Han reagerte da han leste Aschehoug-forlegger Mads Nygaards uttalelser i Vårt Land onsdag. Aschehoug var det største forlaget i Norge under krigen, i en periode da mange andre forlag ble stanset av myndighetene. Dette gjaldt både forlag på venstresiden og kristne forlag.
Nygaard sa til Vårt Land at han var stolt av Aschehougs meritter under okkupasjonstiden, og at det hadde vært viktig å holde hjulene i gang for å hindre at NS-forlagene fikk monopol. På spørsmål fra Vårt Land om han synes bokbransjens krigshistorie var godt nok belyst, svarte Nygaard dette:
– Hva er godt nok? Temaet har vært grundig beskrevet, og like fullt er det slik at det fortsatt kommer mange bøker om krigen. Det forteller oss at dette er en omfattende historie, som kan betraktes på mange måter. For bokbransjens del, er det helt sikkert områder som ikke er undersøkt. Men for meg, som er født på 1960-tallet, synes jeg det store bildet er ganske lett å lese, sa Nygaard.
Jeg ble slått over hvordan stoffet de fant kontrasterte med den oppbyggelige og heroiske historien om norsk kultur og bokverden under krigen, som jeg hadde hørt før.
— Trygve Riiser Gundersen, redaktør for "På æren løs"
«De tunge» påvirket historieskrivingen
– Jeg reagerer på det Mads Nygaard sier, og jeg er enig med Edvard Thorup og Skei Grande i at forlagshistorien fortjener å granskes. Jeg er særlig glad for at forleggerforeningen er så tydelig på det punktet, sier Riiser Gundersen som er redaktør for Forlaget Press.
– Hva reagerer du på hos Nygaard?
– Det er feil å si at det er godt utforsket og at det store bildet er lett å lese. Det lille som Vårt Land avdekker i saken på lørdag, vitner om dette. De tunge aktørene i forlagslivet, Aschehoug og Gyldendal, som hadde drevet videre gjennom krigen, var naturlig nok også tunge aktører i den interne prosessen i forleggerforeningen etter krigen. Det styrer naturlig nok også selve oppgjøret – akkurat som det har påvirket det lille som har vært av historieskriving i etterkant, sier Riiser Gundersen.
---
BØKENES KRIGSHISTORIE
- Vårt Land skrev forrige uke om mangelen på en gransking av bokbransjens krigshistorie. Det ble mulig å tjene mye penger på bøker, men mange forlag ble stanset av myndighetene. Etter krigen ble det stille blant forleggerne. Granskingen av skjebnen til Arne Damm, som ble arrestert og sendt til Tyskland, endte i et dokumentbål.
- Aschehoug var Norges største forlag under krigen. Forlegger Mads Nygaard sier til Vårt Land at han er stolt over forlagets meritter under krigen. Nå får han kritikk av Trygve Riiser Gundersen i Forlaget Press.
- Vårt Lands journalistikk om bøkenes krigshistorie er støttet av Stiftelsen Fritt Ord
---
Følger et mønster
Gundersen var redaktør for boken På æren løs fra 2020, der Espen Søbye, Kjartan Fløgstad og Tore Rem dokumenterte forfatterforeningens oppgjør etter krigen. Boken var et innlegg i diskusjonen om det var riktig av forfatterforeningen i 2018 å gi en unnskyldning til forfattere som hadde blitt utestengt etter krigen. Arbeidet med boken var en øyeåpner, sier Gundersen.
– Jeg ble slått over hvor lite jeg hadde lest om dette før, og hvordan stoffet de fant kontrasterte med den oppbyggelige og heroiske historien om norsk kultur og bokverden under krigen, som jeg hadde hørt før. Når det lille vi gjorde der, fikk fram så mye, hva er det vel ikke da igjen å finne ut for den som graver dypere? spør Gundersen.
Han mener det som til nå er kommet frem om historien om bokbransjen, minner om større tendenser i den norske krigshistorien: Oppgjøret etter krigen avspeilet gjerne de rådende maktstrukturene i etterkrigssamfunnet, og de skadelidende og minoritetene hadde ingen tydelig stemme.
Jubileumslitteratur
– Har ikke Nygaard likevel rett til å være stolt av det som Aschehoug bidro med av motstandsarbeid?
– Litteraturfeltet har mye å stolt av, men også mye som burde invitere til selvrefleksjon i etterkant. Min opplevelse, er at historien om bokbransjen er mer kompleks enn vi er vant til å fortelle den, og det er påfallende at dette ikke er grundig studert, sier Gundersen, og mener også dette følger et mønster:
Historien om de bærende norske institusjonene under krigen, fra statlige og offentlige virksomheter til store private bedrifter har stort sett blitt dekket av egen jubileumslitteratur.
– Det er derfor overmodent for en større undersøkelse på det litterære feltet. Ikke fordi noen skal klandres eller henges ut som skurker, men fordi vi trenger å vite mer om dette feltet. Nå, mer enn på lenge, er det viktig å vite hvordan kulturlivet reagerer i en krisesituasjon under et undertrykkende regime.
Nå, mer enn på lenge, er det viktig å vite hvordan kulturlivet reagerer i en krisesituasjon under et undertrykkende regime.
— Trygve Riiser Gundersen
En taus majoritet
En ting som gjorde inntrykk på Gundersen i arbeidet med På æren løs, var å se hvor raskt okkupasjonsmakten strammet grepet om kulturlivet, og hvor få reaksjonene var. Han mener det viser at okkupasjonen skjedde som en ideologisk krig med politiske angrep på bestemte grupper, ikke som en nasjonal konfrontasjon.
– Motstanden mot overgrepene på minoritetene var liten, og det er interessant hvor tydelig dette blir i forleggerhistorien, sier Gundersen, og tar den brutale behandlingen av Tiden forlag som eksempel:
– Forlaget var på mange måter kjernen i venstresidas kulturelle infrastruktur før krigen, i tillegg til å være en tung kommersiell aktør. Så ødelegges virksomheten, forfattere forbys, lagre destrueres. Samtidig som Tidens konkurrenter tilsynelatende ikke rører en finger. På avisfeltet synes det som at man i hvert fall delvis har prøvd å kompensere for lignende urettferdigheter etter krigen, men på forlagssiden ser det ikke slik ut.
Gundersen synes det er «litt merkelig» at så få etterpå har stoppet opp og spurt: «Hvorfor skjedde det ikke noe?»:
– Jeg skjønner at det var en vanskelig situasjon, med mye press og mange hensyn å ta. Men det som skjer i bokbransjen minner veldig om det bildet du ser i de tidlige krigsårene ellers: At det er minoriteter og politiske meningsmotstandere som blir tatt, og at majoriteten lenge levde forbløffende godt med dette.
– Åpenbar urettferdighet
– Det at Aschehoug og de andre klarte å holde hjulene i gang, bidro til å hindre at NS-forlagene ble enerådende, sier Mads Nygaard. Hva tenker du om dette?
– Jeg ser gyldigheten i argumentet, men det er interessant å merke seg at det fantes folk som var uenig i den strategien i samtiden. Her er det også slående hvordan forlagsbransjens argumentasjon ligner den som har blitt brukt i samfunnet ellers, sier Gundersen og nevner eksempler:
– Det er samme resonnement de store bedriftene har brukt for å fortsette å levere varer til den tyske krigsindustrien, det var det samme man sa i departementer og offentlige organer som i praksis bidro til okkupasjonsregimets arbeid, det var det samme politiet sa når de ble på post og i siste instans for eksempel endte med å utføre store deler av arbeidet med å arrestere og deportere de norske jødene.
– Det var ikke selvsagt at man skulle holde hjulene gang, og da man valgte dette, og satt med den økonomiske fordelen av det etter krigen, så hadde det vært å håpe at man var mer opptatt av å kompensere dem som ikke hadde hatt et valg, de som faktisk måtte lide direkte for regimets handlinger. Det er en åpenbar urettferdighet her.