Han var ikke i tvil om at han skulle verve seg. Han valgte saniteten. Oppgaven hans ble å forsøke å redde de som ble såret i kamp.
---
Tusen dager med krig
- Tirsdag 19. november var det tusen dager siden Russland invaderte Ukraina fra alle kanter. Jevnlig er boligblokker og sivil infrastruktur over hele landet blitt bombet.
- 18 prosent av Ukraina er okkupert av Russland, og fem fylker er annektert av naboen i øst. President Putin sier at målet fortsatt er full ukrainsk kapitulasjon.
- Denne høsten har Russland eskalert ved å satte inn et femsifret antall soldater fra Nord-Korea i krigen.
- Totalt er over en million mennesker drept siden invasjonen startet, ifølge Wall Street Journal.
---
Kravlet på knærne
En vanlig kampdag i Donbass-regionen tidligere i år: Sergeys tropp forsvarer stillingene mot framrykkende okkupanter. Artilleri, droner og granater peprer dem fra luften. 15 av de 25 mennene i laget til Sergey blir såret. Selv jobber han gjennom hele natten med å behandle de sårede, kun med det han har av utstyr i ryggsekken.
Neste dag forsøker de å trekke seg tilbake til et tryggere sted. Pickupen de kjører blir truffet av en fjernstyrt drone og eksploderer, alle blir kastet ut. Det er når Sergey forsøker å bære en skadet kamerat i dekning bak noen trær, at han hører en drone til.
– Jeg ble truffet og min høyre legg brakk tvers av. Venstre legg ble også rammet. Jeg kunne ikke reise meg. Men jeg kravlet videre på knærne i et desperat forsøk på å gjemme meg. Jeg fant noen busker. Der lå jeg i fem timer mens dronene svirret over meg. Et stykke unna lå min venn Mykola. Jevnlig spurte han hvordan det gikk meg. Han ba meg holde ut, sa at vi skulle klare oss.
«Jeg ville spurt Putin hvorfor han ikke har noen sjel»
— Sergey Pashkovskyi
Siste åndedrag
Da hjelpen kom, ville Sergey takke mannen som hadde holdt ham oppe gjennom natten. Men Mykola var død.
Sergey selv ble fraktet ut på båre. De som bar båren ble igjen angrepet av en drone. Den ene av bærerne knakk sammen.
– Han mistet beinet fordi han reddet livet mitt. Det er virkeligheten. Akkurat som det er virkeligheten at Mykola brukte sine siste åndedrag til å gi meg motivasjon til å leve, erkjenner Sergey Pashkovskyi.
Ekstremt høy pris
Sanitetssoldaten har ligget snart to måneder på Ullevål sykehus. Han har et håp om at beina hans kan reddes fra amputasjon. Men alt er usikkert. Det eneste sikre er at han uansett vil slite med alvorlige skader resten av livet.
– Vi må kjempe til siste slutt. Vi kan ikke gi opp, for da vil Putin bli oppmuntret til å ta andre land. Mine venner har ofret livet for å kjempe for friheten, og selv har jeg ofret helsen. Det er en ekstremt høy pris å betale. Men livet uten frihet, hva er det?
– Hvor henter du styrken fra?
– Det er veldig enkelt. Tanks rullet inn mot huset mitt, der jeg vokste opp og lekte med mine søsken, der jeg hadde mine beste år, der min bestemor fortsatt bor. Jeg kunne ikke løpe min vei og gjemme meg. Jeg måtte slåss.
Har en drøm
Hittil har 50 ukrainske soldater havnet på Ullevål sykehus. Sergey vet det blir flere. Han vet hvor fulle alle sykehus er i hjemlandet. Både av soldater og sivile. Selv har han mistet åtte av sine nærmeste venner i krigen.
– Jeg drømmer om at krigen skal ta slutt. Men jeg er redd for at heltene som har forsvart landet skal bli fort glemt. Vi kan ikke vekke opp de døde, men vi kan behandle alle skadede med takknemlighet og respekt. Det er min drøm.
– Hva har krigen lært deg?
– At det ikke er plass til konflikter mellom venner i krig. Det blir et brorskap, der alle holder sammen. Jeg har hørt folk her i Norge si at det var sånn under krigen her også.
– Har du et budskap til det norske folk?
– Først av alt vil jeg si en stor takk for den hjelpen dere gir. For at dere står med oss, sammen med hele den siviliserte verden. Jeg vil også si til dere at ethvert menneske må forstå at de må være i god fysisk og mental form, for plutselig vil du trenge det. Maktforhold kan endres veldig fort – og du våkner opp med myndigheter du må stå opp mot, advarer Pashkovskyi.
Fem leveregler
På veggen over sykehussenga hans henger en lapp han har fått av en venn. Der står det noen leveregler, skrevet på ukrainsk, som skal hjelpe ham til å holde motet oppe. Den norske oversettelsen er slik:
1. Alt du gjør må ikke være perfekt.
2. Noen ganger kan ting gå galt og det er normalt.
3. Små steg er også bevegelse.
4. Å spørre om hjelp er et tegn på styrke.
5. Det er dine nærmeste som elsker og støtter deg.
