Rachel Cusk har gjort brudd til et av sine varemerker. Med Omriss-trilogien fra 2010-tallet snudde hun om på forventningene til romanens måte å fortelle på. Hennes siste bok, Parade, starter også med en form for forskyvning. Her begynner den middelaldrende kunstneren G å male motivene sine opp ned.
Dette har i sin tur en omveltende effekt på kunstnerens kone. Hun opplever at opp ned-bildene sier noe vesentlig og ubehagelig om kvinners stilling. Mer spesifikt føler hun at de fanger hennes egne livsvilkår.
– Boken handler om sammenbrudd, vold og om det som tar slutt. Ikke minst handler den om femininitet og hvordan en kvinne blir til en som skaper noe, sier Rachel Cusk selv om hvorfor romanen åpner som den gjør.
Vi møter Cusk i Oslo i anledning lanseringen av den norske oversettelsen av Parade. Britiske Cusk regnes som en av samtidslitteraturens mest sentrale stemmer, og noen dager etter intervjuet med Vårt Land deltar hun på et utsolgt arrangement om forfatterskapet sitt på Litteraturhuset.
---
Rachel Cusk
Britisk forfatter av skjønnlitteratur og sakprosa, født i 1967 i Saskatoon, Canada. Flyttet til Storbritannia i 1974
Aller mest kjent for Omriss-trilogien, som består av romanene Omriss (2014), Transitt (2017) og Kudos (2018)
Aktuell på norsk med romanen Parade (Gyldendal), oversatt av Agnete Øye
---
Kunst, kjønn og måten vi ser hverandre på, er sentrale tema også i andre av forfatterens romaner. Hvorfor er kunst og kjønn viktig for henne å utforske? spør vi.
– Hvorfor skulle det ikke være det? Jeg mener, finnes det noe mer interessant? spør Cusk retorisk tilbake.
I stedet for, eller i forlengelsen av spørsmålet, streifer vi innom hvordan billedkunsten har hatt særlig høye barrierer å overstige for kvinner. Kunsthistorien kan skilte med påfallende få kvinner, og Cusk minner om den økonomiske bakgrunnen for fraværet.
– Det enkleste du kan gjøre, om du ikke har noen ting, og du mangler makt og frihet, er å skrive. Omtrent alle kan skrive, alt som trengs er penn og papir. Men jo mer du nærmer deg andre kunstformer, jo tydeligere blir de økonomiske problemene, problemene med arbeidsrom, med barn.
Hente livet inn i kunsten
Selv valgte Cusk, som har to døtre, å hente familielivets mange hindre inn i den kreative skrivingen sin. Hun kaller det et alternativ til det kvinner i normale jobber alltid har måttet gjøre, nemlig å late som om familielivet ikke eksisterer når du er på jobb, og at jobben ikke eksisterer når du er hjemme.
– Jeg følte at jeg måtte gi et vitnesbyrd og fortelle sannheten.
I 2001 utga hun selvbiografiske A life’s work: On becoming a mother, om det fysiske og emosjonelle slitet med å få barn. Boken skapte mye debatt da den kom, og reaksjonene var til dels svært kritiske. Cusk ble blant annet anklaget for å være en dårlig mor.
– Jeg tror ikke jeg ville ha skrevet om disse tingene om jeg ikke var klar over at det ville by på problemer, sier Cusk om hvordan hun opplevde kritikken.
Cusk beskriver morskap som noe innforstått og institusjonalisert; et slags virkelighetsbilde som mange mødre rundt henne tok del i og jobbet for å opprettholde, men som hun selv sto på utsiden av.
– De kritiske reaksjonene mot boken burde ikke overraske meg, for de var de samme som de personlige reaksjonene jeg møtte, i porten inn til skolegården, for eksempel. Min måte gjøre ting på, var ikke som andres.
A life’s Work er siden blitt et referanseverk for mange, og i 2019 kåret The New York Times den til en en av de 50 beste memoarene de siste 50 årene.
En som lytter
Memoaren Etterspill: Om ekteskap og skilsmisse (2012) skapte også intens debatt. I et intervju med The Guardian fra 2014 forteller hun at hun etter dette, for sin egen del, måtte finne en ny måte å skrive på. Resultatet ble den i dag kanoniserte Omriss-trilogien, der fortelleren sakte trer frem i møte med andre mennesker, og gjennom det de forteller henne om livene sine.
Vi spør Cusk om hvor viktig virkelighetens samtaler er for henne når hun skriver.
Jeg er en som lytter og etterligner. Jeg kommer fra en stor familie med veldig høyrøstede mennesker
— Rachel Cusk
– Jeg er en som lytter og etterligner. Min egen deltakelse i samtalen er ikke viktig. Jeg kommer fra en stor familie med veldig høyrøstede mennesker og en mor som snakket og snakket og snakket. Vanen med å lytte, stikker derfor dypt i meg.
Cusk tilbrakte sin tidlige barndom i Canada, før familien flyttet til England. Akkurat som med de skandinaviske språkene, er det mange ulike nyanser mellom amerikansk engelsk og britisk, påpeker hun.
– Så du ble du nødt til å lytte?
– Ja, jeg tror jeg ble stilt inn sånn allerede tidlig i livet. Jeg lærte meg å lytte til voksne og hørte hvordan de forfalsket det de hadde opplevd, mens jeg tenkte: «jeg var der, og jeg tror ikke det var sånn det skjedde».
Cusk peker på at de tidlige bøkene hennes inneholder mye dialog, men at hun er blitt mer og mer bevisst på at folk i en del tilfeller bare uttrykker sitt eget perspektiv når de snakker.
– Er samtalene i bøkene dine noen ganger hentet fra virkeligheten?
– Nei, for jeg gjør ikke opptak. Det er heller sånn at det jeg hører blir omgjort til en følelse om en eller annens liv, før det kommer ut igjen som en mye mer fortettet ytring fra denne personens indre.
Bak bildet er kunstneren
Vi lar intervjuet slutte der det i virkeligheten startet: Ved Rachel Cusks undersøkelser av virkningen et kunstverk kan ha på den som betrakter det.
– Hva betyr billedkunst for deg som forfatter?
– Et enormt spørsmål, svarer Cusk.
– Jeg tror mitt forhold til kunst ligner det andre har, sier hun, og fortsetter:
– Men jeg har tenkt mer og mer på hvordan et bilde virker annerledes enn en tekst. Skrivingen min har handlet mye om å prøve å fri teksten fra vanlige narrative funksjoner. Det har vært en interessant ambisjon, men hva med verk som ikke er narrative? Hva med et maleri som beveger seg mot det helt abstrakte?
Jeg har tenkt mer og mer på hvordan et bilde virker annerledes enn en tekst
— Rachel Cusk
Hvordan snakker et slikt bilde til den som ser på det? Hvordan skjer den formen for kommunikasjon, sammenlignet med en tekst som noen leser? spør Cusk.
– Min tanke har vært at et eller annet sted i bildet finnes personen som har laget det: Bak bildet er kunstneren, og det må være slik deler av kommunikasjonen finner sted. Jeg ser for meg at biografien til kunstneren er en slags mystisk faktor i opplevelsen av verket.
Cusk legger til at hun med biografi ikke mener alle mulige faktiske detaljer, men heller det man kan kalle persona; en slags kunstnerisk karakter.
– Kunstneren blir et slags bindeledd hvis liv kan reflektere tilbake på vårt liv.
– Og det er noe du prøver å nærme deg når du skriver?
– Ja.
