Halden høysikkerhetsfengsel i 2020: Fire fanger melder seg til et eksperiment. De blir med på en stillhetsretreat i regi av Den norske kirke, Frelsesarmeen og Kriminalomsorgen. I tre uker skal de leve som munker i et kloster. Eneste avbrudd er daglig samtale med en prest.
Prosjektet er nå blitt film. Filmen heter Straff og er ute på kino. En av fangene fra filmen er også ute. Vårt Land møter Hasan Naqvi på Furuset senter, territoriet der B-gjengen dominerte tidlig på 2000-tallet.
– For meg som Young Guns-medlem hadde det vært utenkelig å sitte her for 20 år siden. Da kunne hva som helst skjedd, fastslår Hasan med et glis.
De to gjengene i Groruddalen har holdt fred med hverandre etter en megling i 2010. Hasan selv har lagt gjenglivet bak seg. Den høyreiste og veltrente karen er på den smale sti, som han sier.
– Men det at stien er smal, betyr ikke at man ikke kan snuble. Smale stier er ofte kronglete. Men nå er jeg motivert for å reise meg og følge stien igjen, fastslår han.
---
Hasan Naqvi
- Alder: 49
- Familie: Skilt, to barn
- Bosted: Jessheim
- Yrke: Regnskapsfører i billakkeringsfirma
- Hobbyer: Trening
- Aktuell: En av fangene som følges i filmen Straff, som går på norske kinoer
---
Desperat
Hasan Naqvi var langt nede da han fikk tilbudet om retreaten. Han hadde vært inn og ut av fengsel siden 90-tallet. Han hadde mistet troen på at noe kunne endre seg.
– Jeg var i ferd med å få en psykisk knekk. Likevel var jeg skeptisk til tilbudet jeg fikk. Å gi fra seg muligheten til å se på TV i tre uker? Hvor vilt er ikke det når du sitter i fengsel? TV er jo den eneste friheten og virkelighetsflukten vi har. Det var som å gå med på frivillig refs.
Likevel valgte Hasan å takke ja. En retreat var bedre enn ingenting. Det betød i alle fall at monotonien i fengselshverdagen ble brutt.
Å gi fra seg muligheten til å se på TV i tre uker? Hvor vilt er ikke det?
49-åringen satt inne for narkotikaforbrytelser og gjengrelatert vold. Helt siden han mistet moren sin som femåring og faren som 15-åring hadde gjengen i Young Guns vært hans familie.
– De representerte tryggheten, respekten, samholdet og aksepten. Samtidig hadde de kosta meg friheten, ekteskapet og forholdet til barna. Fra jeg havna på glattcelle første gang som 16-åring, har jeg sittet nesten halve livet i fengsel. Etter hvert innså jeg at dersom jeg skulle bytte vei, så måtte jeg bytte ut meg selv. Men det virket helt umulig.
Ble overrasket
Hasan har arr over nesa. Tøff klesstil. Store ringer på tre fingre. Et blikk som ikke viker. Velartikulert forteller han Vårt Land sin historie. Humoren og selvironien er aldri langt unna.
– Å sitte på en seks kvadratmeter celle i årevis, 23 timer i døgnet, det gjør noe med hodet ditt. Å slippes ut i samfunnet igjen da, er som å slippe ut en bombe. Det er så mye sinne og bitterhet som er lagret opp.
Sånn var sinnstilstanden til Hasan da retreaten startet. Han ble overrasket over hvordan det endret seg:
– I starten var det veldig rart. Jeg lærte at den lykken og den roen vi søker etter, ikke finnes der ute. Den finnes inni oss. Vi mennesker tror at dersom vi skaffer oss den jobben, den leiligheten, den bilen eller den dama, så vil vi bli tilfredse. Men det skjer ikke. Vi gjør alt dette for å komme unna oss selv. Bare se ut av vinduet nå – på bussholdeplassen der borte. Hva gjør de som står der? De glaner på mobilen sin. Hvorfor gjør de det? For å komme unna sine egne tanker, fastslår Hasan.
Panikkfølelse
Han beskriver retreaten som et vendepunkt. Da prosjektet startet fikk han panikkfølelse over tanken på stillhet. Sånn er det ikke i dag:
– Jeg forsto det ikke fullt ut på de tre ukene, men det traff meg for fullt i tiden etterpå. Jeg tror at alle mennesker trenger en retreat, en periode med stillhet hvor man går inn i seg selv i stedet for å flykte fra seg selv. Vi har så lett for å distrahere oss selv i stedet for å drive med selverkjennelse.
– Hva har endret seg for deg?
– Jeg innså hva som er viktig i livet. Er det kule gullkjeder og klokker til 400 000 kroner, eller er det barna mine, eksen min og søstrene mine? Svaret ga seg selv. Jeg bestemte meg for å huske det da jeg kom ut. Denne gangen har jeg klart det. Jeg har fått et bedre forhold min eks, min datter på 23 og min sønn på 15. Jeg har en ro inni meg som jeg ikke hadde før.
Religiøs pådytting
En kommentator i avisa iTromsø har i en filmanmeldelse av Straff påpekt at han syns det kristne budskapet i retreaten blir for påtrengende. Han kaller det «religiøs pådytting». Det er Hasan Naqvi helt uenig i:
– Tanken slo meg før vi begynte, siden jeg er muslim og opplegget ble ledet av en prest. Men den bekymringen forsvant. Allah er jo bare et arabisk navn på Gud. Når prestene snakket om Gud, tenkte jeg på det som den allmektige.
– Skjedde det noe med troen din?
– Jeg har ikke blitt mere religiøs. Jeg har prøvd, men ikke fått det til. Jeg er muslim og tror på Gud. Men hadde jeg vært en god muslim, ville jeg jo ikke vært i fengsel. Jeg ba en del under retreaten, og det har jeg fortsatt med etterpå. Jeg føler at jeg søker, men Gud svarer ikke helt.
Det hender Hasan går til fredagsbønn i moskeen. Men han føler seg ikke helt hjemme:
– Det er så mye politikk, konflikter og sladder der. Det er for mange trosretninger som er i indre strid. Er man ikke innenfor den lille firkanten som noen har definert som riktig, blir man fort fordømt. Det handler ofte om ytre ting. De religiøse lederne burde være de første til å forstå at forandring må komme innenfra, slik jeg opplevde på retreaten.
A4-liv
Da Hasan Naqvi gikk ut av fengselsporten for siste gang, fikk han med seg svart plastpose med klær og en togbillett til Oslo. Han visste ikke engang hvor han skulle overnatte.
– Du vet ikke hvor soningsskada du er før du er ute. Men da jeg møtte en kriminell venn og han sa «bror, du tåler ikke en soning til», da skjønte jeg hvor synlig det var at nervene mine ikke var der lenger.
Jeg føler at jeg søker, men Gud svarer ikke helt.
Hasan sov hos eksen sin i starten. Etter hvert fant han et kollektiv. Nå eier han sin egen leilighet på Jessheim.
– Hadde noen fortalt meg for ti år siden at livet mitt skulle være sånn som det er nå – så A4 – så ville jeg ikke trodd det. Mange er overrasket over at jeg har klart å endre kurs. Mine nærmeste hadde ekstremt lave forventninger. Med god grunn. Nå har de begynt å tro på meg. Da tynger det ekstra, hvis jeg driter meg ut. Så det er ingen vei tilbake. Jeg kan ikke skuffe dem igjen.
Ble rørt
Før retreaten var Hasan Naqvi mistroisk til media. Nå stiller han frivillig opp for å fortelle historien sin i Vårt Land. Han vil gjerne promotere filmen Straff:
– På forhånd var jeg skeptisk til å bli filmet. Men jeg angrer ikke på at jeg ga regissøren tillit. Han har filmet meg i over hundre timer og kunne langt på vei velge hvilken versjon av meg han ville framstille. Da jeg fikk lov til å se en tidlig versjon av filmen, måtte jeg ta en timeout. Jeg ble så rørt at jeg knakk sammen.
Regissør Øystein Mamen er til stede under Vårt Lands intervju med Hasan Naqvi. Han tar til seg de gode ordene. Og han sier at han lærte mye selv:
– Før hadde jeg en forestilling om at når man sitter i fengsel, så har man god tid til å reflektere over sitt eget liv. Nå vet jeg at det ofte er motsatt, fengselet er en slags fryser hvor mange stenger ned. Derfor var det sterkt å se hva som skjedde i det trygge rommet som ble skapt under retreaten. Jeg lærte at de innsatte er veldig like oss som ikke er i fengsel. Vi har de samme behovene. Derfor ble jeg faktisk mindre redd av å være i et høysikkerhetsfengsel og jobbe med folk som er dømt for forferdelige ting, erkjenner regissør Mamen.
Stillhet og stimuli
Major i Frelsesarmeen, Marit Skartveit, hadde det faglige ansvaret under retreaten. Hun har taushetsplikt og sier at hun ikke kan uttale seg om fangenes personlige utvikling. Men når Vårt Land spør om hva hun lærte selv, er hun lett å be:
– Jeg lærte vanvittig mye. Jeg har sett hvor mye som bor i et menneske. Hvor vanvittig mye man tåler. Hvordan man bæres av håpet om endring. Hvordan man kan reise seg. Jeg har også sett hva stillheten kan gjøre. Å finne trygghet uten stimuli skaper grobunn for at mennesker virkelig tør å ta fatt på det som er vanskelig.