Espen Søbye og Kjartan Fløgstad, som deltok i debatten om forfatterforeningens krigsoppgjør, mener bokbransjens krigshistorie er full av «blinde flekker». I Vårt Land lørdag etterlyste de en granskning også av de andre delene av bransjen, slik som forleggerne.
– Det er på høy tid, nikker Edvard Thorup i Dreyer forlag. Mens Aschehougs forlegger Mads Nygaard mener det store bildet er «ganske lett å lese».
De autoritære regimene har forstått hvor viktig det er å kontrollere lesingen.
— Trine Skei Grande, leder for Forleggerforeningen
– Nesten litt rart
Vårt Land fortalte lørdag om bokboomen under 2. verdenskrig. Samtidig som okkupasjonsmyndighetene arbeidet for å kontroll over åndslivet, ble det mulig å tjene mye penger på bøker. Noen forlag drev gjennom hele krigen, mens andre markerte tydelig motstand mot NS, og måtte slutte å gi ut bøker. Etter krigen ble det ingen større granskning i forleggerforeningen, selv om de ble oppfordret til det.
Edvard Thorup er redaktør for Dreyer forlag, som har røtter i forlaget med samme navn som ble startet i 1942, og ble nevnt i artikkelen lørdag som et eksempel på hvor lukrativt det var å gi ut bøker på denne tiden.
Thorup sier seg enig i det burde vært undersøkt grundig hva som skjedde blant forleggerne under og rett etter krigen:
– Det er nesten litt rart at det ikke har skjedd før, uten at jeg kan uttale meg om årsakene. Men fra Tyskland vet man at undersøkelser av bedriftenes krigshistorie først har blitt gjort ganske sent. Jeg kan ikke tenke meg at norske forlag vil legge skjul på noe. Det kan gode hende at det da kommer fram noe angående Dreyer. Men Dreyer i dag er uansett noe helt annet, og rent allment er dette veldig interessant.
Det synes også Cathrine Sandnes, redaktør hos J.M. Stenersen. Forlaget er eid av Kagge, men bærer familienavnet til en av de sentrale NS-forleggerne.
– Det er nettopp det å lære, som ville være interessant ved en gjennomgang eller granskning. Begrunnelsen for å gjøre det, går ikke ut på å finne nye syndebukker, sier hun.
Stolt av forfedrene
Det største forlaget under 2. verdenskrig, var Aschehoug. Historien som fortelles i dette forlaget, handler blant annet om at de bidro med penger til motstandsarbeid, og lyktes i sin kamp mot at Åsmund Sveen, som 1. juli 1943 ble innsatt av NS som kommissarisk konsulent for forlaget, skulle ta kontroll på utgivelsene.
Kommissarisk ledelse var et grep NS bruke for å forsøke å kontrollere bedrifter, uten at aksjonærene ble fratatt verdiene sine.
– Sånn som jeg leser historien, tror jeg man lette etter måter å drive videre på, til beste for samfunnet. Og jeg tror at man vil finne eksempler på ganske heroisk innsats i forleggerhistorien, sier Nygaard, og viser fram en byste av Hans E. Kinck. Den fungerte som gjemmested for meldinger til kurerer i motstandsarbeidet under krigen.
– Grundige vurderinger i -42
Som Vårt Land omtalte lørdag, ble forleggerne i 1942 satt på et valg: De kunne være medlem i den nazifiserte forleggerforeningen, eller slutte å gi ut bøker. Mange forlag, blant annet mange kristelige forlag, markerte avstand til NS-regimet og nektet å stå i forleggerforeningen. Det førte til at driften deres ble stanset av NS-regjeringen. I juni meldte flere forlag, med Aschehoug i spissen, seg ut i protest mot nye vedtekter og et krav om boklisens. Men i august, etter forhandlinger der kravet om boklisens ble lagt bort, gikk disse tilbake til Forleggerforeningen.
– Jeg kan ikke gjøre rede for detaljene i diskusjonene som førte til at man gikk inn igjen, men så vidt jeg har forstått, handlet dette om at konsekvensene av ikke å drifte videre ville være veldig store, både for Norge som nasjon og for skolene. Det var grundige vurderinger som lå til grunn, det skjedde i forståelse med hjemmefronten, og gjennom å videreføre driften, gjorde man åpenbart en viktig og god gjerning, sier Nygaard.
Det nest største forlaget, Gyldendal, fikk kommissarisk ledelse allerede våren 1942, like etter den nye loven, og meldte seg heller aldri ut av Forleggerforeningen. Gyldendals forlagsredaktør Einar Ibenholt sier han ikke har forutsetninger for å svare på hvilke vurderinger som ble gjort den gang.
– Kunne dere handlet på samme måte i dag, og gått med på et prinsipielt krav fra okkupasjonsmakten mot å få gi ut bøker?
– Det enkle svaret er nei, forhåndssensur er uforenlig med forleggeriets grunnprinsipper. Det kompliserte svaret, er at det er nær umulig å sette seg inn i de avveininger som ble gjort av andre mennesker, under andre forutsetninger, til andre tider.
– Men hvor langt kunne man gå i å gi ut bøker som rettet kritikk mot den politiske situasjonen?
– Det tror jeg var ytterst kort. Det ville mest sannsynlig bli slått hardt ned på, sier Nygaard i Aschehoug, men legger til at begrunnelsen for å drive videre, handlet om at forlaget ikke ville overlate hele bokmarkedet til NS-forlagene.
– Tenker du også at historien om bokbransjen ikke er fortalt godt nok?
– Hva er godt nok? Temaet har vært grundig beskrevet, og like fullt er det slik at det fortsatt kommer mange bøker om krigen. Det forteller oss at dette er en omfattende historie, som kan betraktes på mange måter. For bokbransjens del, er det helt sikkert områder som ikke er undersøkt. Men for meg, som er født på 1960-tallet, synes jeg det store bildet er ganske lett å lese, sier Nygaard.
Apropos til vår tid
Forleggerforeningens historie er beskrevet i Kardinaler og kremmere. Terje Holtet Larsen som gjorde research til boken, mener denne boken ikke kan sidestilles med fri forskning, og er enig med Søbye at det gjenstår mye forskning. Trine Skei Grande, leder for Forleggerforeningen, oppfordrer nå forlagene til å åpne arkivene sine.
– Jeg oppfatter at den historien som har vært fortalt om bokbransjen, er fragmentert og litt anektodisk, slik at det vanskelig å få det helhetlige bildet. Og da er det sånn at heltehistoriene, som selvsagt også finnes, har levd bedre enn det som er blitt forsøkt dyttet bort i ettertid, sier Grande.
Hun mener det er viktig å undersøke denne historien – ikke minst som et apropos til vår egen tid. Det er mange paralleller mellom den kontrollen som ble brukt i NS-tida og det som skjer i autoritære regimer i dag. Det handler ikke alltid om direkte sensur, men om å utnevne lojale personer i sentrale stillinger, og kontrollere tilgang til papir og trykkerier, akkurat som under 2. verdenskrig.
– Autoritære regimer har forstått hvor viktig det er å kontrollere lesingen. Og det er tilsvarende et varsko for demokratiene, når vi ikke først og fremst ser på litteraturpolitikken som del av den demokratiske strukturen, men fremstiller lesing mer som en hyggelig sideaktivitet for at folk skal forlyste seg. Da blir litteraturpolitikk gjort til kakepynt, sier Skei Grande.
