– Det siste vi gjorde sammen var at vi dro til London. Siste dagen av turen var vi på British museum, sier Endre Ruset.
Omslaget på hans nye diktsamling viser en illustrasjon av en «Moai» – statuer fra Påskeøya, som British museum har to av i sin samling. Akkurat denne heter «Hoa Hakananai’a», som kan oversettes til «Stjålet venn». Det er også tittelen på diktsamlingen.
«Der går en fortapt»
Nå er det tolv år siden Ruset fikk vite at kompisen hadde tatt livet sitt der han bodde i Sør-Afrika. Vennen hadde lenge vært på reise og til tider var det vanskelig å få tak i ham. Endelig var det planlagt at han skulle komme hjem til Norge. Dagen før returen begikk han selvmord.
– Dette var en person som var en forlengelse av meg i verden. En som lyste opp rommet og som lagde lyd og var levende. Når du mister en sånn type relasjon, så faller liksom en vegg eller en farge ut av verden.
Etter tapet av vennen skrev Endre Ruset først diktsamlingen Elsket og savnet (2012). Nå har vendt tilbake til å skrive om sorgen.
– Jeg ble veldig syk etter at det skjedde, forteller Ruset.
Dette var en person som var en forlengelse av meg i verden
— Endre Ruset, poet
En periode var han klinisk deprimert og klarte hverken å skrive eller å gjøre så mye annet. I et av diktene i den nye samlingen finner man en besjelet «Gud» som vandrer gatelangs i Oslo:
de som kunne se det
sa Der går en fortapt
og de som kunne høre
sa Der går en som gråter
Slik blir Gud anskuet i diktet der han vandrer gjennom byen og ned til ruinene av Mariakirken i Oslo. Ruten fra der Endre Ruset bodde på Tøyen og ned til kirkeruinene har han selv fulgt mange ganger. Der pleide han å sitte, skjult blant ruinene, og drikke øl.
– Man glemmer jo litt av de periodene, heldigvis.
Et liv med tydelige svingninger
Endre Ruset tar oss med tilbake til 1997, da han begynner på videregående i Molde. Der møter han en medelev som pendler inn til skolen fra en av øyene utenfor Molde. Medeleven er sprudlende og sosial – litt som Endre Ruset selv.
– Han var et ekstrovert og levende vesen.
Man glemmer jo litt av de periodene, heldigvis
— Endre Ruset, poet
Endre Ruset ble fort venn med klassekameraten. Etter videregående flyttet de begge til Bergen for å studere.
– Vi bodde sammen, først i en bitteliten leilighet ved fisketorget. Vi bodde på stua og med dusj på kjøkkenet.
I flere år bodde kameratene sammen i forskjellige hybler. Kompisen var en skarp og intelligent fyr, forteller Ruset.
– Men som bipolar hadde han også depresjoner.
Ruset var tett på vennen sin i både oppturer og nedturer i livet. Som bipolar kunne bølgedalene og -toppene være tydelige.
– Han var veldig engasjert. Vi var veldig nære og hadde mye kontakt, både når vi bodde sammen og når vi bodde i forskjellige byer.
Har fått sorgen på avstand
Etter tolv år uten vennen sin har Endre Ruset opplevd at tid faktisk kan lege en del sår.
– Sorg føles så sterkt når du er nær på det. Du tror aldri det kommer til å gå over, du tror aldri det kommer til å forandres. Men det gjør jo det, da.
Når han på ny har skrevet om sorgen etter å miste en nær venn, samt mørket i tiden etterpå, har han gjort det med et nytt blikk. Han flyttet også tilbake til Molde fra Oslo for fire år siden.
– Det hjelper jo når du flytter fysisk. Du greier kanskje å se den livsfasen du har vært gjennom på litt mer avstand. Men jeg hadde det veldig fint i Oslo.
For å ta fatt i sorgen har også annen litteratur vært sentral. I et dikt forestiller han seg sin egen venn i ulike skjønnlitterære univers, fra Alice i Eventyrland til Brødrene Løvehjerte.
Å redde seg selv
Et annet dikt er merket med teksten «etter Golgata av Munch».
Vi blir med Ruset ned i Munch-museets magasiner for å få en nærmere titt på maleriet.
– For meg så bildet ut som at alle menneskene utgjorde et hav.
Maleriet viser en Kristus-figur opphengt på et kors. Det er vanlig å tolke Munchs eget ansikt inn i fjeset til Kristus på dette bildet. Foran står nettopp et hav av mennesker som drukner inn i hverandre. Flere ansikter er vendt ut mot publikum. For Endre Ruset kan korset også ligne en seilmast.
– Ansiktene er både bølger og mennesker samtidig. Det er bølger som er i ferd med å sluke en båt. Samtidig er det mennesker som flykter fra bølgene. Så mennesket blir både det som flykter fra undergangen, men de er også bølgene selv.
Diktet om Golgata ble skrevet til et tidligere oppdrag, der Ruset skrev flere dikt basert på Munchs malerier. Dette ble stående igjen og tatt med videre til den nye diktsamlingen som sirkler rundt vennens selvmord.
mannskapet er bølgene
i ferd med å sluke
mannskapet
Ansiktet som står sentralt i forgrunnen med blikket vendt mot tilskueren er for dikteren en slags los eller skipper – som samtidig står med beina i vannet selv.
– For meg handler bildet om hvordan vi kan redde oss selv som mennesker. I dette bildet blir det et tydelig motiv for denne stjålne vennen.
Jeg tror det er ganske mye stigma
— Endre Ruset, poet
Forestillingen om livet etter døden
Selv om Endre Ruset tidligere har skrevet dikt om selvmordet, har han pratet lite om det i offentligheten. Han mener likevel det er viktig å snakke om det tyngste livet har å by på.
– Jeg tror det er ganske mye stigma. Særlig dette med folk som velger å gå ut av livet selv.
For Ruset har poesien alltid vært måten han kan uttrykke seg på. Selv forklarer han at han ikke har tålmodigheten til å skape lengre fortellinger enn dem man kan uttrykke i løpet av diktets kortere linjer. Dessuten er det noe med klangen, rytmen og ordene som hjelper. I diktet kan man lene seg mer på nettopp det poetiske, på bilder og på abstraheringer.
Diktsamlingen utforsker ikke bare livet for dem som er etterlatt. Det utforsker også livet etter livet for den som er gått bort.
– Har du tenkt mye på livet etter døden etter at du mistet vennen din?
– I denne boken er det mange forestillinger om hva som er etter døden. Hvor befinner man seg? I utgangspunktet tenker jeg at det er ingen steder. Men...
– For oss som sitter igjen og tenker på dem som er døde, så hjelper det å forestille oss ting. Jeg tror at det finnes noe som er større enn oss. Men hva det er for noe eller hvordan det er, det vet jeg ikke.
Tror på trøst
Poeten håper at diktene hans kan være en trøst eller samtalepartner for dem som sliter med selvmordstanker eller er etterlatte etter et selvmord.
– Veldig mange går rundt med selvmordstanker, og mange etterlatte synes det er vanskelig å adressere det og snakke om det. Jeg tror på fortellingen. Jeg tror at den er viktig.
Endre Ruset stopper opp på Munch-kaia der vi akkurat er ferdige med fotograferingen.
– Jeg tror jeg har gått tom for ord å si.
---
Trenger du noen å snakke med?
Disse kan du ringe:
- Mental Helse: 116 123
- Røde Kors: 800 33 321
- Kirkens SOS: 22 40 00 40
- Ved akutte situasjoner - ring legevakten på 116 117 eller nødnummer 113
---
