Øistein var 12 år. Han var på kanotur med en jevnaldrende kamerat da båten kantret. Kameraten klarte å svømme i land. Han varslet familien og søk ble igangsatt.
I en måned levde Elisabeths familie i uvisshet. Fortsatt kan hun fornemme stemningen: følelsen av bunnløs fortvilelse, blandet med et halmstrå av håp.
– Alle rundt meg forandret seg. Det var som om vi var falt ned i en enorm svart sprekk. Hver og en forsvant inn i sin egen sorg. Jeg mistet ikke bare en bror. Det kjentes også som jeg mistet oppmerksomheten fra de voksne omkring meg. Selv om jeg tror de gjorde hva de kunne for at det ikke skulle være sånn.
Livsvalg på gulvet
Året etter at broren ble funnet druknet tok Elisabeth et livsvalg. Fire år gammel sto hun på fillerya på kjøkkengulvet og forkynte for moren sin: «Jeg skal bli prest».
– Da hadde jeg sett hvordan folk fra kirken hadde kommet hjem til oss i lang tid for å prøve å trøste oss. De ønsket å være til stede både i usikkerheten og i tapet. Det gjorde veldig inntrykk på meg. De hadde noe jeg også ønsket å ha.
Elisabeth Thorsen kommer i høst med boken Alle andre dager skal vi leve. Den handler om hennes erfaringer med døden gjennom 30 år som gateprest, sykehjemsprest, døveprest og prest i Oslo domkirke.
– Hver gang noen snakker til meg om sorg eller tap, pirker det borti det som skjedde den gangen jeg var så liten. Det er sårt, men det er faktisk også en lindring i at det blir berørt. Det er som om min egen livsopplevelse blir mer virkelig. Og jeg opplever at mitt eget tap gir økt følsomhet for den sorgen andre kommer med. Det gir et fellesskap.
Øisteins død lærte Elisabeth at mennesker virkelig kan bli borte for alltid. Hun savnet den kjære broren sin, han som hadde fulgt henne da hun skulle få ny trehjulssykkel.
– Jeg lukket meg nok mye inne. Forberedte meg på det verste. Da jeg som konfirmant lærte om «Jesu gjenkomst» og «de dødes oppstandelse», måtte jeg protestere. Jeg hadde jo en helt annen erfaring av hva døden betød.
---
Elisabeth Thorsen
- Prest i Tøyenkirken og forfatter
- Aktuell med boken Alle andre dager skal vi leve (Gyldendal 2024)
---
En god død
I hele sitt yrkesliv har Elisabeth Thorsen vært sjelesørger. Hun har møtt døende, etterlatte – og alle dem som prøver å forholde seg til tanken om at de kommer til å havne i minst en av kategoriene. I boken følger vi særlig en av dem.
– Folk som oppsøker prester med vanskelige ting, opplever ofte at de er alene med det de sliter med. Vi lever i et samfunn hvor det er skapt et stort skille mellom hjelper og den som trenger hjelp. Dette skillet vil jeg forsøke å rokke ved. Ofte opplever jeg at folk skammer seg over sorgen sin. Mange tror de er de eneste som sliter som de gjør. Jeg vil gjerne vise at vi er likere enn vi tror.
Ofte opplever jeg at folk skammer seg over sorgen sin. Mange tror de er de eneste som sliter som de gjør.
— Elisabeth Thorsen
Vårt Land møter Elisabeth Thorsen i lokalene til Kirkens Bymisjon på Tøyen. Vi setter oss i kroa i etasjen under det mektige kirkerommet. Samtalen kretser rundt det som er endestasjonen her på jorden for oss alle.
– Boken min handler om å utforske døden. Den er et mysterium. Ingen av oss vet hva det er å dø. Det vi vet, er at den skal ta oss alle, og at den til slutt behandler oss alle helt likt. «Berre til sist er vi jamsis og like», som Einar Skjæraasen sier det så vakkert i Danse mi vise, gråte min sang.
– Hvordan forbereder vi oss?
– Mange kjenner på ulike former for angst. Jeg tror vi kan øve oss på å bli trygge i møte med det ukjente. Det kan handle om å søke ro eller tørre å være i en indre stillhet. Noen fokuserer på pusten. Andre går lange turer eller trener harde økter. Det gjelder å finne sin egen måte. Men jeg tror det viktigste er å samtale om døden.
– Kan man kjenne det på seg at det nærmer seg slutten?
– Jeg har truffet mange som har sagt til sine nærmeste at de er reiseklare. De kan si at de er mette av dage eller at de har funnet fred. Sånne møter forteller meg at det finnes en god død. En god måte å gi slipp.
Selvbedrag
Elisabeth Thorsen lærte å svømme tidlig. Det var viktig for foreldrene hennes. Livsviktig. Som voksen er svømming i perioder blitt en slags terapi for henne.
– Svømmingen har lært meg å bli trygg i noe som har vært truende. For meg har det vært viktig å oppsøke det som skremmer meg. Men jeg orker det ikke alltid. Jeg må ha pauser også.
– Er døden noe vi fortrenger?
– Ja. Veldig mange av oss forholder oss ikke til vår egen død. Vi skyver den fra oss og tenker at det er de andre som skal dø. Et ekstremt eksempel er amerikanske og russiske milliardærer som investerer enorme summer for å forlenge livene sine, eller de kjøper en framtidig kryofrysning av sine egne døde kropper slik at de kan tines opp igjen og få livet tilbake. I møte med sånne historier tenker jeg at kristendommens memento mori er utrolig viktig. Å huske døden handler egentlig om å lære å leve.
PT-time med døden
I Alle andre dager skal vi leve forteller Elisabeth Thorsen om sine møter med døden. Mange av dem er tilfeldige. Som da hun tok en PT-time for å komme i bedre form, og den unge mannen spurte på dagligdags vis om hva hun drev med for tiden. Hun fortalte om boken hun skrev, og de havnet i en samtale om døden. For ham var det en ny erfaring å snakke om dette.
– Paulus sier at han skrev sitt hebreerbrev for at de som leser det ikke skal være slaver under frykten for døden. Sitatet inspirerer meg. Det er en viktig motivasjon i mitt prestearbeid. Hvis vi kan legge vekk frykten for døden, blir det lettere å leve de dagene vi har.
– Er møtet med døden annerledes for dem som tror på Gud?
– Min erfaring er at nakenheten i møtet med døden er ganske lik for alle. Jeg har sittet hos mange som sier at de ikke har noen tro. Men når døden nærmer seg, viser det seg at det er en slags tro der likevel. Det betyr ikke at man ikke er redd. Det er mer et ordløst uttrykk for at man har et håp. På samme måte med dem som har bekjent en kristen tro hele livet; når døden nærmer seg, kan de velge andre ord. Åpnere ord.
– Eksisterer religionene rett og slett fordi de gir oss håp om at det er noe mer?
– Hvis religionene ikke gir noe håp, da er de ikke mye verdt. Jeg tror religionene eksisterer for å hjelpe oss til å forholde oss til alt vi ikke vet. Ikke ved å gi oss en fasit, men ved å gi oss språk for uvisshet, tillit og håp.
Når barnet trøster
Thorsen opplever at mange finner ro ved å lese i Bibelen, nynne en kjent sang eller finne fram gamle dikt. Ofte har hun sett at det er den døende som trøster dem som skal leve videre.
– Dette har jeg sett til og med når det er et barn som skal dø. At barnet kan trøste foreldrene sine eller andre nære. Det er sterkt. For meg har slike opplevelser vært med på å minske min egen frykt for døden. Jeg tror ikke døden er det siste som skal skje oss.
