I et nylig intervju med Vårt land anklaget Einar Duenger Bøhn sin foreldregenerasjon for å spre «hårreisende dumskap med capslocken på» rundt om på sosiale medier. Noen vil nok mene at fenomenet dumskap gjelder alle generasjoner. Men stemmer det at folk er dummere nå enn før?
Ikke hvis vi skal tro The Economist som omtaler den forbausende økningen av IQ-poeng blant verdens befolkning etter krigen. Allikevel sitter man igjen med følelsen av at det fremdeles finnes en god del dumhet og til og med idioti i verden – og kanskje enda mer nå enn før.
Skribent og filosof Lars Fr. H. Svendsen har skrevet boken Dumhet, idioti og dumme idioter. Skal vi tro mannen bak en rekke andre populære filosofibøker for allmenheten, slik som kjedsomhetens og håpets filosofi, er idioti og dumskap noe som definerer oss alle. Denne påstanden oppsummeres fint allerede i bokens to første setninger:
«Jeg er dum, det er du også. I tillegg er jeg en idiot, det er du også.».
Når vi konfronterer Svendsen med denne sveipende kritikken av menneskeheten, humrer han litt før han forsvarer seg.
– Boken er jo veldig demokratisk anlagt sånn sett. Vi sitter alle i klisteret. Hvorfor? Jo, fordi vi er tenkende vesener – og dumhet og idioti er uløselig knyttet til tenkning. Dumheten og idiotien er et uttrykk for at tenkningen ikke fungerer slik den burde.
– Vi starter alle i dumheten
I boken skiller Svendsen skarpt mellom de to begrepene dumhet og idioti. Svendsen forstår dumhet som at man ikke bruker hodet og heller baserer seg på overleverte oppfatninger. Man er så å si gjennomgående passiv.
– Og det er jo selvfølgelig der vi alle må starte. Man må overta andres, særlig foreldres, forståelse av virkeligheten og deg selv før du kan få din egen. Når vi deretter forsøker å bevege oss ut av dumheten og begynner å tenke, så tenker vi ofte veldig, veldig dårlig ... og så blir vi idioter. Dette er noe vi alle gjør oss skyldige i med nokså jevne mellomrom, forklarer Svendsen.
I det store og det hele bør man alltid ha døra på gløtt for at oppfatningene man har kan vise seg å være riv, ruskende gale.
— Lars Fr. H. Svendsen
Filosofen ser at vi blir ganske nedslått av disse nyhetene, men forsikrer oss om at både den dumme og idioten slipper ganske billig unna i boken. For heldigvis går det an å snakke med begge to.
– De har ikke lukket seg helt ennå. Til den dumme kan man stille spørsmålet «hvorfor tror du det?» og så kan man få i gang en tankeprosess. Til idioten kan man spørre «Hvorfor slutter du fra A til B her? Henger det på greip?» og slik kan man ha en samtale gående. Så de dumme og idiotene er sånn sett ålreite, de.
Den store synderen
Svendsen kontrasterer de to foregående kategoriene med den han frykter aller mest: Den dumme idioten. Han forklarer at dum idioti er som et slags tokomponentslim som forener de verste egenskapene til dumheten og idiotien. Han definerer dum idioti som den tankeløse omfavnelsen av skikkelig dårlig tenkning.
Når vi spør om noen eksempler, henviser filosofen oss til sosiale medier. Her vil man se at dumme idioter er ekstremt overrepresentert, mener han. Han peker på skråsikre allvitere som mener å kunne uttale seg med samme autoritet i absolutt alle spørsmål og aldri er villige til å fire en millimeter på sine proklamasjoner til omverdenen.
– Det lukter jo dum idiot lang vei, ikke sant?
Igjen forsikrer Svendsen oss om at det ikke er så dårlig stilt med oss som man kan få inntrykk av, fordi ytterpunktene dominerer på sosiale medier.
Den senmoderne idiot
Det er altså dumme idioter vi ser i stort flertall på sosiale medier, ifølge Svendsen. Dermed kan forklaringen på fornemmelsen vår være at idiotien og dumheten sensureres i mye mindre grad i dag enn tidligere. Kort sagt: Dumme idioter er mer synlige enn de var før.
Hvis dette stemmer, skiller den senmoderne idiot seg kraftig fra den greske idioten i antikkens Hellas. Ordet idiot stammer fra gammelgresk og betyr en som ikke deltar i offentligheten. Konsekvensen av gresk dum idioti er dermed at idiotien (og dumheten som måtte følge) ikke blir synlig for resten av samfunnet. Den senmoderne idioten er derimot overrepresentert i offentligheten.
Man tenker «Å, så dum jeg var. For en idiot, for et kjøtthue jeg var!» Men det er jo en erkjennelse, det òg.
— Lars Fr. H. Svendsen
Når vi legger denne innsikten frem for Svendsen, påpeker han at dagens dumme idioter gjerne søker et felleskap. Da har de en tendens til å sementere seg enda mer.
– De vandrer ofte i flokk mens de tror at de er genuint selvstendig tenkende kun fordi de da har en annen oppfatning enn den mest utbredte. En vanlig vrangforestilling er at det å være kontrær er det samme som å tenke selvstendig. Det er det jo ikke. Å si det motsatte av noen andre innebærer ikke nødvendigvis tenkning i noen rimelig forstand.
Museskritt mot visdom
– Hvordan kan vi unngå å tråkke i salaten?
– Det er jo rimelig avgjørende at man alltid er åpen for at man kan ta feil. Jeg sier ikke at man skal tvile på absolutt alt, for det finnes dum og ubegrunnet tvil også. Men i det store og hele bør man alltid ha døra på gløtt for at oppfatningene man har kan vise seg å være riv, ruskende gale. Jeg sier ikke at man da er fremme ved visdommen, men man har i hvert fall gjort et forsøk. Man blir kanskje litt mindre idiot. Faren for tilbakefall er likevel ikke noe vi blir kvitt. Dette er jo et Sisyfos-arbeid!
Svendsen påpeker at det til og med er håp for den tredje kategorien som består av dumme idioter.
– Et eksempel jeg har i boken, er fra Moby Dick hvor kaptein Ahab turer frem som en klassisk dum idiot. Men mot slutten av boken står han ved baugen mens det går opp for ham hva slags galskap han har viet livet sitt til, hvordan han har ødelagt sitt eget og andres liv.
– Men disse åpenbaringene sitter langt inne. Og så kan man jo irritere seg over at når folk blir klar over sin egen dumhet og idioti, er det gjerne retrospektivt. I Ahabs tilfelle kommer det altfor sent. Det gjelder en selv også. Man tenker «Å, så dum jeg var. For en idiot, for et kjøtthue jeg var.» Men det er jo en erkjennelse, det òg.
Skribenten påpeker at det er hver og en av oss som er ansvarlig for å motvirke vår egen dumhet og idioti, og at dette er avgjørende for å leve et godt liv.
– For den idioten som spiller den aller største rollen i livet ditt, er den du møter i speilet hver morgen. Det jeg prøver å gjøre med denne boken er egentlig bare å bevisstgjøre leseren om blindsoner og bidra med noen perspektiver. Til syvende og sist handler det om selvrefleksjon, og selvrefleksjon kan ikke outsources. Det må hver og én gjennomføre på egen hånd.
---
Lars Fr. H. Svendsen
- Professor i filosofi ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier ved Universitetet i Bergen.
- Født i 1970
- Bistilling i den liberale tankesmien Civita.
- Forfatter av flere filosofibøker som til sammen er blitt oversatt til 31 språk.
- Aktuell med Dumhet, idioti og dumme idioter (Kagge forlag).
---
