I en sommerstengt barnehage i sentrum av Oslo, hvor angivelig mye ansvarsfraskrivning har skjedd de siste årene, møter vi en blid Einar Duenger Bøhn. Filosofen tar høflig av seg solbrillene mens han hilser, han virker lite preget av debatten som har rast siden han fikk merkelappen «trad dad» i Aftenposten. Vi spør han først om han kan gå litt mer i dybden på hva han mener er galt med dagens barneoppdragelse. Han går rett på sak.
– Jeg synes begge rollene, både far og mor, har delegert altfor mye ansvar over til andre institusjoner, til skoler, til samfunnet. De står ikke lenger for det de selv mener.
46-åringen mener skjermbruk er et utmerket eksempel. Det er ingen foreldre som vil si «Jeg synes barna bør sitte litt mer på skjerm». Utviklingen er derimot at barna bare sitter mer og mer på skjerm. Da sier det seg selv at noen har kapitulert. Det er noen som ikke trekker en grense.
Bøhn mener det har gått for langt i retning av voksnes likestilling med barn.
– Fedre ligger nede på gulvet og snakker babyspråk med dem. Det er helt håpløst.
Filosofen mener at dette kan sees på som et bredere og vedvarende samfunnsproblem hvor folk ikke lenger greier å stå for oppfatninger de har.
– Jeg ser jo at til og med foreldregenerasjonen min har kapitulert. De sitter på sosiale medier og legger ut hårreisende dumme ting med capslocken på.
Bøhn mener vi ikke står helt fritt i spørsmålet om vi skal være tilstede på sosiale medier. De aller fleste bruker dem til en viss grad, selv om den gjengse oppfatningen er at det ikke burde være et krav. Dermed har vi mistet en følelse av selvbestemmelse og individet blir umyndigjort.
– Vi har gitt opp. Det er ingen som orker å kjempe i mot lenger. Og det synes jeg er ganske tragisk, sier Bøhn.
Vi har gitt opp. Det er ingen som orker å kjempe imot lenger.
— Einar Duenger Bøhn
Imot dannelsesidéen
Gradestokken nærmer seg 30 grader. Filosofen fyrer seg opp.
– Vi delegerer mer og mer ansvar vekk fra oss selv samtidig som alt vi gjør blir mer og mer privat. Man ordner ærender med banken og forsikring hjemmefra. Man trenger ikke lenger gå ut. Vi skal altså gjøre mer samtidig som vi bestemmer mindre av hvordan ting funker og vet mindre om hvordan ting funker.
Det er litt som en husråte. Det drypper et sted, så går det veldig sakte. Men plutselig er hele huset råttent.
— Einar Duenger Bøhn
Slik oppstår en generell fremmedgjøring for hvordan systemet fungerer, og hvem som tar avgjørelsene, mener filosofen. Dette står i kontrast til opplysnings- og dannelsesidéen om at man skal være et autonomt, selvstendig individ som står for sine egne valg. Å være et slikt menneske blir vanskeligere og vanskeligere fordi disse trendene presser oss, sier Bøhn.
Han presiserer at dette er et vanskelig fenomen å oppfatte.
– Det er litt som en husråte. Det drypper et sted, så går det sakte. Men plutselig er hele huset råttent. Og man er ikke helt klar over hvordan det hele oppstod.
Ikke et ideal å være 20 år
Siden Bøhn har omtalt ansvarsfraskrivelse hos sin generasjon og sin foreldregenerasjon forsøker vi å spørre om han setter sin lit til dagens unge. Her avbryter filosofen.
– Jeg har ingen tro på at ungdommer skal redde verden. Og dette leder oss egentlig inn på noe annet som kan knyttes opp mot denne samfunnsdiagnosen. Det har vært en utrolig sterk promotering av det unge. Det er liksom et kompliment hvis du ser ut og oppfører deg som du er 20 når du er 50. Det er jo veldig rart. For meg er det ikke et ideal å være 20 år. Jeg ville aldri ha vært 20 år hvis jeg kunne velge. Jeg ville ha vært 60. Jeg ville ha vært den som var klok, hadde erfaring og oversikt, sier 46-åringen.
– Hvor ble det av de voksne i rommet? Skal alle være barn? Dette henger jo litt sammen med de fedrene fra i sted. Man ligger på gulvet og snakker babyspråk til et barn som skal ha en voksenrolle å se opp til. Man skal jo lære dem å snakke ordentlig, ikke dyrke babyspråket, sier Bøhn.
Progressive hjerter og konservativ forstand
Bøhn forklarer at det er riktig å være progressiv og utforskende når man er ung. Når man blir eldre skal man være ferdig med det, og ha funnet noen verdier man står for. Dersom man er redd for å være ferdig med utforskningen og ender opp med en frykt for å være «gamle og kjedelige» blir det en helt feil strategi for et godt samfunn, mener filosofen.
– De gamle skal bære tradisjonen, og så skal de unge utforske nye impulser. Hvis alle skal utforske nye impulser hele tiden, så blir det kaos.
Filosofen oppsummerer med at de unge har blitt dyrket ukritisk, og at han mener oppriktig at det er fantastisk å bli gammel. Samtidig understreker han at det fine med å være ung er å være frisk og energisk. Dette er forskjellige faser som bør settes pris på hver for seg.
– Jeg synes det er utrolig pinlig når gamle folk prøver å være unge.
