Tordis Ørjasæter tar imot oss i niende etasje i en leilighet på Majorstuen. Den bokaktuelle 97-åringen disker opp med kjeks, søtsaker og kaffe. Den høye blå stolen er reservert for henne. Ellers er det bare å slå seg ned.
– Hvordan er det med beina? Går du ut fremdeles?
– Det gjør jeg. Men jeg går ikke et skritt uten rullator. Jeg blir fort svimmel, sier Ørjasæter, som like å gå tur i Frognerparken like ved.
– Er jeg riktig sprek, klarer jeg å gå bort til biblioteket.
Forfatteren og den tidligere professoren i spesialpedagogikk har alltid vært glad i bøker. Selv har hun skrevet mange, ikke minst den store biografien om Sigrid Undset som kom ut på midten av 1990-tallet: Menneskenes hjerter – Sigrid Undset, en livshistorie.
Hun begynte å skrive bøker på fulltid da hun ble pensjonist som 66-åring, og sluttet ikke å skrive da hun nådde 80-årene. Heller ikke da hun ble 90. Nå sier hun at hun har skrevet sin siste bok. I Stadig fortsetter jeg å leve gjør hun seg en rekke betraktninger rundt hvordan det er å bli gammel.
– Jeg kjenner ingen andre som er så gammel som meg selv. Det er en veldig rar følelse, sier Ørjasæter.
– Det er bare jeg som stadig fortsetter å leve.
Kan ikke leve uten bønnen
97-åringen er dypt takknemlig for alle de yngre vennene hun har, mange av dem med den samme store interessen for litteratur. At hun selv skulle bli så gammel, er hun overrasket over. Hun har vært mye syk gjennom livet, blant annet med tuberkulose og brystkreft, og hadde aldri trodd at mannen hennes skulle dø før henne.
– Jeg vet at jeg kan dø når som helst. Men jeg er glad for at jeg levde så lenge at jeg ble ferdig med boken, sier hun.
– Tenker du ofte på døden?
– Ja, hver dag, tror jeg. Jeg sier «Kjære Gud. Hvis det er noen evighet, så la oss komme til deg.» Jeg ber mange ganger for dagen. Jeg kunne ikke levd uten bønnen, sier Ørjasæter.
Jeg ber mange ganger for dagen. Jeg kunne ikke levd uten bønnen
— Tordis Ørjasæter (97), forfatter
Hun ønsker ikke å bli framstilt som et fromt menneske, men bønnen gir henne en rytme i tilværelsen. Hun ber både for navngitte familiemedlemmer og for en «ulykkelig verden».
– Utviklingen i verden er skremmende. Jeg er redd for en ny verdenskrig, sier kvinnen som var tenåring under andre verdenskrig på første halvdel av 1940-tallet.
– Hvorfor er bønnen så viktig for deg?
– Den gjør meg jeg trygg på at jeg er ivaretatt, og jeg kan legge bekymringene bak meg, sier hun.
«Skrøpelig, men effektiv tro»
Ørjasæter røper at hun sovner til julesanger hver kveld, et ritual hun har med seg året rundt, men mener at hun ikke er spesielt flink til å lese i Bibelen og gå til gudstjeneste.
– Troen min er skrøpelig, men effektiv, sier hun.
Hun stoler på at Gud ser henne og ivaretar henne. Det er nok.
Ørjasæter forteller at høsten 1945 – det var etter artium eller videregående som vi sier i dag – fulgte hun samtidig forelesninger på Menighetsfakultetet og Teologisk fakultet på Universitetet. Som kvinne den gangen ble hun oversett på Menighetsfakultetet, men ble hilst velkommen på Universitetet. Det ble ikke mer teologiske studier, men hun gir uttrykk for bekymring over at folk flest i dag har så liten – eller ingen – kunnskap om Bibelen.
– Vi må jo kjenne kulturen vi lever i. Kjenne røttene, sier hun.
Sykler i senga hver morgen
97-åringen savner mannen sin, Jo Ørjasæter. Hun har gode venninner å samtale med, men daglig savner hun mannen som hun kunne snakke med om politikk og samfunnsproblemer.
Likevel har hun arbeidet jevnt og iherdig siden han døde for 18 år siden. Metoden hennes har vært å alltid skrive to til tre timer på formiddagene, og aldri arbeide etter Dagsnytt 18. Hun råder skriveinteresserte til å holde det gående og aldri gi seg.
– Ikke gi deg over til trøtthet, eller til å tro at du ikke kan mer. Bare fortsett å skrive, sier Ørjasæter.
– Har du noen hemmelige triks for å kunne bo alene som 97-åring?
– Før jeg står opp om morgenen, tar jeg 100 sykkeløvelser i senga. Og så følger jeg gymnastikkprogrammet Sprek med Sofia på NRK2.
– Du starter hver eneste dag med å sykle litt?
– Ja. Jeg prøver å fortsette med de vanlige rutinene mine. Ikke tenke at jeg er blitt for gammel.
Bevarer verdigheten ved å kle seg selv
På ett område får 97-åringen riktignok det ikke helt til – det digitale. Det sliter hun med. Hun har prøvd å ha smarttelefon, men måtte straks bytte tilbake til en gammel mobiltelefon med taster. Laptop er derimot ikke noe problem. Med den skriver hun bøkene sine, leser epost og bestiller varer over nettet.
– Jeg lurte på om jeg kunne klare meg alene når jeg ble så gammel, men jeg klarer de vanlige tingene. Jeg har hjemmesykepleier morgen og kveld, men står opp før de kommer. Da kan jeg kle meg selv, sier Ørjasæter, som sier at det er en måte å bevare verdigheten på.
I boken sin skriver hun at sårbarheten hos den vesle ved livets begynnelse er som hjelpeløsheten hos de gamle ved livets slutt. Hun aksepterer at det er slik, og lever med det. Samtidig er hun opptatt av å ta gode og fremtidsrettede grep. I leiligheten sin på Majorstuen har hun for eksempel bare noen av møblene og hyllene med bøker igjen – mye kvittet hun seg med da hun flyttet fra eneboligen i Bærum.
– Jeg visste at jeg nå trengte et stort gulv for å kunne bevege meg fritt uten å snuble i ting. Et godt råd er å ikke være for sentimental i forhold til livet ditt, men til enhver tid gå videre, sier Ørjasæter.
Et godt råd er å ikke være for sentimental i forhold til livet ditt, men til enhver tid gå videre
— Tordis Ørjasæter (97), forfatter
Fra barndom til morsrolle
Livet hennes rommer mye mer enn vi noen gang vil få plass til i ett avisintervju. Én av historiene vi ikke får fortalt her, er historien om sønnen Dag Tore, som er psykisk utviklingshemmet. Hun skrevet om ham i Boka om Dag Tore, da han var 20 år og Ørjasæter 50. Og i en slags fortsettelse: Kjærligheten har sitt eget språk, da han var blitt 62 år og hun 90.
– Det har vært et slitsomt liv. Men jeg har hatt en god evne til å se de lyse sidene, sier hun – og trekker fram alle de tre barna, Dag Tore, Elin og Kristin, som høydepunkter i tilværelsen.
– Barna har vært de sterkeste opplevelsene i livet mitt, sier hun.
Selv var hun barn på 1930-tallet og vokste opp i et strengt hjem.
– Jeg har fått mye ris. Det er forferdelig, helt forferdelig. Jeg tror mor gjorde så godt hun kunne, men jeg måtte være snill og lydig hvis mor skulle være glad i meg. Jeg har gitt mine egne barn nøyaktig det motsatte av den oppdragelsen jeg fikk selv, sier hun.
Likevel, som barn og ungdom hadde hun det stort sett bra, også under krigen, selv med en far i konsentrasjonsleir, og de fleste stadig var sultne.
– Det var så enkelt den gangen. Enten var du på den riktige siden, eller så var du på den gale siden, sier hun.
Advarer mot å sette de eldre på sidelinjen
97-åringen oppfordrer alle i dag til å følge med i tiden og politikken.
– Bruk hjernen alt du kan! Det tror jeg holder liv i hele systemet, sier hun.
Angsten for demens har vært sterkere for henne enn angsten for å dø. Men nå har hun fått forsikringer fra legene sine om at hun ikke kommer til å bli dement. Hjernen er i full vigør. Det virker ikke alltid som om samfunnet tar innover seg at også eldre mennesker er tenkende mennesker og har et langt tidsperspektiv, mener hun. Ørjasæter advarer mot å sette eldre på sidelinja i samfunnet. Her ser hun et klart forbedringspotensial.
– Det er fryktelig tragisk om eldre ikke blir regnet med, sier Tordis Ørjasæter.
– Vi trenger de eldres visdom.
---
Tordis Ørjasæter
- Norsk forfatter, tidligere litteraturkritiker og professor i spesialpedagogikk
- Født 25. mars 1927
- Var gift med Jo Ørjasæter, som døde i 2006
- Mor til Dag Tore, Elin og Kristin Ørjasæter
- Har gitt ut en rekke bøker siden slutten av 1950-tallet. For Menneskenes hjerter. Sigrid Undset – en livshistorie (1993) fikk hun Brageprisen
- Aktuell med ny bok som 97-åring: Stadig fortsetter jeg å leve (Cappelen Damm)
---
