«Jeg snur min lille omelett i stekepannen av kjærlighet til Gud. Når den er ferdig, hvis jeg ikke har noe å gjøre, bøyer jeg meg til jorden og tilber min Gud som gav meg nåde til å lage den. Deretter reiser jeg meg mer fornøyd enn en konge.»
Dette skriver broder Lorens av Oppstandelsen – en fattig munk som levde i Frankrike på 1600-tallet. Han tilhørte karmelittordenen, og utover at han lagde mat til brødrene og reparerte sandalene deres, gjorde han ikke stort ut av seg.
Like fullt: 400 år senere er tekstene hans fortsatt aktuelle.
– Å oppdage Gud i det vanlige livet, tror jeg er viktig i vår tid, sier Anders Arborelius, som selv er karmelittbror, men også katolsk biskop av Stockholm og Skandinavias eneste kardinal – og nå aktuell med boka Hverdagsmystikk – Kunsten å leve i Guds nærvær.
Den store fristelsen, også for kristne, er at vi glemmer at Gud er virksom i verden og i oss.
— Anders Arborelius
Hverdagens hemmelighet
Undertittelen er nesten lik tittelen på tekstsamlingen av Broder Lorens, som også gis ut på norsk denne sommeren: Å leve i Guds nærvær.
Det går rett i kjernen av hva kristen tro handler om, men det er også noe av det vanskeligste å begripe, ifølge Arborelius. Inkludert for kristne som snakker om Gud som den som har skapt verden og skal redde den:
– Den store fristelsen, også for kristne, er at vi glemmer at Gud er virksom i verden og i oss. Utfordringen vår er å stole på at vi hele tiden er formål for Guds omsorg og hjelp, og at Gud kommer til oss på uventede måter – gjennom andre mennesker, hendelser eller indre erfaringer.
---
Broder Lorens av Oppstandelsen.
- Munk og forfatter som ble født i Lorraine, Frankrike, i 1614. Trådte inn i karmelittklosteret på Rue de Vaugirard i Paris i 1640.
- Lorens levde et tilbaketrukket liv, og virket som legbror, sysselsatt på kjøkkenet og siden i klosterets skomakerverksted.
- Etter hans død i 1691 ble flere av hans skrifter utgitt. De ble imidlertid raskt glemt, fordi de noe feilaktig ble assosiert med kvietismen, som var en omstridt kristen bevegelse.
- Tekstene fikk likevel stor utbredelse i England, der blant annet brødrene Wesley, som grunnla metodismen, anbefalte dem varmt. Også i Skandinavia har de vært gitt ut tidligere.
Kilde: Forord til ‘Å leve i Guds nærvær’ av Broder Lorens av Oppstandelsen (St. Olav, 2024).
---
– Så hva er det å være en hverdagsmystiker?
– Når man hører et ord som mystikk, så tror man at dette er noe eksepsjonelt. Men saken er at hele virkeligheten er et mysterium der Gud kommer oss i møte. Og tar vi imot dette, og lar oss dra inn i det, så blir livet til mystikk.
Fra korsfarertiden
Både Arborelius og Lorens hører til karmelittordenen, en klosterbevegelse som oppsto i korsfarertiden: De tok navnet sitt fra det sagnomsuste Karmel-fjellet i Israel, høyden der profeten Elias hadde holdt til, og der kristne eremitter hadde slått seg ned i middelalderen.
Gjennom århundrene har karmelittene hatt mye å si for hvordan kristne har forstått – og satt ord på – kristen tro. Dette skyldes blant annet tekstene til de to spanske helgenene Johannes av Korset og Teresa av Ávila, som levde på 1500-tallet i det som kalles gullalderen i spansk litteratur.
I vår tid, i Skandinavia, er det Wilfrid Stinissen (1927–2013) som har formidlet karmelittisk tro og tanke.
---
Hverdagsmystikk
- Ny bok av Anders Arborelius.
- Boka formidler karmelittisk åndelighet, der erfaringen av Guds nærvær står i sentrum.
- Karmelittene er en klosterorden, som har hatt innflytelse på skandinavisk tro og tanke gjennom forfatterskapet til bl.a. Wilfrid Stinissen.
- Anders Arborelius er selv karmelittbror og forfatter. I 1998 ble han katolsk biskop av Stockholm, og i 2017 utnevnt til kardinal.
---
Stinissen var en belgiskfødt munk som holdt til i ved samme kloster som Arborelius, i Norraby i Skåne. Herfra skrev han en lang rekke andaktsbøker, som er blitt lest av mange, herunder prester i Den norske kirke, ifølge en doktorgrad fra 2011.
Kim Larsen, som er førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen, har forsket på Stinissens forfatterskap, og sier en av grunnene til at hans budskap er blitt tatt imot i Skandinavia, er at det står som en motvekt til aktivitetskristendommen:
– Mange kristne kan nok oppleve at de er travle og aktive i menighetene, uten at dette fører noe sted, og til dét sier Stinissen: Slapp av – prioriter Gud først. Stinissen kan derfor kalle stress for et subtilt opprør mot Gud, en slags klage om at Gud gir oss for mye om å gjøre, og da blir det vanskelig å være åpen, oppmerksom og disponibel for Guds kjærlighet. Han minner om at det eneste Gud vil, er å være sammen med deg.
– Det siste høres nesten litt barnslig ut, litt romantisk. Men det er jo dette som også bibeltekstene er gjennomsyret av, poengterer Larsen.
Inn i natten
Interessen for karmelittene, sier Larsen, handler også om at de til alle tider har jobbet med en problemstilling som også er viktig innen moderne teologi: Nemlig det å bygge bro mellom dogmatikken, eller læresetningene, og de personlige erfaringene, eller spiritualiteten.
– Karmelittene er opptatt av at mennesket, fra naturens side, har en lengsel etter Gud – og at mennesket er kalt til hellighet, gjennom bønn og lydighet, vaner og regler. Og Johannes av Korset og Teresa av Ávila beskriver begge hvordan mennesket kan følge dette kallet gjennom ulike faser, og på den måten nå fram til en forening med Gud, oppsummerer han.
Underveis står den stille bønnen helt sentralt. Det gjelder også hos Stinissen, som i sine bøker oppfordrer til å sette av tid til stillhet og bønn. Men i likhet med Johannes av Korset, peker Stinissen på at det å gjennomføre et slikt program, kan lede den troende ut i en «sanselig natt», en opplevelse av åndelig tørke.
Jo nærmere du kommer Gud, jo mørkere kan det oppleves for den troende.
— Kim Larsen
– «Å gå innover» krever rammer
– Grunntanken er at slike netter innebærer en form for renselse, der man løsrives fra de tingene som holder en fast. Sjelen vender seg mot Gud. Og når det skjer, kan det oppleves som et mørke, forklarer Larsen, og bemerker at karmelittene ikke er alene om å beskrive en slik erfaring:
– Også i oldkirken ble det fremhevet at veien til Gud går fra lys til mørke. Det blir som å se på solen, bare tusen ganger sterkere – du blir blendet, slik som også Paulus mistet synet da han møtte Jesus på veien til Damaskus. Tanken er at jo nærmere du kommer Gud, jo mørkere kan det oppleves for den troende.
Kim Larsen er samtidig kritisk til Stinissen på ett punkt. Han sier det å «gå innover» på denne måten, krever noen rammer som vanlige folk ikke alltid har i livene sine:
– Én ting er å snakke om dette mørket til klosterbrødre og – søstre, men vanlige mennesker har kanskje ikke tilgang på samme type åndelige veiledning og støttepunkter. Dette er nødvendig, for det er ikke sikkert at du kun finner Gud når du vender deg innover – du kan også finne mye annet grums.
Det er ikke sikkert at du kun finner Gud når du vender deg innover – du kan også finne mye annet grums.
— Kim Larsen
Treningsprogram
«Soulbuilding» kaller Anders Arborelius det, og ler litt når han sier ordet. I tråd med den karmelittiske litteraturen, gir han i boken noen forslag til et slags treningsprogram for å leve i Guds nærvær. Det kan være så enkelt som å vende håndflatene oppover, som for å øve på at man med tomme hender vil ta imot det Gud har å gi. Eller, det kan handle om å legge seg om kvelden, og tenke på dette som en øvelse i å dø.
Som alle karmelitter fikk Arborelius et tilnavn da han sluttet seg til brødrefellesskapet. Klosternavnet hans er derfor «Anders av Den hellige ånd». Akkurat som Johannes het «av Korset» og Lorens het «av Oppstandelsen». Hverdagsmystikken går ut på at disse såkalte objektive mysteriene i kristendommen, Kristi korsdød og oppstandelse, oversettes til hverdagens virkelighet, forklarer han.
Bort fra illusjonene
Og hverdagsmystikkens vei leder til slutt til erfaringen av det som nettopp Wilfrid Stinissen kalte «iværelse» – det er «et ord som ikke finnes på skandinavisk, men som må få finnes!», skriver Arborelius.
– Hva betyr det?
– Som kristne tror vi at Gud, gjennom dåpen, bor i oss, og at denne nærheten til Gud hele tiden kan bli mer intensiv og mer tilpasset virkeligheten. Det handler derfor om at vi ikke må flykte fra virkeligheten, men å huske på at det er akkurat der, og ikke i noen drøm eller illusjon, at vi møter Gud og vår neste, svarer Arborelius, og holder frem:
– Derfor mener jeg vil må stryke ordet «hvis». Vi må slutte å ta forbehold, og i stedet si at Gud er nærværende midt i hverdagen vår, og at hvert menneske vi møter kan formidle noe av Gud og bli en vei til ham, fordi hvert menneske er skapt i Guds bilde.
Hvert menneske vi møter kan formidle noe av Gud og bli en vei til ham.
— Anders Arborelius
– Gud tryller ikke
– Mange vil kvie seg for å blande inn Gud i alt. Kanskje i frykt for å åndeliggjøre det som er helt normal motgang og friksjon i livet. Er ikke det en sunn holdning å ha?
– Kanskje kan man si at det finnes to slags mennesker: De som går til Gud først når livet er vanskelig og man ikke takler det lenger på egen hånd. Og på den andre siden, de som ser på det vanlige livet som noe som forener oss med Gud, at han hele tiden vil gi oss den nåden og inspirasjonen som vi trenger for å håndtere hverdagslivet, sier han og konkluderer.
– Vi skulle gjerne ønske oss at ting løste seg så fort som mulig. Men Gud tryller ikke bort problemer, vanskeligheter og konflikter. Ofte er det slik at lidelsen følger oss gjennom livet. Men når man ser at man ikke er alene om å bære problemene, så får man også en viss distanse til dem, slik at man ikke setter seg fast i dem, avslutter Arborelius.