– Det var ikke mange som på tidlig 1980-tallet så for seg at Paulus kom til å bli et stort tema blant europeiske filosofer. Men det er blitt realiteten, konstaterer Ole Jakob Løland.
Han er en norsk teolog og professor, som nå er aktuell med boka En apostel for ateister.
Den handler om interessen for brevene til apostelen Paulus, som har spredt seg blant vår tids filosofer. Og det burde være en tankevekker for teologene, skal vi tro Løland:
– Her har vi å gjøre med en disiplin der Paulus har levd et eget liv helt på siden av teologien. Og interessen for ham, har på mange måter vært større og mer intens blant filosofene enn blant teologene, som mener filosofenes lesning av Paulus kan bidra til at også kirkene gjenoppdager sprengkraften i Bibelens brevtekster.
Kur mot kynismen
Boken handler om navn som Slavoj Žižek, Alain Badiou og Giorgio Agamben – alle godt plassert ut på venstresiden av den intellektuelle stjernehimmelen. Her er også psykoanalytikeren Julia Kristeva og dekonstruksjonismens far, Jacques Derrida.
Det er ulike problemer i tilværelsen som de mener at Paulus kan hjelpe oss med å løse. Og for å ta ett viktig eksempel: Hvordan kan politisk mobilisering oppstå i vår tid, der vi uten å blunke setter oss på et fly selv om vi vet at dette ikke er bra for klimaet.
Slavoj Žižek mener det vår tid trenger, er en «paulinsk vei»
— Ole Jakob Løland
– Žižek vil si at dette er kynisme i praksis, der man han gitt opp å strebe etter det som er sant. Og han mener at det vår tid trenger, er en «paulinsk vei», forteller Løland.
Denne går kort og godt ut på å gjøre et risikabelt trossprang, et som høyst sannsynlig vil fremstå som galskap. Man skal ikke vente på det perfekte øyeblikket for å handle, men navngi en hendelse, og gi den en betydning som en sannhet det er verdt å leve for – og ta konsekvensene av.
Som den arabiske våren. Eller oppstandelsen.
Alain Badiou er inne på noe av det samme, når han gjennom Paulus forsøker å reformulere en sannhetsfilosofi. Men verken for Badiou eller Žižek er det avgjørende om oppstandelsen faktisk har skjedd eller ei.
Poenget er at den representerer et håp mot alle odds:
– Den er sannhetshendelse, det vil si en hendelse som forplikter den troende til å satse på noe som virker helt usannsynlig, og som kan være med på å fremkalle det som Žižek kaller politiske mirakler, forklarer Løland.
Apostelens vei
Det er ulike historiske spor som ligger bak Paulus-interessen, forteller Løland. Et av dem går via den tyske filosofen Martin Heidegger. På 1920-tallet, før han hadde gitt ut sitt mesterverk Væren og tid, ga han egne Paulus-forelesninger på universitetet.
Heidegger la en plan for hvordan verkene skulle gis ut posthumt, og Paulus-forelesningene hans ble gitt ut på 1990-tallet. I disse fokuserte Heideggger på Paulus’ livsholdning, og hvordan apostelen forholdt seg til håpet om Kristi gjenkomst. Selv om Heidegger ikke innrømmet at han sto i gjeld til Paulus, mente Jacques Derrida at Væren og tid hadde tatt opp i seg kristne motiver på substansielt vis, for deretter å sekularisere dem.
Et annet spor går via den jødiske rabbineren og religionsfilosofen Jacob Taubes, som døde av kreft i 1987. Helt på slutten av livet kalte han venner og kjente til seg, og holdt forelesninger over Paulus. Her vevde han Paulus inn i den moderne europeiske filosofihistorien, via Spinoza og Nietzsche, Freud, Walter Benjamin og Carl Schmitt. Den som tydeligst har latt seg inspirere av disse forelesningene, er italienske Girorgio Agamben, som kalte sin Romerbrevkommentar for Tiden som er igjen.
Franske Alain Badiou oppdaget på sin side Paulus uavhengig av dette. Han leste teologene Stanislas Breton og Günter Bornkamm, som begge hadde bakgrunn i den tyske historisk-kritiske bibelforskningen. Mens Julia Kristeva var elev av Jacques Lacan, den største psykoanalytikeren etter Freud, og var interessert i kristendommens psykologiske innsikter. Også Žižek leste for øvrig Lacan.
– Det er mange tråder som går parallelt her, og krysser hverandre, kommenterer Løland.
---
Paulus og moderne filosofi
- En apostel for ateister – Paulus i moderne filosofi er en ny sakprosabok skrevet Ole Jakob Løland (Vidarforlaget).
- Den tar opp hvordan apostelen Paulus sine tekster er blitt lest av filosofer som Slavoj Žižek, Alain Badiou, Giorgio Agamben m.fl.
- Boken kom tidligere i år ut på engelsk og spansk. I Spania på det prestisjetunge forlaget Editorial Trotta.
- Løland er professor i KRLE ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN).
- Han har tidligere skrevet: The Political Theology of Pope Francis: Understanding the Latin American Pope (Routledge, 2023), Pauline Ugliness and the Turn to Paul (Fordham Uni. Press, 2020) og The Reception of Paul the Apostle in the works of Slavoj Žižek (Palgrave Macmillan. 2018).
---
Maktkritikk
– Du siterer Agamben på at det er først nå i dag at Paulus brev «i egentlig forstand er blitt forståelige for oss». Hva legger han i det?
– Det er en ganske utrolig påstand. Men Agamben er en maktkritisk tenker, som ikke ser mange reelle alternativer til de katastrofale utviklingstrekkene som han finner i vår tid. Han sier Paulus er en protesttenker, som står i en jødisk, messiansk tradisjon. Dette mener han er en kulturhistorisk understrøm og kilde til maktkritikk nedenfra, som særlig kommer til syne i lys av de store katastrofene i det moderne samfunnet.
Slår han ikke dermed inn åpne dører, spør imidlertid forfatteren:
– Tenk bare på reformasjonen. Eller på nyere vekkelsesbevegelser som har vært store folkebevegelser, der Paulus hadde stor betydning. Agamben har nok ikke i tilstrekkelig grad innsett at det finnes en bruddtenkning og maktkritikk i den kristne tradisjonen.
De nye Pauluslesningene kan like fullt være viktige for teologien, mener Løland, som har forsket mye på den frigjøringsteologiske bevegelsen med røtter i Latin-Amerika. Her er det ikke Paulus som man først og fremst har vært opptatt av, men Bibelens exodusfortelling og Jesu forkynnelse om Guds rike for de fattige, forklarer Løland.
Derridas lærdom
Men forskeren mener at Paulus, lest med moderne briller kan inspirere en politisk teologi, der rettferdighet er det sentrale.
Løland viser til den meksikanske jesuitten José Porfirio Miranda som har hevdet at Guds rettferdighet er selve hovedmotivet i Romerbrevet. Og i Mirandas lesning, betegner ikke rettferdighet bare et åndelig forhold mellom den troende og Gud. Men han snakker om en altomfattende rettferdighet, som skal bre seg til alle nivåer i samfunnet:
– Og da får rettferdighetstanken også en sterk politisk mening, sier Løland.
Nettopp Jacques Derrida gjør det mulig å begripe den intrikate rettferdighetstanken hos Paulus, mener han. Derrida setter nemlig opp rettferdigheten og loven som to motsetninger som uløselig hører sammen.
Agamben hopper bukk over et sentralt vers i Romerbrevet
I Romerbrevet står disse to størrelsene i konstant spenning i Romerbrevet, påpeker Løland.
– Klarer Agamben å se dette spenningsforholdet?
– Nei. Agamben hopper for eksempel bukk over et sentralt vers i Romerbrevet, der loven opphøyes som opphøyd og god og hellig. Men du kan ikke gjøre av med loven, slik Agamben gjør. Du må inkludere den i dette nye messianske prosjektet, som han konstruerer gjennom Paulus. Jeg mener derfor at man bør lese Paulus i tråd med jødiskinspirerte filosofer som Derrida og Levinas. Da har loven fortsatt en funksjon.
En hype?
Den svenske teologen Jayne Svennungson har kalt Paulusinteressen for «en hype». Løland skjønner hvorfor:
– På én måte overselger de Paulus. De ignorer teologien og den historiske konteksten, og leser Paulus som om ingen har lest ham før dem.
Og likevel skjer det noe nytt i det apostelen har flyttet ned fra prekestolen, mener han:
– Det grunnleggende nye her, er at samtalen skjer innenfor moderne filosofiske debatter. Det betyr ikke at alle lesningene er så originale og oppsiktsvekkende, men noen av dem er det. Og disse klarer å fjerne de vante merkelappene på Paulus, som har gjort ham så forutsigbar, avslutter Løland.
