På ensomhetens dyp med Dag Hammarskjöld

Dag Hammarskjölds etterlatte tekster forteller om et stort indre mørke. Men slik fant han også kimen til politisk handling.

Kolleger har fortalt at Dag Hammarskjöld alltid hadde med seg en bok på reise. På kvelden tok han den fram, leste en stund, for så å bli sittende alene en time og ta inn det han hadde lest.

Filmen Hammarskjöld som går på kino denne våren gir noen drypp av hvem Dag Hammarskjöld var, denne svenske diplomaten som ble FNs handlekraftige generalsekretær på 1950-tallet, og som døde under uklare omstendigheter i en flyulykke på grensen til Kongo.

Men det sanneste bildet, i ifølge Hammarskjöld selv, finnes i Veimerker, tekster som ble funnet i en velbrukt mappe etter hans død. Ved den lå et udatert brev til kabinettsekretær Leif Belfrage, som røpet at dette var en slags hvitbok, et ord hentet fra diplomatiet, en protokoll «angående mine forhandlinger med meg selv – og Gud».

Hammarskjöld fremmer et gudsbilde, der det hellige er tilstede midt i verden – og samvirker med menneskene.

---

Dag Hammarskjöld (1905-1961)

  • Svensk jurist, filolog og diplomat og FNs generalsekretær fra 1953
  • Døde i tjeneste i september 1961 i en flystyrt utenfor Ndola i Zambia, da han forsøkte å megle i Kongokrisen.
  • Aktuell i forbindelse med filmen ‘Hammarskjöld’ som kretser rundt Dag Hammarskjölds siste år.
  • Etter hans død ble et manuskript med dagboknotater funnet, og gitt ut i 1963.
  • Tekstene er også gitt ut på norsk under tittelen Veimerker.
  • Sitatene i denne artikkelen er hentet fra Karin Bang og Aasmund Brynildsens bearbeidede oversettelse (Lunde, 2003).

---

Bestselger

De små refleksjonene og notatene ble gitt ut første gang i 1963, og ble umiddelbart en bestselger. Dette var tekster forfattet gjennom 36 år, og som fortalte om et rikt indre liv hos den avdøde FN-toppen.

Noen var tydelig skrevet på bakgrunn av politiske hendelser som han hadde stått midt oppe i, ikke rent få handlet om menneskesinnet og livets mening og bestemmelse. Noen beskrev flott naturopplevelser, andre var skildringer av dødsfall, men det som lett griper den som leser Veimerker, er tekstene som avslører en dyp ensomhet hos Hammarskjöld.

De røper også et forsøk på å nå bak det eksistensielle mørke som beskrives, noen formuleres også som en bønn eller dialog med det hellige.

Ettertiden har gjerne kalt «veimerkene» for mystiske tekster.

Menneskedyrets livskrav blir ikke til bønn ved at man setter Gud som adressat.

—  Fra 'Veimerker', 1941-1942
FILE - In this May 19, 1953 file photo, Dag Hammarskjold, recently appointed secretary general of the United Nations who is on a visit to Sweden, smokes his pipe at a press conference held at the Foreign Office in Stockholm. America’s National Security Agency may hold crucial evidence about one of the greatest unsolved mysteries of the Cold War _ the cause of the 1961 plane crash which killed United Nations Secretary-General Dag Hammarskjold, a commission which reviewed the case said Monday, Sept. 9, 2013. Widely considered the U.N.’s most effective chief, Hammarskjold died as he was attempting to bring peace to the newly independent Congo. The crash of his DC-6 aircraft in the forest near Ndola Airport in modern-day Zambia has bred a rash of conspiracy theories, many centering on some startling inconsistencies. (AP Photo)

En karrig verden

Det er særlig notatene fra 1950-tallet og utover som har gitt denne merkelappen.

Ved nyttår i 1950 setter Hammarskjöld en overskrift på årets tekster: «Snart stunder natten». Det er et sitat fra en salme som moren hans hadde pleid å lese hver nyttårsaften, og det står på et vis som et frampek.

I denne perioden preges veimerkene av beskrivelser av uro og en grunnleggende fortvilelse. Og mot slutten av 1952 skriver Hammarskjöld om hvordan selv døden lokker, som en mulighet til å overvinne ensomheten, og han sier videre: «Jeg nærer det urimelige ønske at livet skal ha en mening. Jeg kjemper for det umulige, at mitt liv skal få en mening. Jeg våger ikke, vet ikke hvordan jeg skal kunne tro at jeg ikke er ensom».

Av seg selv visste han – vet jeg hva mennesket er: av tarvelighet, begjær, hovmod, misunnelse – og av lengsel. Lengsel –. Også etter korset.

—  Fra 'Veimerker', 1950

«Jeg er kalken»

Det var på starten av 1953 at Dag Hammarskjöld ble utpekt til posten som FNs nye generalsekretær. FN var fortsatt en ung organisasjon, og Hammarskjöld gikk nå i spissen for at FN skulle vise seg handlekraftig i møte med politiske kriser og kriger.

Da Hammarskjöld tar til i denne posten, får også flere av tekstene hans en annen avslutning. De munner ikke ut i uløselig fortvilelse, men tegner et håp. Hammarskjöld nevner også i stadig større grad Gud. Og i et notat datert 7. april, dagen før han forlater Stockholm for å flytte til New York, siterer han augustinermunken Thomas à Kempis (1380-1471) i fransk språkdrakt. Oversatt til norsk: «De som gir Gud ære for alt godt de har fått, søker ikke ære av hverandre, foruten at de vil ha den ære som tilhører Gud alene». Sitatet følges av tre korte setninger som er verdt å grunne over: «Jeg er kalken. Drikken er Guds. Og det er Gud som tørster».

Like etterpå skriver Hammarskjöld for første gang – det skal bli mange flere – om det å gi et «ja»:

«Å si ja til livet er også å si ja til seg selv. Ja – også til den egenskap som stritter mot forvandlingen fra fristelse til styrke».

This I believe

Hva hadde skjedd på denne tiden som fikk Hammarskjöld til å se annerledes på ting? Hadde han opplevd noe? Eller ganske enkelt fått nye input? Dette vet vi minimalt om, men i en radiotale han holdt i 1953, siden publisert som This I believe, sier Hammarskjöld mye om hvilken litteratur som preger ham på denne tiden.

Han forteller at han fra barnsben av har fått overlevert noen idealer, som han har valgt å gi sin tilslutning til.

Idealene er å finne igjen i Albert Schweitzers etikk, forklarer han. Og det handler om å tjene, et ideal som er grunnfestet i og som bekrefter evangelienes menneskesyn. Men det er i «skriftene til de store middelaldermystikerne» at han finner selve «forklaringen» på hvordan mennesket både kan leve «et liv i aktiv sosial tjeneste og i full harmoni med seg seg selv og som medlem av et åndelig samfunn», forklarer Hammarskjöld videre.

Mystikernes skrifter

Mystikerne viser at selvovergivelse er veien til selverkjennelse, og i «‘sinnets enfoldighet’ og ‘inderlighet’ hadde [de] fått styrke til å si ja til ethvert krav som deres medmennesker stilte dem overfor», sier Hammarskjöld. Og han forklarer at det er Johannes av Korset som har fått ham til å finne fram til en personlig tro.

Johannes av Korset levde i Spania på 1500-tallet og skrev Sjelens mørke natt. Hans ord om at «tro er Guds forening med sjelen», finnes også i en rekke av tekstene til Hammarskjöld. I veimerker beskriver han natt som er så mørk at «Gud selv tier», men han sier også at det er i ensomheten at møtet med «Den Andre» skjer. Da slipper lyset til, da blir man bevisst på hvordan alle handlinger står i forbindelse med selve skapelsesakten, forklarer Hammarskjöld: «fordi du har et menneskes ansvar, men allikevel styrt av den kraft hinsides bevisstheten som skapte mennesket (...)».

Fornebu 19580614. FN`s generalsekretær Dag Hammarskjøld er på sitt første offisielle besøk i Norge som regjeringens gjest.
Her mottas Hammarskjøld (t.v.) på Fornebu av utenriksminister Halvard Lange (t.h.) og statssekretær i Utenrikdepartementet Hans Eggen (midten).
Foto: Sv. Børretzen Aktuell / NTB

Å tie og la Gud tale

Veimerkene er ofte komponert slik som vi nettopp så: Hammarskjöld tar fatt i et sitat som han så fletter sammen med egne refleksjoner. Stort sett står det ikke hvem eller hva han siterer, men den som leter, vil se at han ofte går til Meister Eckhart, som også skrev inngående om tomhet og stillhet.

Samme dag som Hammarskjöld gjenvelges til FNs generalsekretær, 26. september 1957, noterer han for eksempel dette Eckhartsitatet: «Det beste og herligste som en kan lykkes med i livet, er at du tier og lar Gud virke og tale.»

Vending innover

Etterkrigstiden var preget av en romantisk dragning. Samtidig med at sekulariseringsteoriene blomstret, fantes en rådende idé at man bare gjennom å søke inn i sitt indre, ville finne kraft til å handle i tråd med idealene. Det er godt illustrert i et par av parolene ved studenteroppgjøret i 1968: «Alt begynner med mystikk og slutter i politikk» (Charles Péguy) eller «Revolusjonen må være spirituell, hvis ikke er den ikke» (Georges Bernanos).

I lys av dette må Dag Hammarskjöld utvilsomt sees som barn av sin tid. Om han kan kalles en mystiker, kan diskuteres. Men det som er sikkert, er at han fremmet en kristen etikk, grunnlagt på en tanke om at et kontemplativt liv og det å ta sosialt ansvar må henge sammen. Han sa det slik 1955 i et notat der han reflekterer over hva den ‘mystiske’ opplevelsen er for noe: «Veien til helliggjørelsen går i vår tid nødvendigvis gjennom handling.»

Oslo 20240314. 
Handout. Bildet inngår i NTBs tilbud til abonnenter på nyhetsfoto. Bildet skal kun benyttes i forbindelse med angitt sak.
- Den motspilleren jeg kom best ut av det med, sier Mikael Persbrandt om apen som i filmen heter Mr Greenback, og som Hammarskjöld hadde med seg fra Somalia.
Foto: Nordisk Film Distribusjon / Handout / NTB

Om Kristi etterfølgelse

Å lese veimerkene i lys av FN-toppens liv og karriere gir på mange måter innblikk i en mann som forstår seg selv som et Guds redskap. Opphøyer han seg selv til en Kristusskikkelse?

Det er nok riktigere å si at Hammarskjöld fremmer et gudsbilde, der det hellige er tilstede midt i verden – og samvirker med menneskene.

Mens de tidligste tekstene hans forteller om en mann med enorm pliktfølelse på vegne av seg selv og andre, så er det medlidenhet og et handlingsimperativ som trer fram i årene etter at han har overtatt som FN-topp.

Våren 1956, mens han er på reise i Midtøsten befatter han seg intenst med Getsemanefortellingen, og siterer Blaise Pascal, som i Pensées, sier at Jesus kommer til å være i dødsangst helt fram til denne verdens ende. Hammarskjöld kommenterer dette: «Og for den som våker er det fjerne nærværende – nærværende også i kontakten med den menneskhet hvori Jesus hvert øyeblikk dør i noen som har fulgt de indre merkesteners vei tilende (...)»

Hammarskjöld ønske om å handle til beste for andre, synes nå i liten grad å handle om pliktfølelse. Det fremstår snarere som en konsekvens av identifikasjon med Kristus. Og på nattbordet hans i disse siste årene av livet, ligger Thomas à Kempis sin De imitatione Christi (Om Kristi Etterfølgelse).

Den ble også funnet igjen ved sengen hans på hotellrommet i Leopoldville etter den fatale flystyrten.

This is a general view of men searching the site of the plane wreckage near Ndola, Zambia on Sept. 19, 1961.  Passenger U.N. Secretary General Dag Hammarskjold was en route to a meeting with Katanga's President Moise Tshombe to negotiate the Congo crisis at Ndola when his plane crashed in a forest near the city on Sept. 18.  (AP Photo)

Til salmene

Veimerker står i mange bokhyller, og en leser kan nok fristes til å bla litt her og der, og se hva som fanger oppmerksomheten.

Likevel kan det være verdifullt å gå grundigere til verks. Og fra slutten av 1950-tallet finner vi noe fullendt i tekstene hans. Temaene er de samme som før, men nå har formen trådt i forgrunnen. Tankene foredles som poesi, og bibelleseren Hammarskjöld kommer virkelig til syne.

I sær gjennom sitater fra Salmenes bok, der utvalget og kommentarene nettopp forteller om en Gud som er tilstede midt i verdensbegivenhetene:

Hver stund

øye til øye

med denne kjærlighet

som ser alt,

men bærer over i tålmodighet

som er Retten

men ikke dømmer

om vårt blikk

speiler dets eget

i ydmykhet.

(Dag Hammarskjöld, refleksjon til Salmenes bok 4,8)







Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Kultur