– Hva er det som finnes bortenfor, bortenfor? Hva er det uendelige, det evige? Dette er noe Bergman er opptatt av i bildene sine.
Seniorkurator ved Nasjonalmuseet, Wenche Volle, snakker om Anna-Eva Bergman (1909–1987). Alles øyne synes å være på den norske kunstneren om dagen, og prisene på bildene har skutt i været. I fjor sommer gikk en stor retrospektiv utstilling av stabelen i Paris, og Bergman er også et trekkplaster i oljefondssjef Nikolai Tangens mye omtalte kunstsamling.
Bergman er særlig kjent for sine monumentale, skimrende og abstrakte malerier fra rundt 1950 og fremover. Det er veien frem til disse gåtefulle og nesten svevende komposisjonene som er utgangspunkt for Nasjonalmuseets sommerutstilling, Hun blir Anna-Eva Bergman.
En viktig og hittil uutforsket kilde til inspirasjon ser ut til å ha vært norske middelalderkirker. Vi ble med Volle, senior malerikonservator Ida Bronken og formidlingskurator Ingvild Hammervold på et lite dypdykk.
Spor av norsk middelalder
Første stopp i den ferdigmonterte, men under vårt besøk ennå ikke åpnede utstillingen, er Komposisjon fra 1951. Det er et tredelt verk – et såkalt triptykon, typisk for middelalderens gamle alterskap og ikoner. Det hører med til historien at Komposisjon ble laget på bestilling til baren i Farris bad i Larvik.
– Bergman jobbet med kunst fra flere ulike perioder, og hun lot seg inspirere av internasjonal kunst langt bakover i tid. Det er godt kjent allerede, forteller konservator Ida Bronken.
– Men dette verket gir tydelige assosiasjoner til norsk middelalder, fortsetter hun.
---
Anna-Eva Bergman
- Født 1909, død 1987. Norsk kunstner, levde store deler av livet i Frankrike
- Utstillingen «Hun blir Anna-Eva Bergman» vises på Nasjonalmuseet fra 14. juni til 24. november 2024. Den er et samarbeid med Stiftelsen Hartung-Bergman i Antibes og Musée d’Art Moderne de la Ville de Paris, og er støttet av AKO Foundation, som forvalter Nikolai Tangens kunstsamling
- Berman brukte mye bladmetall i siste del av kunstnerskapet. Bruk av bladmetall har røtter tilbake til middelalderens kirkeutsmykninger
---
Bronken har gjort grundige analyser av Komposisjon for å kartlegge hvilke bladmetaller og fremgangsmåter Bergman har brukt. Hun lyser på feltene og viser hvordan farge er lagt over metall som aluminium og messing, for å gi et ekstra spill. Dette skiller seg fra hvordan gull tradisjonelt har vært lagt på overflaten, som forgylling.
Så sammenligner hun med håndverk fra norsk middelalder:
– I frontalet fra Heddal stavkirke er det dyp grønn over sølv i mange av detaljene. Også finnes det mørk svart, som blir glansfull, som her. Og grønt, rødt og gult over sølv.
Om Bergman faktisk har sett disse frontalene utstilt, vet vi ikke, understreker Bronken.
Det som derimot synes sikkert, er at hun var dypt engasjert i utsmykninger i norske kirker. I 1939 hadde den verdensvante kunstneren returnert fra Frankrike til hjemlandet etter et brudd med ektemannen og kunstneren Hans Hartung. I flere år lot hun være å male. I stedet reiste hun rundt, dokumenterte, noterte, skrev og eksperimenterte.
Blant kirkene hun besøkte, var Nidarosdomen i Trondheim og Trondenes kirke utenfor Harstad, som sto ferdig i 1440.
Inn i katedralen
I det krigspregede Norge møtte Bergman flere som interesserte seg for norsk kulturarv fra middelalderen, forteller Bronken. I 1946 hadde Historisk museum i Oslo en stor utstilling med frontaler fra stavkirker som den i Heddal og i Tingelstad.
Bergmans fordypning i eldre håndverk gikk hånd i hånd med en dragning mot det sakrale. Ofte er det naturen hun vender seg mot, med dagboksnotater som «naturen er materialisert guddommelighet».
Men følelsen av noe guddommelig, som hun ville få frem til i kunsten sin, fant hun også i kirkerommet.
Hun beveger seg fra jorden og opp til universet
— Ingvild Hammervold, formidlingskurator
– I dagboken skriver hun ned hvordan hun vil at bildene skal oppleves – at det skal være som å tre inn i en katedral, forteller Vollen.
I 1946 plukker Bergman opp malerpenselen igjen, og rundt 1950 ferdigstiller hun No ca. 1948–50. Dette er det første bildet vi kjenner til hvor hun gjør bruk av bladmetall.
– Dette er ikke noe mesterverk, men det er alltid gøy med starten. Hun sier senere i livet at bruken av bladmetallet blir hennes personlige vei inn i maleriet, sier Volle.
Året etter ferdigstiller hun Komposisjon, før hun i 1952 drar tilbake til Frankrike og gjenforenes med Hartung. Uttrykket hun fant frem til under oppholdet i Norge, videreutvikler hun i årene som kommer.
Kosmisk helhet
Geometri, det gylne snitt og Goethes fargelære var også viktig for Anna-Eva Bergman. Hun var dessuten interessert i arkeologiske utgravninger, noe som kommer til syne i flere verk fra rundt 1953. I Stele med måne setter hun sammen to enkle former mot en ensfarget bakgrunn, et rektangel og en sirkel.
Sølvmånen er et motiv Bergman jobber med hele livet, og som går igjen i utstillingen. I disse bildene blir det tydelig hvordan hun henter bladmetall-teknikken inn i naturmotivene sine, påpeker Bronken. Dermed er vi tilbake ved sammensmeltingen av natur og kirkekunst.
– Hun bruker materialteknikker fra innsiden av kirkerommet til å si noe om forhold vårt til naturen. Det er ingen andre som har gjort det på samme måte som henne, fastslår konservatoren.
Ingvild Hammervold nevner også flatheten i Bergmans motiver. Det flate uttrykket er utbredt i modernismen, og kjennetegner også middelalderens ikoner.
– Bergman kombinerer forskjellige ting og velger seg noen motiver som hun gjentar, i ulike versjoner. Hun beveger seg fra jorden og opp til universet, sier hun.
Hun bruker materialteknikker fra innsiden av kirkerommet til å si noe om vårt forhold til naturen
— Ida Bronken, konservator
Gull på vidda
Vi snur oss mot en langvegg med malerier inspirert av nordisk natur, blant dem No 38–1965 Finnmark og No 2–1966 Finnmark hiver. De minner om, ja, vidda. Med sine spetter og sitt glimmer.
– Her er det faktisk litt gull. Og så er det antimon, vismut, sink, kobber og aluminium. Jeg tror kanskje det er noe sølv inni her også, sier Bronken, mens hun beveger seg tett på bildeflaten.
– Dette må være veldig spennende for en konservator?
– Jeg har ventet på denne utstillingen i 20 år, ler hun.
– På én måte er bildet veldig realistisk: Det er noe med alt det som glimrer i fjellet, og som du tråkker på. Samtidig er det helt abstrakt, skyter Volle inn.
Jeg har ventet på denne utstillingen i 20 år
— Ida Bronken, konservator
Nasjonalmuseet planlegger å arrangere kurs i maling med bladmetall, i Bergmans stil.
– Hun skulle jo ha fått en kirkeutsmykning. Det er synd at hun aldri fikk det, slår Volle fast.
Frem i stjernelyset
– Her inne har vi forsøkt å lage et stille rom.
Bronken tar oss med videre til en gruppe monumentale malerier på mørke vegger. Noen av dem er varme. Andre, som N°6-1960 Pyramide, er mer kjølige. I alle fall ved første øyekast.
– Den der ser så enkel ut på avstand, fortsetter konservatoren, og går frem til pyramiden med journalisten på slep. Mens vi beveger fra den ene siden til den andre, endrer fargespillet seg fra nesten hvitt til brunlig, rødt, lilla og rosa.
– Her har hun har bladmetall på hele overflaten, og så bruker hun farge over. Sjatteringen er nesten som i Komposisjon, men dette er mye mer forfinet. Nå videreutvikler hun det maletekniske språket sitt.
I 1959 flytter Bergman og Hartung til Rue Gauget i Paris. Der får hun en enormt atelier som gjør at hun kan jobbe med digre formater. Hun markerer seg internasjonalt, og deltar i flere store utstillinger.
Men tilbake til nåtiden: Hva skyldes den økte interessen for Bergman i våre dager?
Hammervold peker på flere mulige svar. Noe tror hun handler om Bergmans tette forhold til naturen. Samtidig skjerpes bevisstheten om kvinnelige kunstnere som ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener.
– Jackson Pollock og Mark Rothko har stukket av med mye av oppmerksomheten. Men ved siden av dem står navn som Joan Mitchell, Helen Frankenthaler – og Anna-Eva Bergman. De gjorde fantastiske ting, helt samtidig, supplerer Volle.
Apropos Rothko: I rommene ved siden av Bergman på Nasjonalmuseet vises for tiden en omfattende Rothko-utstilling. De to var omtrent like gamle og kjente hverandre. Bergman var på besøk hos Rothko i New York.
Med Hun blir Anna-Eva Bergman bli Bergmans internasjonalt kjente bilder samlet og synlige for et norsk publikum. Ida Bronken legger ikke skjul på hvor begeistret det gjør henne:
– Jeg kommer nesten ikke over det.
