Kultur

Fra hakk i Eidsvåg-plata til en aldri så liten åpenbaring

ANMELDELSE: Vårt Land anmelder alle Bjørn Eidsvågs 28 album.

Han er en av landets mest populære artister, og i år fylte han 70 år. Hele 28 plater har han gitt ut, men fremdeles er han på leting etter den gode sangen.

– Jeg lengter etter roen til å skrive en sang som uttrykker min tro og mitt gudsbilde. En sang som gjør at jeg kan senke skuldrene og tenke: Med denne troen og dette gudsbildet kan jeg dø. Den sangen leter jeg etter. Kanskje det må bli fem sanger, sa Eidsvåg da vi intervjuet han i anledning 70-års dagen.

At Eidsvåg ikke bare er en populær, men også respektert artist, ble tydelig da et fullsatt Oslo Spektrum med kjente gjester på scenen feiret hans 70 år.

Men hva med alle platene Eidsvåg har gitt ut?

Her har vår anmelder Olav Solvang gått gjennom alle utgivelsene.


1976: Inn for Landing, KKV.

Eids

Foranledningen til LP-en som ble starten på Bjørn Eidsvågs enestående karriere, er at en lovende skihopper fra Sauda etter hvert i stedet satser på musikk. Som dirigent for stedets tensing-kor, Star Sing, får han, i motsetning til på bedehuset familien hans tilhørte, utfolde det rytmiske talentet og behovet.

Som teologistudent på Menighetsfakultet, blir 19-åringen snart dirigent for Kraft Ten Sing i Tonsen menighet i Oslo. Han skriver låter, faktisk en hel musikal, for dem. Sangen «Å, dere dårer» blir en hit!

Sammen med venner og medstudenter starter han også bandet Frender, hvor han synger og skriver låter. De andre spiller fele, trombone, mandolin, bouzouki, piano, orgel, saksofon og gitar. To kvinnelige korister er også med i bandet. De debuterer live med et brak på Gospelfestivalen på Hedmarktoppen i 1972. Det er rock og viser, bibeltekster og politiske låter. Det begeistrer og provoserer.

Fire år senere gir Kirkelig kulturverksted ut LP-en Inn for landing. For mange høres det mer ut som en ildsprutende take off: Nesten alle kristne platebutikker mener den er for «ukristelig», mens sekulære butikker mener den er for «kristelig».

For meg blir LP-en en liten åpenbaring, med sin frodige og upolerte musikk, og like direkte tekster om kristendommens dobbelte kjærlighetsbud og kjerneverdier. Men også med tekster om kristen dobbeltmoral. På denne tiden er dette et modig prosjekt, ikke minst av Erik Hillestad som gir ut plata.


1978: Bakerste benk, KKV.

Eids

Frender er ikke offisielt oppløst, men de er mindre til stede, når oppfølgeren Bakerste benk kommer to år senere. Soloartisten Bjørn Eidsvåg får også hjelp fra medlemmer i bandet Saft fra Bergen; Rolf Skogstrand (bass), Magne Lunde (trommer) og Trygve Thue (gitar og citter). Sveinung Sands fiolinspill gir innspillingen en ekstra dimensjon. Produksjonen til Trygve Thue, og arrangementene til frendene Ragnar Tesdal og Tormod Eikil, er nydelige.

Selv om den umiddelbare spontaniteten fra debutalbumet er borte, er produksjonen mer helstøpt. «Babels tårn» rocker friskt. Tittellåten er herlig humoristisk rundt en litt stiv statskirke. «Vet du ikke du er eik» er genuin evangelisk forkynnelse. Min favoritt er likevel den nydelige, tankevekkende, og refsende visa «Se hvor de elsker hverandre».


1980: Endelig voksen, KKV.

Eids

Bjørn Eidsvåg fremstår her atskillig mindre rabiat, rocka og politisk direkte enn før. Tittellåten har likevel en ironisk snert, når det gjelder det mer etablerte, livsnytende, kanskje også likegyldige voksenlivet, som vi hører om i «Samma det, bare tida går» I «Då er det godt å være te», trumfer gleden over å være pappa alt som er vanskelig.

Det gjør – i låten i «Fabel» – så til de grader også latteren og dansemusikken til bedehusfolket; frelste sjeler, som minner ham om at han hører Herren til, som gir hverandre omsorg, lys og vakre sanger om himmelen, som får han til å glemme alt det vonde fra nattens kjør, og i stedet føle seg født på ny. Neste låt, «Dere lever», følger opp takknemligheten over å høre Gud til, og over dåpens gave.

Jeg kjøpte LP-en mens jeg gikk på Eik Lærerskole, og spurte straks det kristne skolelaget om de kunne arrangere en konsert med Eidsvåg. De nektet plent! Klassen min gjorde det i stedet. Bjørn holdt på i to timer for en fullsatt gymsal, og spurte etterpå om 600 kroner var greit for jobben og kjøreutgifter fra Lier til Tønsberg.


1981: Live i Ny York, KKV

Eids

En overraskende oppfølger, dette! I stedet for et nytt studioalbum, har Kirkelig kulturverksted samlet 50 ungdommer i Ny York Studio på Grünerløkka i Oslo, hvor Bjørn Eidsvåg spiller inn et livealbum, litt i sånn i all hast. Plateselskapet hans trenger visst penger, raskt, for å overleve. Redningsmannen heter Bjørn Eidsvåg.

Det viser seg at stuntet holder høyt musikalsk nivå, med Iver Kleive (keyboard), Sveinung Hovensjø (bass og gitar) og Svein Christiansen (trommer) som eminente live-musikere. Bjørn Eidsvåg sparer heller ikke på konfekten, for her har han ristet flere nye flotte låter som «Eg e noke», «Eg trur» og «Tør´kje leva» ut av ermet.

«Kvifor har du så lita tru» (fra Bakerste benk»), synes jeg taper seg på en stakkato rytme. «Det går nok over» og «Baby I Love You» er heller ikke Eidsvåg på sitt beste. Men «redningsaksjonen» er vellykket!


1983: Passe gal, KKV.

Eids

Bjørn Eidsvåg strammer grepet nå, som den dyktige låtskriveren og formidleren han er, og som stadig flere snart skal oppdage. Men fremdeles er han frustrert over å stå med ett bein i den kristne, og ett i den sekulære, musikkverden, forteller han når jeg intervjuer ham på kontoret han har som sykehusprest i Lier Sykehus.

Det er den psykiatriske og sjelesørgeriske jobben som er bakteppe for det nye albumet, og dets tittel, Passe gal. Her er «Du og eg», «Klovnar», «Tenk om» og «Eg ser», som den dag i dag er blant Eidsvåg aller beste låter.

Fra skrivepunktet i 2024, lurer jeg på om han er på sitt beste nå? At «Eg ser» er hans beste låt noensinne, ja en av de mest oppbyggelige kristne sangene som er skrevet her i landet, tenker jeg mange vil være enige i.

At Eidsvåg også kan rocke, viser han på «Snill gutt». Norske kremmusikere som bidrar blir stadig flere. Albumet kåres til Årets plate av bladet Treff.


1984: På leit, KKV

Eids

Jeg er spent på om Bjørn Eidsvåg greier å toppe Passe gal, det skal litt til. Sannelig gjør han det! Han må være i en kreativ stim. Strutter visst av overskudd. «Nå ser eg solå» er en livsglad poplåt. «Ikkje gå» er en bønn om at hans kjære ikke må gå fra ham. Å finne balansen mellom følelser og forstand tar – midt i alt som virker bra – nesten knekken på ham. I rockeren «Barn av liv og død» får datidens lykkepredikanter sitt pass påskrevet. lettvint er ikke Bjørns tro. Nok en rocker er «Eg har virra omkring».

Så kommer de, på rekke og rad, senere klassikere som «Føtter på fjell», «På leit», «Forbuden frukt» og «Kyrie». Jo, det er nok mitt favorittalbum med Bjørn Eidsvåg, dette. Kanskje det ene albumet jeg ville tatt med på en øde øy, hvis jeg fikk valget.


1985: Bjørns beste, KKV

Eids

Stadig flere utenfor den kristne kretsen oppdager Bjørn Eidsvågs storhet som artist og låtskriver. Her får vi ti gode grunner. I tillegg til de beste låtene fra tidligere album, er også hans bidrag i Melodi Grand Prix 1985, «Gammal drøm», som endte på en sjuendeplass.

Etter at Bjørn i melodikonkurransen blir introdusert som «sjukehuspresten i Lier», og har fremført den feiende flotte sangen, gir jurymedlemmet Stikkan Anderson, mannen bak ABBA, Bjørn ni poeng. Det er flest av alle i juryen.

At Bjørn på LP-coveret har byttet ut busserullen fra debutalbumet med den røde dressjakka fra Grand Prix, kan muligens tyde på at kristensosialisten ikke lenger er like rød.


1986: Dansere i natten, KKV

Eids

Bjørn Eidsvåg går for første gang inn på VG-lista, og blir der i tre uker. Åpningslåten, «I grenseland», er reggae-inspirert, med tekstmotiv fra Det gamle testamente, sett i lys av vårt moderne samfunn. Det blir et gjennomgangstema.

Neste låt, «Et, drikk og vær glad», har en selvransakende og nokså utleverende tekst, hvor resultatet ofte blir «jag etter vind».

I låten «Dansere i natten» er ikke jaget etter virkelige og varige verdier, blitt mindre. I «Aleina», albumets beste låt, møter vi en mann som står og vakler over avgrunnen. «Se meg», «Hvor e du?», «Det blir så kaldt» og «Håp» er andre låter som kan tyde på at artisten Eidsvåg ikke ser lyst på tilværelsen.

Låtene er i mine ører mindre typisk Eidsvåg enn før. De trenger uansett mer tid, og flere gjennomspillinger, for å gradvis krype under huden. Nok en gang er musikerne fra øverste hylle; Kjetil Bjerkestrand, Iver Kleive, Geir Holmsen, Bjørn Jensen, Frode Alnæs og Bendik Hofseth.

Likevel en liten skuffelse, denne utgivelsen!


1988: Vertigo, KKV

Eids

Selv om han ifølge tittelen ikke vet forskjell på opp og ned, er Bjørn Eidsvåg for meg her «back on track», med det han kan aller best: Melodiøse rocke- og poplåter med rett-på-sak-tekster om livets skjemt og dypeste alvor. «Ingen veg tilbake» slentrer deilig av gårde, for dagen er ny og dagen er vår. Optimismen og livsmotet synes å være tilbake.

I «For fort», slår det meg igjen hvor bra og tøft Bjørn Eidsvåg kunne rocke. Likevel er visene «Fly barn, fly» og «Barnemenneske» albumets høydepunkt, sammen med tittellåten og «et Lys i Guds natt». Sangevangelisten Eidsvåg er her fremdeles!

En epoke i artistens liv er likevel slutt, da dette blir en avskjed med Kirkelig kulturverksted.


1990: Tatt av vinden, Norsk Plateproduksjon

Eids

Nytt plateselskap, etablert av Ivar Dyrhaug, og ti nye låter signert Bjørn Eidsvåg. Selv om avskjeden med Kirkelig kulturverksted nok var vanskelig, har jeg inntrykk av at Erik Hillestad og Bjørn skiltes i respekt for hvor mye de hadde betydd for hverandre.

Beste låt er – ved siden av «To små planeter» – «Songen», som vel er det nærmeste vi kommer den tidligere så ofte trosforkynnende artisten. Det er en fantastisk låt!

Det er uansett tydelig at Eidsvåg, med skifte av plateselskap, og med flere livssynsnøytrale tekster, vil videre, og nå et bredere publikum. Rockeprest-betegnelsen er han nok inderlig lei!

Jeg vil tro noen gamle fans blir litt skuffet, i hvert fall ble jeg det, fordi jeg opplevde at låtene var mindre distinkte, uten den karakteristiske Eidsvåg-touchen.


1990: Alt du vil ha, Norsk plateproduksjon

Eids

Det tar ikke mange månedene før hans nye selskap velger å spille inn gamle KKV-his med Bjørn på nytt, live i Det Åpne Teater i Oslo. Her er for eksempel «Føtter på fjell», «Forbuden frukt», «En dag», «Eg ser», «Kyrie» «Vertigo» og sju andre gode gamle hits. Eneste nye låt er «Alt du vil ha», som i selskap med gamle hits nok ikke levde opp til tittelen.

Grepet blir nok gjort dels fordi de eldre låtene står fjellstøtt, og dels fordi de for mange nye lyttere er ukjente, men også sikkert fordi det nye selskapet ikke fikk bruke de KKV-eide originallåtene. Det er forøvrig likt det Taylor Swift i dag har gjort med flere av sine eldre låter.

Fremdeles med hjelp fra bunnsolide musikere, blir ikke overraskende albumet både bra og salgbart. Det ligger ni uker på VG-lista.


1992: Til alle tider, Norsk plateproduksjon

Eids

I coverteksten til den instrumentale «Overture», siterer Bjørn Eidsvåg Forkynneren kapittel 7, vers 29: «...Gud skapte menneskene slik de skulle være. Men de prøver på så mange slags påfunn.»

Et slikt påfunn, synger Bjørn om i «På flukt», hvor jeg-personen i teksten «har tørna galen» etter «et døgn på flukt». Litt overraskende, hvis personen i den neste låten, «Vakre blomar», hvor han «har ro i sjela, e heil og hørre te», er den samme. Kanskje også den samme som i ‹Utro», som er en slags oppfølger til «Forbuden frukt», lar «det henda det som hende sultne ‘dyr’». Tematikken følges delvis opp i «Skuta er lekk». Før selverkjennelsen og samvittigheten når han igjen i «Avslørt».

Vet ikke om dette er selvbiografisk eller ikke, men det kan det være: I biografien Bjørn – en biografi, er Bjørn Eidsvåg åpen om tiden da han og kona var separert på begynnelsen av 1990-tallet. Da Bjørn bodde i en leilighet på Frogner i Oslo, og bestekameraten Hans-Petter Jacobsen mente at han minnet om en bever på land, der han satt og stirret i veggen.

Dette er uansett et album uten filter av noe slag. Det er også et album med kun tre-fire virkelig gode låter. Det selger dårligere enn den «nygamle Eidsvåg» på forgjengeren.


1993: Allemannsland, Norsk plateproduksjon

Eids

Plata blir en 180 graders vending, tilbake fra «verden» til Kampen kirke, med elleve låter som i hovedsak handler om kristen tro, nåde og tilgivelse. Eidsvåg er på baksiden av coveret avbildet i bønn foran altertavlen med en Kristusskikkelse som våker over ham.

«Eg komme» åpner det hele, før «Tilgi meg» blir en sterk bekjennelse fra en angrende mann. Jo da, «Kjeften går» som en låt også heter. Også på tide at «Ein fin liten blome», med tekst av Anders Hovden, og musikk av Bjørn, kommer på plate.

Avslutningen, «Se i nåde til oss», «Hvis du ber meg», «I en natt» og «Velsignelsen», levner uansett ingen tvil om at presten og artisten her er tilbake på «hellig grunn».

Blant musikerne finner vi Per Tveit, Per Kolstad, Ottar Nesje, Børge P. Øverleir og Geir Holmsen.

Allemannsland blir Bjørn Eidsvågs store kommersielle gjennombrudd, som de neste to årene selger totalt 80 000.


1995: Landet lenger bak, Norsk plateproduksjon

Eids

Suksessformelen med gamle hits; med et utpreget kristent preg, og et tvers igjennom rolig og avdempet lydbilde, gjentas på Landet lenger bak. Men her er også noen nye låter.

Rockeren Eidsvåg har uansett tydeligvis lagt inn årene. Personlig foretrekker jeg originalinnspillingene av «Babels tårn» og «Klovnar», framfor slow motion-versjonene som er her. «Songen», derimot, løfter seg ytterligere. Som musikk til ettertanke, en sen kveld, med stearinlys på bordet, er dette perfekt.

At produsenten Håkon Iversen kan lyd, er det uansett ingen tvil om. At det minner om Daniel Lanois, bekrefter Bjørn når jeg intervjuer ham om plata For Hi-Fi-klubbens avis. Hi-fi-folket har alltid vært begeistret for lyden på platene hans!

Som artist er han i ferd med å bli en av de største her i landet. Publikummet er både troende og ikke-troende: «Alle mennesker bærer en flik av Guds vesen – Guds kjærlighet til odd – med seg gjennom livet. Når man får mot og ro til å gjøre den kjærligheten tilgjengelig, da er man på et godt sted», sier han i intervjuet.


1997: På svai, Norsk plateproduksjon

Eids

På svai betyr å ligge ankret opp for seg selv uten landfeste, som i tittellåten handler om hvor dyrt og slitsomt det kan være «i hovedleia», som ifølge teksten krever mer teft enn vett. Er det populariteten og kjendiseriet som tærer på ham?

Selv om plata er spilt inn i 975 meters høyde på ei hytte i Skurdalen, hvor Eivind Aarset, Bengt Egil Hansen, Geir Holmsen, produsent Håkon Iversen med flere, har stuet seg sammen, følger han opp sjølivets gleder på «Min båt er så liten», som ikke er den kjente kristne barnesangen, men en sang om en tørst seiler, som ikke lar Jesus styre og stå ved roret, men likevel blir trøstet av ham i mang en havn, «men, frelst – det ekje ordet». Da jeg intervjuer ham i anledning plata, sier Bjørn at sangen er «en uforebeholden kjærlighetssang til bedehuset».

I «Eg såg en engel i dag», synger han at den påstanden høres rar ut, men at det er sant. Han, en sindig kar, har «lurt på om eg var tørna galen, før han kjente «ein sjelefred som om eg satt i selve himmelsalen».

Resten av låtene skvulper også fredelig av gårde, om livet som sådan; å se hverandre («Tusen takk»), om at når kursen er stødig, er ord overflødig («Angoramjuk natt»). Albumet går til topps på VG-lista!


1999: Tapt uskyld, Metropol Music

Eids

Tid for nytt plateselskap, nemlig Sony Musics underselskap Metronome, visstnok i samarbeid med Bjørns eget selskap Quint. Og tid for å finne veien videre som artist: «Underveis har jeg plaget venner og kjente med lange samtaler og diskusjoner om meningen med livet, Gud, kirken, døden, kjærligheten, tro, språk, empati, solidaritet, glede, kunst, mot og barn», skriver han i tekstheftet til plata.

Et alvorstungt album, dette! Låtene snegler seg av sted. De berører meg, men de synker ikke inn. Sikkert likevel viktig for en artist som i tekstheftet skriver at «reisen mellom opplevelsen av å tape sin uskyld til og finne sin verdighet, kan være lang». Albumforsiden med Michelangelos maleri av Guds finger som berører Adams finger, er treffende. Andreplass på VG-lista, tyder på at mange liker albumet bedre enn meg.


2000: Hittil og littil, Petroleum

Eids

Enda en samling med stort sett tidligere innspillinger, også her flere fra KKV-tiden, spilt inn på nytt. Det får være grenser for å kryste gamle sitroner, men folk flest er uenig med meg: Plata selger i bøtter og spann, og ligger hele 43 uker på VG-lista. «Teddybjørnens vise» er et artig innslag. «Skyfri himmel», «Barnemenneske», «Eg ser», «Eg komme» og en medley med «Blyge blomar», «Gammal drøm», «Føtter på fjell» og «Kyrie», tyder nok en gang på at det er trøsteren og forkynneren Bjørn Eidsvåg de fleste foretrekker, enten de er innenfor eller utenfor kirkelandskapet.

Bjørn fortalte meg en gang om en episode da han var sykehusprest i Lier, hvor han – under en allsangstund på avdelingen – opplevde at en dame som ikke hadde sagt et pip på mange år, plutselig stemte i «De nære ting». Han kalte det et under.

Kun tre musikere, utenom Eidsvåg, bidrar denne gangen: Børge Petersen-Øverleir (bass), Håkon Iversen (bass) og Anders Engen (trommer). Det holder det.


2002: Tålt, Petroleum

Eids

Samtidig som saudabuen nå lever godt på gammel storhet (låter), viser han at han fremdeles kan skrive slitesterke topplåter. Her fremført sammen med Lisa Nilsson på «Mysteriet deg». Bjørn beundrer kvinnen i teksten for hennes «underbara ögon» og «vackra händers perfekta fasong». Men også hennes store iver rundt Gud og religioner. Selv om ikke tittellåten «Tålt» har samme gjennomslagskraft, er det flott å høre Bjørn i duett med en av Norges beste kvinnestemmer, Rita Eriksen.

Gjennomgangstemaet er kjærlighet i ulike varianter, fortrinnsvis den menneskelige. Fremdeles er det rolige og visepregede låter, men de er forseggjort; med snert og vidd, som faller så i smak hos folk at også dette albumet «flytter inn» på VG-lista for hele 33 uker.

Bjørn Eidsvåg er blitt hele Norges pop-sjelesørger, og jeg tror hundretusener av lyttere setter stor pris på det. Samtidig synes jeg han stryker folk litt vel mye etter hårene, i stedet for å si tydelig i fra om ting som ikke er greit, slik han ikke nølte med å gjøre før.


2004: Skyfri himmel, Petroleum

Eids

Faktisk enda en plate spilt inn live (Drammen Teater) med tidligere utgitte låter. Men denne gangen er det helt greit, for utgivelsen er beregnet for det danske markedet. På CD i Danmark, i Norge kun utgitt digitalt.

Tittellåten fremføres med danske Karen Busch, og det høres fint ut. Albumets helt store øyeblikk for meg, er likevel bonuslåten «Tænd et lys for mig», skrevet av – og her sunget sammen med – danske Anne Dorte Michelsen.

Hun er en sanger og låtskriver av rang, og har gitt ut to danske album med salmer, men også en lang rekke glimrende sekulære album. Jeg tror nok denne duetten, som jeg ikke skjønner hvorfor skal være en bonuslåt, ble en viktig døråpner for Bjørn Eidsvåg til et dansk publikum, som har tatt imot ham med åpne armer.


2004: En vakker dag, Petroleum

Eids

To år etter siste norske utgivelse, og trass i at «danskeplata» het Skyfri himmel, og denne plata En vakker dag, er det tydelig at Eidsvåg kjenner på både ensomhet og skyldfølelse, samtidig som han klamrer seg til nåden. Albumet har både solstreif og skygger fra fortiden. Åpningslåten, «Dag for dom», handler om pietistisk domsforkynnelse, som Bjørn aldri har lagt skjul på var en del av oppveksten hans.

Der han på tidlige album kunne virke både sint og provosert, virker han her mest såret. Sangen «Vinterland» rommer både savn, sorg og håp. I «Aftenbønn» opplever jeg at den kristne dimensjonen i «Vinterland» trer tydelig fram.

De andre sangene er godt Eidsvåg-håndverk, men kan bli litt vel enkle og banale. Tenker han det selv også? I «Ein liten vimpel», synger han: «Det er lett å bli banale, når ein ytrar seg om fred.»

Jeg synes han gjentar seg selv litt mye, kanskje fordi jeg har hørt mye på sangene hans i 28 år før denne plata. At han nå prioriterer viseformatet, er også her tydelig. I «Initimitetstyranniet» blir det likevel liv i rock´n roll-foten


2006: Nåde, Petroleum

Eids

Allerede i åpningslåten, «Porten», får vi en oppdatering på Eidsvågs kristne ståsted. Han lurer på hvor døden fører oss? Bakom tvilen, synger han at det fins en vaklevoren tro. Foran porten legger han våpnene ned, og er klar for å bli møtt. Han er skjelven, men står støtt!

Flere sanger i rusletempo følger: Vemodig at vinteren kommer for tidlig, og «sette telen i for godt», dessuten «fryse hjerter og gjør drømmer kalde» («Tidlig vinter»). Her med Simone Larsen. Samtidig er verden vakker, så det er ingen grunn til å legge seg ned, men leve livet, som er en gave («Verden e vakker»).

Før en ny monster-hit, nemlig «Floden», slår imot oss, i tospann med Elvira Nikolaisen. Da Bjørn Eidsvåg hadde spurt henne om hun kjente til noen av sangene, hadde hun satt seg ved pianoet og sunget noen av dem. Hun hadde vokst opp med dem.

Apropos oppvekst, så hører vi «Mammas song», hvor Bjørn beskriver hva en (hans?) mor må tåle. Nylig gikk Bjørn Eidsvågs mor bort, og han delte etterpå bilder og gode ord om henne.


2008: Pust, Petroleum

Eids

Album nummer 22 fra saudabuen, som i anledning utgivelsen sier at dette er det siste i en albumtrilogi; Nåde, Tålt, og nå Pust. Og, ja det er mye oksygen, lukt av blomster og jordsmonn her. Kanskje litt fordi plata er spilt inn på et mobilt studio i en låve i Ny Hellesund ved Kristiansand, og Bjørn får et spontant musikerfølge av David Wallumrød (orgel og piano), Nikolai Hængsle (gitar), Erland Dahlen (trommer), Anders Engen (perkusjon) og nylig avdøde Georg Riedel (kontrabass).

Mest skyldes nok overskuddet som preger plata, at Bjørn Eidsvåg virker å være offensiv og på tærne. I større grad enn på lenge trår han også ut av rollen som sjelesørger, for mene sterkt og tydelig. I «Svart måne» synger han om «høge mål og store fart, månge offer – ingen skam». Nei, «Lucifer sko me aldri ha kysst, men me gjor det, og det med grådig lyst.»

Låten «Jerusalem», hvor han synger at «fredsfyrstane sjøl har talt om fred i dine gater, du vende visst det døva øyra te», har jo en fremdeles aktuell tematikk.


2009: De beste, Relis/Sony Music

Eids

Enda et samlealbum, og nå er det blitt så mange hits å velge mellom, at Bjørn like godt har bedt fansen velge ti av låten på plata, mens han plukket ut de resterende 20. Vi får nok en nyinnspilling av «Eg ser», denne gang sammen med Kringkastingsorkesteret.

Eneste nye låt er «Din dag», sammen med hans store helt, Åge Aleksandersen. Under 70-årsfeiringen i Oslo Spektrum nylig, uttalte Bjørn at trønderrockeren fremdeles er den eneste som gjør ham skikkelig starstruck.

Plateselskapet Relis, som her står oppført, er – sammen med Quint – Bjørn Eidsvågs eget selskap. Faren hans sa en gang Bjørn måtte finne seg skikkelig yrke å leve av, i stedet for å bare satse på musikken. Gjett om han har gjort farens skepsis til skamme.


2010: Rundt neste sving, Petroleum

Eids

Ny samarbeidspartner er Thomas Dybdahl, som bidrar som produsent, men også musiker med gitar, banjo, piano, klokkespill, plystring, marxofon, mandolin og sang, foruten låten «Ri stormen ut». Året etter drar de på turné sammen.

Nytt kvinnelig vokalsamarbeid får vi med Ingrid Olava på «Fragmenter». Teksten tar – på nytt – et oppgjør med den skråsikre troen.

Når kvederen Sondre Bratland slår følge med ham på tittellåten, synes jeg ikke låten passer Bratland særlig godt.

En måned etter utgivelsen hører jeg – sammen med 1750 andre – Bjørn Eidsvåg på et fullsatt Sentrum Scene i Oslo. De nye og gamle låtene sitter som et skudd! Keyboardist David Wallumrød og gitarist Geir Sundstøl er hovedleverandører av den tøffe og upolerte lyden. Når Leslie-forsterkeren svikter, finner Bjørn fram kassegitaren og tar «Alt du vil ha» til allsang.


2013: Far faller, Relis/Sony Music

Eids

Nei, livet er ikke lett, selv om Bjørn Eidsvågs karriere nå går på skinner. Hadde livet, i det minste for ham, vært mer ukomplisert, tror jeg ikke han hadde skrevet så mange av de beste sangene sine. Første setning i åpnings- og tittellåten er: «Eg skake og riste, eg skjelve som et aspelau i vind». Han følte seg så sterk, før ting falt i grus.

Neste låt, «Stadig på leit», er en slags oppfølger til «På leit» nesten 30 år tilbake i tid. Det man litt jålete kaller intertekstuell kobling. Bjørn baler med livet, med døden («Eg vil ikkje dø») med «trua» («Gud med liten g»). Det er slik han er.

«På rett kjøl» er en snerten liten poplåt sammen med Kurt Nilsen. Tema; at det går opp og ned her i livet.

Nye musikerbekjentskap er multiinstrumentalistene Kjetil Steensvik og Bjørn Holm.


2014: Klassisk Bjørn Eidsvåg, Relis/Sony Music

Eids

Her er 14 kjente Eidsvåg-låter sammen med Kringkastingsorkesteret. Milevidt fra sangene og musikken på Inn for landing 38 år tidligere, men likevel så fint – og så brobyggende mellom populærmusikk og klassisk musikk (ikke minst representert ved steile organister), som også Bjørn Eidsvåg har sagt han har følt på. I det samme intervjuet sier han også at det var Händels Messias som åpnet klassisk-porten for ham.

Kringkastingsorkesteret står ikke i veien for låtenes opprinnelige pop- og rockenerve. Sikkert litt fordi Anders Engen (trommer), David Wallumrød (tangenter), Bjørn Holm (bass) og Kjetil Steensnæs (gitar) også er med. Må jeg velge, vil jeg uansett gå for originalinnspillingene.


2016: Etterlyst: Jesus, Quint

Eids

En slags mini-LP med seks sanger, kun gitt ut digitalt, basert på teatersuksessen Etterlyst: Jesus, hvor Bjørn Eidsvåg stiller spørsmål ved hvem Jesus egentlig var, basert på hans egne vurderinger, i stedet for å utelukkende forholde seg til bibelens tekster.

Flere mener han med sine nye innfallsvinkler til troen, fjerner seg fra sentrale identitetsmarkører for kristen tro. Låten «Ingen var så trygg i fare» er et tilbakeblikk på hvor viktig bestevennen Jesus var for ham i barndommen. I lys av forestillingen, er det likevel noe forgangent, og i hvert fall for meg, trist, over sangen. Litt senere forteller Eidsvåg at Jesus for ham nå er mer jordvendt, enn himmelvendt. At han er lei av fiks teologi!

«Takk skal du for helvete ha» og «Onani» er for n’te gang et oppgjør med mørkemenn og dommedagsforkynnelse. Jeg tviler ikke et sekund på at det har satt dype spor hos Eidsvåg, men låtene er uansett hakk i Eidsvåg-plata, tekstlig som musikalsk.


2020: Tapt paradis, Relis/Sony Music

Eids

Hele sju år etter forrige studioalbum, men bare ett år etter boka hans, Tro og trass, er Bjørn Eidsvåg tilbake med flere tekster om troens rolle i hans – og andre menneskers – liv. En tro som for ham tydeligvis har endret seg, og vært fylt av tvil og mange spørsmålstegn.

I «Kan det snu» minner han om at ingen slipper unna det tragiske og vonde, men at helvete, det «e nå det». Det var nok ikke det han lærte på bedehuset i oppveksten. Noe han beskriver i «Da mytene ble lært», da han «svimmel av spenning passe skremt og redde lytta ivrig og va med i det som skjedde».

Låten «Alt for lite nåde», hvor han kjenner på skam, og ikke helt greier å tro på at han er elsket, har han sunget mye om før, men budskapet trengs å gjentas.

Også her er en hyllest til moren («Mor»), tydelig fysisk svekket, men fortsatt med skarp tunge og en sterk ånd.

Men er det ingen kvinnelig duettsanger, denne gangen? Jo, da, rapperen Myra bidrar på den hiphop-pregede «Adams sang». Fin kontrast til andre mer rolige låter.

Jeg rangerte i Vårt Land dette albumet som det tredje beste i Norge i 2020.

Bjørn har sagt han vil skrive flere sanger om troens betydning for ham. Den endrer seg visst fremdeles. Enn så lenge har han gjennom tv-programmet Hver gang vi møtes, og artisten Emmas versjon av «Floden», sørget for en ny Eidsvåg-bølge slår inn over også en yngre generasjon.



Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur