«Dette er århundrets stemme. En stemme av en million!»
Slik har Lise Davidsen blitt presentert av The New York Times. Nå er den verdenskjente sopranen i hjemlandet etter å ha turnert verden rundt. Hun er her for å synge Wagners Den flyvende hollender på Den Norske Opera og Ballett i Oslo, og vi møter henne i et øvingsrom i fjerde etasje i Oslos enestående signalbygg. Utsikten er flott mot Sørenga og Munch museet.
---
Lise Davidsen
- Verdenskjent lyrisk-dramatisk sopran.
- Vinner av flere førstepremier i diverse musikkstevner blant annet Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse.
- Født og oppvokst i Stokke i Sandefjord kommune.
- Ble særlig kjent etter sin debut på den prestisjefylte operascenen the Metropolitan opera i 2019.
- Er aktuell med en konsertant framføring av Wagners Den flyvende hollender på Den Norske Opera 22.–24. august.
---
Til forskjell fra andre primadonnaer har ikke Lise Davidsen blitt dressert inn i, eller blitt eksponert for scenekunst eller klassisk musikk i barndommen.
– Klassisk musikk var ganske fremmed for meg og familien min i oppveksten. Det var noe som var på NRK 2 og P2. Det var alltid en veldig respekt for klassisk, men vi var lite eksponert for det. Selv når vi var klar over at det var et arrangement nær oss, enten i Tønsberg eller Sandefjord dro vi ikke på det. Det nærmeste var kanskje en julekonsert.
– Dere hadde ikke en eller annen støvete Mozart-CD som bestemor satt på?
– Nei, nei, nei! Hvis det var snakk om Mozart, så var det Mozart-kuler, sjokoladen altså, forteller sopranen fra Stokke.
Det var håndball familien Davidsen drev med. Og litt av grunnen til at den fremtidige sopranen også begynte med håndball, var at det var der mor og far kunne bidra. De satt i idrettslaget og faren var trener.
– Også trivdes jeg jo også godt med en lagsport og å være en del av et fellesskap.
Hvis det var snakk om Mozart, så var det Mozart-kuler, sjokoladen altså
— Lise Davidsen
Når hun begynte å interessere seg for sang hadde hun aller først ambisjoner om å bli en singer songwriter, men lette raskt etter den samme lagfølelsen innenfor den musikalske sfæren som hun kjente så godt fra den sportslige.
Tidlig i tenårene fikk Davidsen øynene opp for klassisk musikk da hun ble med i det lokale kirkekoret. Det var derimot ikke opera hun begynte med. Hun falt heller for kammermusikk og barokk. Men et møte med en lærer i København skulle vise seg å være skjebnesvangert. Davidsen fikk beskjed om at hun burde satse på opera. Og resten er historie.
Engler og demoner
Til forskjell fra håndballen og kirkekor er det å være operasopran svært individuelt ifølge Davidsen.
– Er det et problem for deg at det er så individualistisk?
– Ja og nei. Jeg liker å øve alene og forbedre meg selv. Samtidig har jeg aldri likt å bli sett, å stå foran. Jeg har jo en bror og søster som er veldig gode sosialt, der jeg er mer innesluttet. Det fine med kor og håndball er at man står sammen og det har jeg likt. Som jo er et stort paradoks fordi jeg nå er solist!
Hun sier det er to motstridende krefter inne henne som stadig jobber mot hverandre. Den ene formaner «kan du ikke bare stå på bakerste rekke slik at du ikke synes, slik at du passer inn». Den andre sier «Jeg har kjempelyst til å bli bedre, synge de rollene».
– Og jo eldre jeg blir, jo mer vinner solisten. Men følelsen av å ha lyst til å være som alle andre er der fremdeles. Det har vært mange innvendig kamper for å tørre det. Men så er jo kanskje lysten større enn alt annet.
Operaens fremtid
Lise Davidsens barndom er i seg selv et eksempel på hvor utilgjengelig klassisk musikk og opera kan være. At Norges største profil i sjangeren ikke så sin første opera før hun var 20 år, gjør at man kan stille spørsmål ved hvorvidt man gjør nok for å engasjere folk til å høre på musikken og dukke opp på forestillinger.
– Jeg tror opera er fremmed for mange på grunn av for lite eksponering. Det er vanskelig å snakke om, fordi jeg er veldig for at vi skal tilgjengeliggjøre oss mer. Samtidig har jeg størst tro på det som skjer her inne – live-opplevelsen i operaen, i et rom som er laget for det.
Solisten mener hovedutfordringen er å få folk inn i salen. Når de først er inne er hun ikke bekymret for at de skal føle seg fremmedgjort.
– Derimot tror jeg at hvis jeg hadde stått nede på plassen utenfor Munch-museet og sunget, hadde folk bare sagt «hva er det hun holder på med? Hun står der og skriker».
Slike tiltak har Davidsen ingen tro på.
– Hadde Maria Mena stilt seg opp der nede med mikrofon, hadde det vært noe annet, for det lydbildet er mye nærmere det vi kjenner. Og i klassisk musikk er jo det sceniske nesten like viktig som det musikalske. Det er jo faktisk ingen mikrofoner der, det er alltid folk veldig overrasket over.
Jo eldre jeg blir, jo mer vinner solisten. Men følelsen av å ha lyst til å være som alle andre er der fremdeles.
— Lise Davidsen
Davidsen mener den klassiske musikkens største utfordring er at den er blitt til i en annen verden, tilpasset et annet format.
Hun beklager seg over at opera kommer til å slite fremover på grunn av mangel på midler fra staten og private aktører. Menneskene har hun derimot veldig tro på.
– Vi søker jo ro nå. Meditasjon er blitt kjempepopulært, vi har innstillinger som skrur av fargene på telefonene våre. Vi er opptatt av å koble av. Der tror jeg vi kan komme inn. Selv om du ikke akkurat kobler av når du går inn og hører en opera. Men det er noe med at det ikke er digitalt, det er ikke den verden vi lever i, og da blir plutselig det at operaen er litt fremmed, en stor styrke.
Operaens arv
Det er ikke første gang en norsk Wagner-sopran satt seg i fore å redde operaen fra å gå under. Damen på den gamle hundrelappen, den verdenskjente sangeren Kirsten Flagstad, var sentral i å redde den nå legendariske operaen The Metropolitan i New York. Og det er nettopp på «The Met» at Lise Davidsen skal synge en av Flagstads signaturroller, nemlig Isolde i klassikeren Tristan og Isolde.
Men når vi spør Davidsen om hun tenker på sammenligningen med Flagstad kommer hun med et overraskende svar:
– Jeg tenker på henne hver gang jeg møter noen som ser meg første gang.
– Hvorfor?
– Fordi alle spør meg om jeg tenker på henne. Og svaret er nei, det gjør jeg egentlig ikke. Jeg klarer ikke å se sammenligningen. Ja, jeg er norsk. Ja jeg synger det samme repertoaret og synger på de samme scenene. Men klanglig og musikalsk er det det to helt forskjellige verdener. Men jeg har en enorm respekt for henne.
Davidsen fremhever at det er først og fremst repertoaret som hun har ærefrykt for. Sangere som Flagstad og Callas har signert seg av som de som har gjort noen roller best.
– Jeg kan gjøre så godt jeg kan. Og så er målet mitt dessuten alltid å finne min egen tolkning.
Vi spør allikevel om Davidsen tror hun en eller annen gang kommer til å få en signaturrolle, en rolleprestasjon for historiebøkene. For med en med tilnavnet århundrets stemme kan det tenkes at det en gang vil skje.
Davidsen svarer at det aldri ville vært et mål, før et nølende «ennå» slenges på.
Å ta opp eller ikke ta opp
Når vi spør Davidsen hvordan det er å legge inn flere måneder med arbeid i en liveopptreden som er over etter knappe fire timer, understreker hun at det er faktisk noe av det beste med å være operasopran.
– Jeg synes det er fantastisk å kunne gå på scenen og tenke at «det var det». At det bare var meg og publikum i rommet som vet hva som skjedde der akkurat da.
– Du har aldri tenkt «Den forestillingen burde ha vært tatt opp»?
– Nei. Publikum tenker nok sikkert mer på sånne ting. Jeg er stolt av at jeg får lov å spille inn, men det er et helt annet format, Når jeg sang Salomé for eksempel, var det mange som var lei seg for at det ikke var opptak. Men for meg var det fantastisk gøy. Da måtte jo folk reise av sted for den opplevelsen, for den operaen de elsker så høyt.
– Og det er helt fantastisk.
