Kultur

- Nå er det de som ivrer for fred som stigmatiseres, sier Peter Halldorf

BØKER: Den svenske forfatteren går tilbake til profetene i Det gamle testamentet for å finne et forsvar for pasifisme og krigsmotstand.

– Er det mulig, som kristen, å snakke om Israel på en måte som blir et evangelium for alle som bor i det hellige landet?

Det spør Peter Halldorf om, og han har ikke noe svar å gi oss.

– Dette spørsmålet er blitt veldig ladet, også i kristenheten, sier han.

– Vi har også vanskelig for å få til ettertenksomme samtaler.

Før 7. oktober

Han er med på videolink fra Sverige, og sitter omgitt av høye bokhyller. Men hans seneste bok er blitt til mens han har vært ute på reise. Den bærer tittelen Guds Israel? Og den var planlagt lenge før 7. oktober, da Hamas gjennomførte sin gisselaksjon, med den påfølgende israrelske bombingen av Gaza.

– Det ble litt spesielt denne gangen, konstaterer Halldorf, og røper at han hadde hatt manus liggende i flere år, da han en uke før 7. oktober i fjor leverte inn manus.

Det ble nødvendig å skrive inn det som hadde skjedd.

Endret du manuset på sentrale punkter?

– Ikke egentlig. Bortsett at man kan vel si at det som har skjedd har gitt et relieff til de spørsmålene jeg tar opp. Det har gjort dem enda mer akutte å reflektere rundt.

---

Peter Halldorf

  • Teolog og forfatter som er aktuell med boken Guds Israel? som kom ut i Sverige på Libris forlag i februar i år.
  • Har startet og ledet den Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka-Säby, som har medlemmer over hele Norden
  • Forfatter av en rekke bøker, blant annet Jomfrumark (1993), Drikk dypt av Ånden (2003), Hellig år: en vandring gjennom kirkeåret (2011), Derfor sørger jorden (2019) og Vandring mot lyset (2021).

---

En gammel profet

Boken har vekket diskusjon i Sverige på grunn av det vanskelige temaet som Halldorf stuper inn i. En anmelder kalte den en utfordring for begge sider i Israel/Palestina-konflikten. Og Halldorf stuper inn på sitt eget vis. Han bygger på mursteinsboken Fuglene synger ikke lenger fra 2016, der han slo følge med profeten Jeremia fra Det gamle testamentet og den hebraiske Bibelen, og forsøkte å se hva profeten hadde å si for vår tid.

Guds Israel? er langt tynnere, og bygger på reisene han gjorde i arbeidet med Jeremia-boken. For mens han vandret rundt i profetens fotspor, kunne han ikke unngå å bli berørt av hvor dypt såret landet var, skriver han i innledningen. Det er en konflikt som har tvunget fram en stillingstagen, slik at vi i dag «har vanskelig for å føre åpne og ettertenksomme samtaler med respekt for hvor komplekst spørsmålet er».

I denne teksten, som har undertittel «I profetenes spor gjennom omstridt land», drar han stadig drar veksler på fortellingene om Jeremia.

Profetene snakker til sin samtid på en måte som påvirker framtiden

—  Peter Halldorf

Men hva kan en gammel profet kan si oss inn i dagens situasjon?

Det første Halldorf vil rydde av veien er misforståelser om hva en profet er:

– Det profetene gjør er jo ikke å spekulere om framtiden. Men de snakker til sin samtid på en måte som påvirker framtiden.

Og ved å vurdere alt som skjer rundt, forsøker de å hjelpe menneskene til å fatte gode valg for hvordan de lever sine liv.

– De vil at Guds folk skal kunne danne et fellesskap preget av Guds visdom og rettferdighet, også når omverdenen forandres til et etisk dårehus. Og slik sett gjør de noe som enhver tid trenger.

Ikke-vold

I boken omtaler Halldorf en side ved Jeremia, som ikke alltid er så lett å få øye på: Han er den første i Bibelen som åpent tar til orde for en ikke-voldslinje i møte med militær fiendemakt.

«Gjennom denne profeten begynner Gud å lære menneskene et nytt ethos, en annerledes måte å reagere på provokasjoner», skriver Halldorf, men legger seinere til at denne måten å gå inn i en situasjon på plutselig ikke er så lett lenger: «(...) i en voldsom tid har vi vanskelig for å ta til oss en åndelighet bevæpnet med ikke noe annet enn tro, håp og den medlidende kjærligheten. Det avskrives som naivt. Nå er det de som ivrer for fred som stigmatiseres.»

Hva er det som har hendt?

– Det er et faktum at det har skjedd mye på kort, kort tid, og at de vanskelige konfliktene, slik som i krigen i Ukraina, har bidratt til at holdningene har forandret seg. Men det som kommer opp til overflaten i sånne utsatte situasjoner, det er også våre drivkrefter, og i høy grad våre lengsler og redsler, sier Halldorf, og peker nå tilbake på et poeng fra en av hans forrige bøker, Den vanskelige kjærligheten.

Her sier han at det store spørsmålet i et menneskes liv er dette: Er jeg drevet av redsler, håp om belønning eller av kjærlighet?

– Det er dette alt koker ned til. Det er naturligvis ikke bare den ene eller den andre faktoren, det er alltid en blanding. Men når jeg er mer eller mindre drevet av redsel, så uttrykker det seg i rivalitet, i fiendebilder. Jeg våger ikke lenger våger å høre på den andre, eller forstå den andre. Og i konflikten i Det hellige land, har dette fått veldig skarpe konturer. Det er spørsmålet om «den andre» og menneskeliggjøringen av den andre, som her settes på spissen.

Jeremia

Kirkens vitner

– Jeremias ikkevoldslinje synes ikke særlig farbar i midtøsten i dag. Hvor klokt er det å bare legge våpnene ned?

– Det er det bare den enkelte som kan fatte en beslutning om. Men evangeliets skarpeste spiss, er kjærligheten til fienden. Og hvem av oss våger å ta Jesu ord om å elske sin fiende i sin munn? Vi vet at hjertene våre er «brutte». Vi vet at det er en tynn linje mellom brorskap og fiendskap. Det er synlig i våre konkrete relasjoner med hverandre

Han peker på at både den tidlige klosterbevegelsen og den rabbinske tradisjonen har jobbet med å håndtere et slikt eksistensielt vilkår:

– De blottlegger menneskets indre med en skarphet som foregriper psykoanalysen. I den tidlige kristne veiledningstradisjonen settes alt inn mot å forme fellesskap, der mennesker modnes og glemmer seg selv. Og når vi snakker om en ikke-voldsholdning, snakker vi ikke bare om fysisk vold. Vi må hjelpes til en holdning av ikkevold i alle våre relasjoner, sier Halldorf, og sier det ikke er hans jobb å mene noen om for eksempel Ukrainas rett til å bruke makt som selvforsvar.

– Hvordan vi velger å forsvare oss, det må vi komme fram til selv, som enkelte og i våre fellesskap. Men vi trenger vi å reflektere over valgene våre. Da kan spørsmål være til mye større hjelp enn svar.

– Er det ikke bare de privilegert som ikke står midt i en krig som kan ta seg tid til å stille spørsmålene?

– Det er jo ikke hva historien forteller for oss. Historien forteller at det er de som i de ytterst vanskelige situasjonene har valgt en annen vei enn flertallet som blir kirkens vitner par excellance. Det er der vi har den store skaren av martyrer. Det er ikke de som har reflektert over dette ved et skrivebord, men i den mest utsatte situasjoner som mennesker kan havne i. Der finnes våre forbilder.

Å leve med de som hater oss

Det er aldri noen løsning å tenke den andre bort, skriver Halldorf i boken.

Han siterer Daniel Levy, den tidigere rådgivaren til den israeliske statsministeren, som i Haaretz i fjor skrev at «Veien ut av nullsumshelvetet «Vi eller dem» begynner med å menneskeliggjøre den andre».

– Det vi har sett de seneste månedene, er en sekvens av hendelser, der det synes som at de grupper som står mot hverandre ikke har noe annet til felles enn overbevisningen om at det ikke finnes noen annen løsning på konflikten enn utslettelsen av den andre. I en verden der så mye er utenfor vår kontroll, trenger vi stadig å finne nye måter med å leve med det som vi ikke selv har valgt, også i verste fall de som hater og slår oss.



Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur