«Mellom mennesker» heter utstillingen med Else Hagens kunst som for tiden vises på Nasjonalmuseet i Oslo. Så fint og presist, for det er nettopp de usynlige båndene mellom oss som er i spill i disse bildene: Stemninger, følelser, lys og mørke.
Else Hagen (1914–2010) malte figurativt i et moderne formspråk, med vekt på hverdagslige situasjoner. Her er mødre som arbeider, barn som leker og kvinner som betrakter seg selv og verden. Motivene er sosialt bevisste, men sjelden overtydelige. Det er livet på jorda som speiler seg i dem. De er tidløse, men kan samtidig gi følelsen av nytt håp og en ny æra.
Det siste er ikke så rart, kanskje, ettersom mange av Hagens mest iøynefallende malerier ble til like etter andre verdenskrig.
Hverdagspoesi
I oljemaleriet Paradis fra 1949 skimtes håpet i det fine samspillet mellom jentene som leker. Den lette, sommerlige kveldsstemningen går igjen hos de voksne som befinner seg nedenfor, lenger bak i bildeflaten. Jentene driver med sitt, de unge med sitt, men de hører sammen.
Paradis lokker med en øm og diffus melankoli, det må være lov å si. Det er litt som å betrakte et vagt minne, men ikke vite helt om det er ditt eget eller noen andre sitt. Mer konkret er det den fine rytmen i komposisjonen, strøkene og de myke, men likevel sterke og vibrerende fargene som gjør dette til et godt bilde. Else Hagen hadde en uvanlig velutviklet sans for farger.
Hagens poesi går igjen i Jomfruen fra 1945, som viser en ung kvinne i ferd med å kle på seg. Hun ser rolig og tenksomt ut av bildeflaten. Eller er det en dæsj utålmodighet i det blikket? Overgangen mellom den nakne kroppen og den rosa veggen er munter og effektfull. Hun går i ett med tapetet og samtidig ikke. Aktbilder av kvinner er en slager i bildekunsten, men her er det mer nedpå og intimt enn ofte ellers.
---
Utstilling
Else Hagen. Mellom mennesker
Kurator: Øystein Ustvedt
Nasjonalmuseet
Står til 26. januar 2025
---
De mest spennende bildene fanger noe som på samme tid er gjenkjennelig og uutgrunnelig, lavmælt og intenst. Bare se på Prestekrave (1956/57), der en ung jente holder hånden foran ansiktet. Henvender hun seg til sitt eget speilbilde – eller til oss?
Else Hagen har rett og slett fått økt oppmerksomhet de siste årene, ikke ulikt mange andre kvinnelige modernister. Fra slutten av 40-tallet jobbet hun også mye med grafikk, og senere monumentale utsmykninger, blant annet i Stortinget og i Østerås kirke.
Barnets tid
Litografiet Mor og barn (1949) er et av flere eksempler på Hagen som grafiker. Grafikken kan kalles en mer sosialt orientert kunstform, rimeligere og mer tilgjengelig enn maleriet. Kunstnerens søkelys på mødre og barn følger også en vital åre. I vestlig kunst kommer det til syne ikke minst i fremstillingene av Maria og Jesusbarnet.
Mor og barn tar opp i seg den kristne ikonografien, selv om bildet også uttrykker noe profant og hverdagslig – hvilket jo egentlig ikke er ulikt fortellingen om Jesu fødsel. I bildet er moren og barnet er fordypet i hvert sitt, men utgjør én helhetlig, sirkulær komposisjon.
Motivet kan også ses i forlengelsen av arbeidet til kunstnere som Berthe Morisot (1841–1895). Impresjonisten Morisot malte kvinner og barn i hjemlige omgivelser på måter som i sin tid var nyskapende. Selv om virkeligheten Hagen befant seg i var en ganske annen enn Morisots, signaliserer begge at kvinners rolle rommer mer enn å være omsorgsperson. I Mor og barn er moren også en som tegner, en kunstner i arbeid.
Moren er også en som tegner, en kunstner i arbeid
Hagen var opptatt av at kvinner ikke måtte slutte å arbeide, selv om de fikk barn, noe utstillingen vektlegger. Selv var hun en av de første norske kvinnene som både hadde en stor kunstnerkarriere og stiftet familie. Like fullt hentet hun prøvelsene familielivet kan by på inn i kunsten sin.
Folkets kunst
Vinduer går igjen i Else Hagens bilder. I Mor og barn, men også i verk som Tinnsoldater (1945), Prestekrave (1957) og Tiden (1954). Vinduene får meg til å tenke på den symbolistiske kunsten, og glasset som noe som både er gjennomsiktig og ugjennomtrengelig, slik teoretikeren Rosalinda Krauss er inne på i essayet Rutenett.
Hos Hagen fremstår vinduene først og fremst som åpninger mot verden utenfor hjemmet. Vinduene får frem sammenhengen mellom ute og det som skjer inne. Boligblokkene utenfor vinduet i Mor og barn viser at vi befinner oss i en by, noe som rimer bra med de kosmopolitiske vibbene i motivet ellers.
I Tinnsoldater ser vi krigsflyene seile forbi, mens sønnene leker og mor troner majestetisk, men urolig, ved barnas side. Hva vil fremtiden by på for hennes egne?
Verden utenfor hjemmet er også der Hagens monumentale utsmykningsoppdrag får breie seg. Veggmaleriene og mosaikkene for skoler, rådhus og kirker, 19 i antallet, er laget for å bli sett av mange. Dette er kunst for folket, ment for det offentlige rom og for mennesker i ulike livsfaser.
Apropos kunst til folket: Denne formiddagen har Nasjonalmuseet besøk av barnehagebarn. Ungene får sitte på gulvet foran Hagens fargesterke bilder og fortelle om det de ser. De har også fått tegnebord og kan hoppe paradis i utstillingsrommene. Kunstmuseene ser ut til å ta barna mer på alvor nå enn før. Her blir de nesten som en forlengelse av kunsten på veggene.
Barnet, håpet, friheten, løsrivelsen og samholdet. Hva passer vel bedre for adventstiden vi nå går inn i?
