I 1931 var Elisabeth Dored første kvinne som malte fra Svalbard. Tiåret etter fotograferte og rapporterte hun fra kuleregnet som en av Norges første kvinnelige krigsreportere da Mussolini angrep Etiopia i 1935. Over det krigsherjede landet styrte hun dessuten flyet som fraktet ektemannens filmruller. I Wien var Dored tilstede da Hitler tok over byen og Anschluss var et faktum. Under andre verdenskrig måtte hun flykte papirløst gjennom Øst-Europa og via Asia for å komme seg trygt til USA. Som forfatter ble det trykket 100.000 eksemplarer av en roman om keiser Augustus’ forviste datter på 50-tallet.
I dag er Elisabeth Dored så godt som glemt.
Hvem var denne kvinnen som levde et liv få av oss kan drømme om?
Slektshistorien
– Jo mer jeg begynte å grave, jo mer skjønte jeg at dette er en dame som virkelig var en pioner i sin tid, forteller Ingela Nøding.
I fjor utga hun biografien Gjennom de fagre riker om Elisabeth Dored. Nøding hadde blitt nysgjerrig på sin egen grandtante som hun hadde hørt røverfortellinger om da hun var liten. Fortellinger om en gepard som kjæledyr og storslagne reiser. Men kunne dette være spennende for noen andre enn familien?
– Alle skal jo skrive bok om sin grandtante eller lignende. Det går litt inflasjon i det.
Et dypdykk i brev, gamle aviser og upubliserte manuser viste seg fruktbart. Elisabeth Dored var på flere måter en pioner i sin tid. Dette måtte da være større enn lokal slektshistorie.
Kunstneren i Paris
Som ung reiser Elisabeth Braadland – ennå ikke gift til å bli Dored – fra idylliske Ørsjøen utenfor Halden til Paris. Takket være søsteren «Monne»s rike, fraskilte ektemann, kan to søstre bo behagelig med utsikt over Seinen. Året er 1929 og Elisabeth er 21 år. Bohemenes kunstnerhovedstad gjør inntrykk.
Dessuten blir hun fascinert av den storslåtte katedralen Notre Dame. Nidarosdomen i Norge kan ikke «måle sig med sine franske søstre», skriver hun. «Vi som protestanter mangler den strebende tro og ånd som fikk gotikken til å spire frem av Frankrikes hjerte», mener Braadland.
– Hun er veldig opptatt av den sterke, personlige troen og er helt kompromissløs på at den er viktig helt fra 20-årene, sier Nøding.
Den katolske kirkens uforanderlighet appellerer til unge Elisabeth. Samtidig får hun innblikk i kunsthistorien og samtidens strømninger gjennom den skandinaviske kunstskolen Maison Watteau i Paris. Selv utvikler Elisabeth et ekspresjonistisk uttrykk. Hun «gikk sine egne veier, hendes smag og oppfatning var alltid høist personlig og understreket med en tvesikkerhet som mildredes med årene», skriver storesøsteren om Elisabeth på denne tiden.
Etter et år i Paris vender Elisabeth hjem, men snart er hun klar for nye eventyr på Svalbard. Her får hun både malt og skrevet korrespondanser til avisene hjemme om en mislykket ubåtferd der oppdager George Hubert Wilkins forsøker å være førstemann under polarisen.
Fra blod til bryllup i Jugoslavia
Neste reise går til Jugoslavia, også denne alene. Uten å kunne språket klarer Elisabeth å skaffe seg tillatelse til å bli med på en årlig festdans hos en mer radikal gruppe av sufismen. Elisabeth bevitner en feiring som begynner i opplesninger fra Koranen, går over i suggererende dans og ender i et rituale der forsamlingen risper opp egen hud med «kniver, spyd og dolker». I reiseskildringen omtegner hun det som en «demonisk drøm». Hun blir likevel rørt over gjestfriheten til muslimene.
– Det er en kontroversiell undergruppe av islam, så det var ikke slik islam var generelt på den tiden, forteller Ingela Nøding.
Gjennom et upublisert reisemanus har hun kunnet lese om Elisabeths opplevelser i Jugoslavia. Manuset ble forsøkt publisert, men refusert av Cappelen forlag. Begrunnelsen fra Jørgen W. Cappelen til Elisabeth var at den ikke ville «svare til de forventninger man har til et arbeide av Dem». Dette kommer muligens av at far Birger Braadland er blitt utenriksminister i Norge. Stillingen skaper kanskje forventninger til Elisabeth, men er nok også et hjelpsomt tillegg i reisepapirene hennes.
Reiseskildringen fortsetter nordover i Jugoslavia, i en liten fjellandsby. Maler- og skrivesaker, så vel som fotoapparat er med på reisen. Elisabeth får bli med på 13 bryllup i ett, der brudene må stå i timesvis på et podium til landsbybeboernes blikk og dømming, uten mat og drikke. Elisabeth skildrer en vakker kultur blant fjellene, men reagerer på kvinnenes kår.
«Hun treffer aldri et fremmed menneske, får aldri et nytt inntrykk og spiser aldri annet enn det hun ser omkring sig hver eneste dag, nemlig sau! Sau og atter sau!!» noterer hun om de gifte kvinnenes stilling.
Bryllupsreise på slagmarken
Snart skal Elisabeth Braadland selv bli brud. Den eventyrlystne filmfotografen John Dored møter hun først på Svalbard, og siden i Oslo. De holder kontakten, og i 1935 er det klart for bryllup i Wien. Men John, som jobber for amerikanske Paramount News, får allerede samme kveld spørsmål fra sin arbeidsgiver om å dra til Etiopia. Mussolini er klar for krig, og John skal rapportere. Han mener det er uansvarlig å ta med kona til krigsområdet, men Elisabeth nekter å bli igjen.
«Du kan da virkelig ikke dra på bryllupsreise alene», mener Elisabeth.
På plass i Etiopia er Elisabeth selv krigskorrespondent. Hun fotograferer og skriver for flere store aviser i Norge, men tar også bilder for The Times og andre medier rundt omkring i verden. Malersakene er dessuten med. Ekteparet får audiens hos keiser Selassie mens det enda er fred, og rapporterer om krigføringen etter at Mussolini og Italia har angrepet.
Luftskip og kuleregn
Ekteparet Dored er blant de siste krigskorrespondentene som blir igjen i landet. Elisabeth fungerer også som assistent for ektemannen, blant annet som pilot som flyr filmrullene hans over et krigsherjet land.
«Mang en natt når italienske speidere rapporterte om et ‘mystisk fly’ som svevde omkring, var det bare Paramounts luftskip fløyet av min kone», skriver John Dored senere.
Paret må på ett tidspunkt flykte fra kuleregn, og mang en gang er de tett på geværilden. Bilen deres blir truffet av flere kuler, men herr og fru Dored unngår selv skade.
– Elisabeth opererte forholdsvis kort som krigsreporter. Hun valgte trolig å legge det bort fordi hun ble konkurrent til mannen sin. Hun syntes nok også det var givende å være hans assistent og få utløp for eventyrtrangen sin sånn, sier Ingela Nøding.
Den korte tiden som reporter er kanskje grunn til at Dored ikke blir nevnt i samme åndedrag som andre pioneren som Lise Lindbæk. Hun blir ofte omtalt som Norges første kvinnelige krigskorrespondent, og rapporterte fra Den spanske borgerkrig allerede i 1936.
Tilbake til Europa med en gepard
Når italienske styrker har fått kontroll over Etiopia må Elisabeth og John omsider dra. John vil gjerne fortsette å filme, men frykter at italienerne vil tvinge ham til å jobbe for dem.
Tilbake i Europa har de to med seg en viktig suvenir. Geparden «Pus» har blitt kjæledyret til ekteparet, og hun får også være med rundt i Europas storbyer. Elisabeth og Pus havner på avisoppslag over Europa og i USA etter at et østerriksk blad lager reportasje fra Doreds hjem. Pus er et sensasjonelt fenomen langs gatene i Wien, Paris og hjemme i Ør utenfor Halden.
– Jeg føler også at Pus blir et symbol på Elisabeth. På en sterk kvinne som befinner seg i eksil, ofte i et miljø hvor hun ikke passer helt inn, mener Nøding.
Jorden rundt under andre verdenskrig
Det er ikke bare Mussolinis Italia og det annekterte Etiopia Elisabeth bevitner. I 1933 skildrer hun Berlin like etter at Hitler er kommet til makten. Hun er til stede i Wien når byen overgis til tyskerne i 1938. Herfra opplever hun østerrikske offiserers sukk på kasernene i byen, før de samme soldatene dagen etterpå roper «Heil Hitler» i tyske uniformer.
Når andre verdenskrig er et faktum, kommer ekteparet imidlertid i en vanskelig situasjon. John Doreds hjemland Latvia er ikke lenger selvstendig, men en del av Sovjetunionen. Ekteparets latviske pass blir ugyldige med mindre de melder seg for Sovjet. De er i praksis papirløse.
I 1940 får John Dored imidlertid tilbud fra Paramount om et oppdrag i Sør-Amerika. De befinner seg i hjemmet sitt i Beograd, og Elisabeth håper at de kan reise via Asia – da får hun nemlig sett en ny del av verden. Når Hellas blir okkupert er veien vestover blokkert, så hun får det som hun vil.
– John synes hun er helt ute å kjøre når hun ser på det som et nytt eventyr. Det er umelodisk, men samtidig typisk for henne. At hun ser det spennende i alt som er nytt og annerledes, sier Nøding.
Tilfeldigheter og flaks gjør at de får de nødvendige papirene for å komme seg vekk.
New York og Johns reportasjeturer rundt i Sør-Amerika venter ekteparet før krigen er slutt.
Kald krig og Johns siste oppdrag
Etter krigen blir herr og fru Dored bare en kort tid hjemme i Norge før de oppsøker frihetens land, USA. Her blir de også statsborgere. Men uroen herjer fortsatt i Europa, og i 1948 går turen til Hellas der John skal dokumentere borgerkrigen.
Etter Hellas står Berlin og Berlinblokaden for tur. Under Johns siste utenlandsoppdrag forsvinner Elisabeth tilbake i historien. Som liten var hun opptatt av Romerriket, og nå blir hun særlig interessert i keiserdatteren Julia. I år 2 f.Kr. forvises hun av sin egen far, keiser Augustus, til en fangeøy fordi han mener hun lever et promiskuøst liv. Det kommende forfatterskapet til Elisabeth skal senere skildre Julia som et godt, men misforstått menneske.
Men først er det hjem til Norge. Så en avskjedstur til USA. John Dored er blitt syk og i 1954 bisettes han ved Ørsjøen i Norge, Elisabeths hjemsted og etterhvert deres felles hjem.
Elisabeth Dored er blitt enke og begynner sitt siste yrke som forfatter. Hun skriver Johns biografi i jeg-person som utgis året etter hans bortgang. «En av fjorårets aller beste bøker på vårt hjemlige marked kom så sent at den faktisk druknet i fosseduren like innunder jul», skriver Morgenbladet om For meg er jorden rund: John Dored forteller (1955). Elisabeth Dored får ros for sin fortellerevne hos flere aviser.
De misforståttes stemme i historien
Tilbake til Romerriket og Augustus’ datter Julia, skriver Elisabeth sin andre roman, Jeg elsket Tiberius. Kritikerne er noe delt, men mottagelsen er stort sett god. Vårt Lands anmelder mener etter utgivelsen i 1959 at romanen er av usedvanlig god kvalitet. Boken får et opplag på 100.000 eksemplarer og blir oversatt til ni språk.
– Elisabeth blir fascinert av Julia og kjenner seg nok igjen i henne som person, sier Ingela Nøding.
Hun forteller at grandtanten også må ha vært tiltrukket av Romerrikets idealer.
– Elisabeth setter veldig høyt visse konservative verdier som selvdisiplin, respekt og utholdenhet. Hun kjenner igjen disse karaktertrekkene i Julia. Elisabeth er veldig tydelig på at hun ikke er en moderne feminist på noe vis, hun er kanskje mer en blåstrømpe. Men hun er opptatt av individets frihet, av religion og av åndelig søken.
Det religiøse hos romerne er nok en viktig faktor til Elisabeths interesse, mener Nøding. Dored syntes nemlig at hennes egen samtid på 50-tallet er blitt for opptatt av villedende verdier som ligger i det målbare heller enn i det religiøse.
– Hun synes at menneskets åndelige utvikling er uhyre viktig. Romerne fletter hele tiden troen inn i hverdagslivet. Alt dette appellerer til henne på en spesiell måte. Også skjønner hun at Julia har en glemt historie som fortjener å fortelles.
Pilatus kvaler
Hennes siste roman går til Elisabeths egen tro og til Bibelen. I Pilatus og nasareeren er det Pontius Pilatus som får fortelle.
– Det er nok en rød tråd gjennom bøkene. I romanene prøver hun å nyansere de menneskene som har blitt fordømt av ettertiden, forteller Nøding.
Romanen om Pontius Pilatus går inn i hans liv og opplevelsen av å skulle innfri etter alt det hans rolle krever.
– Elisabeth dikter en versjon av historien der Pilatus dømmer Jesus på grunnlag av det han tenker er mest fornuftig, mens han overkjører sitt eget instinkt om at det er feil. Dermed sliter han med samvittigheten resten av livet og ender opp som en kristen i fengsel før han dør, forklarer Ingela Nøding.
Også Pilatus og nasareeren får skryt for å vise gode skildringer. Men særlig en av kritikerne mener at kvaliteten går ned når Elisabeth Dored skal beskrive Jesus.
– Hun blir litt melodramatisk, er det noen som skriver. Hun blir kanskje så følelsesmessig engasjert i stoffet at det kommer i veien for den litterære kvaliteten.
Vinteren 1971 får Elisabeth Dored en lungebetennelse. 6. september 1971 går hun bort på Sarpsborg sykehus. I begravelsen synges salmen «Å salige stund uten like».